• Debatten "Storpolitkken inntar Arktis - hva vil Norge i nord?" holdes på No9 CC Café mandag 12. august klokka 11.

Som Jonas Gahr Støre nylig skrev i en kronikk i Aftenposten: «Vakuum fylles. Om ikke vi tar føringen i egne nærområder, kan vi oppleve at andre gjør det.»

I 2015 proklamerte Asle Toje et arktisk nachspiel. Moroa var over, og satsningen på nordområdene var en luftballong som kom ned igjen like fort som den dro opp.

Fire år senere er nordområdene riktignok fortsattNorges «viktigste utenrikspolitiske interesseområde». Men Toje hadde kanskje rett: Det er ikke lenger like spennende (eller engasjerende) å diskutere «mulighetene» og «utfordringene» i nord. Det utenrikspolitiske fokuset har dessuten skiftet mot andre prosjekt, som en omfattende havsatsning og Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd.

Samtidig har mye endret seg siden 2015. Ikke minst har en ny gjest ankommet festen, eller nachspielet, i nord. En gjest som på tross av sin store størrelse går relativt stille i dørene, mens andre gjester er mest opptatt av interne stridigheter, eller rett og slett har sovnet.

Vi snakker selvsagt om Kina.

Gigantens økte oppmerksomhet mot nord ansporet nylig USAs utenriksminister Mike Pompeo til å advare om at nordområdene kan bli det nye Sør-Kina-havet.

Her må Norge vokte sine interesser og henge med i svingene. Norge bør samarbeide med Kina der det er økonomisk og forvaltningsmessig fornuftig. Men det eksisterer en underliggende frykt for landets ambisjoner, både i Oslo og i Nord-Norge. Hva ønsker egentlig den voksende stormakten i våre nær- og nordområder? Hvilke ambisjoner har Kina og kinesiske selskaper som kommer lokkende med investeringer?

Kunnskapen om Kina og Kinas interesser i nord er mangelfull. Norges politikk for og tilnærming til landet virker også utydelig. Økt satsning på kunnskap og forskning angående Kina burde være en selvfølge, i takt med både maktskiftet på verdensbasis og Kinas uttalte interesser i Arktis.

Norges posisjon – mellom Nord-Atlanteren og Russland – er også utsatt. Trump-administrasjonen peker på faren for konflikt med Russland i Arktis. Vi må samarbeide med vår nabo i øst, samtidig som vi er NATO-medlem og må stå opp for brudd på både menneskerettigheter og folkeretten. I tillegg ser vi økt militær aktivitet og tilstedeværelse på andre siden av grensen i nord.

Also read

Denne balansegangen med Russland gjør at nordområdene – uavhengig av oljepriser, issmelting og klimaendringer – vil fortsette å være vårt viktigste utenrikspolitiske interesseområde fremover. Og mens Kina i økende grad ser nordover, har også Trump-administrasjonen oppdaget Arktis som en arena for symbolpolitikk og selvhevdelse. Storpolitikken er altså for alvor i ferd med å innta nordområdene.

Kommune- og fylkesvalget står på trappene. De gangene nordområdene blirnevnt, eller brukt som et politisk kort, handler det om lokalpolitikk og hvilken nordnorsk by som skal prioriteres når universitet konsolideres, fylkeskommuner slås sammen, eller Forsvaret skal omstruktureres.

Men lokalpolitikk og utenrikspolitikk henger sammen. Spesielt i Nord-Norge. Vi skal derfor ikke glemme de mer overordnede, strategiske sikkerhets- og utenrikspolitiske trendene som medfører utfordringer for oss i nordområdene.

Om spillet i Arktis er en fest som har utviklet seg til et nachspiel, slik Toje hevdet, kan stemningen nå være i ferd med å gå over i det som kanskje er festens siste og mest pikante fase: Skuling, ypping - og i verste fall håndgemeng. Desto viktigere at Norge holder seg våken. Storpolitikken har inntatt våre nord- og nærområder.