Kronikk: Minner i våt jord

Våt jord. Illustrasjon: Martin Losvik

Våt jord. (Illustrasjon: Martin Losvik)

Det er ti år siden nå. Men kroppen husker fortsatt lukten av våt jord i Oslo i slutten av mars, og spenner seg i en fysiologisk forventning hver vår. Lenge før bevisstheten husker hva spenningene skyldes.

Jeg er usikker på om denne teksten skal handle om mangel på ord eller mangel på kjærlighet, eller mangel på ord om kjærlighet.

Vår bror tok et fatalt valg jeg respekterer, men fortsatt mener var feil. Et uopprettelig valg, et valg som ingen fikk ta del i. Kanskje sannheten er at han ikke klarte å se at han hadde noe valg. Selvmord kan være forståelig, men står også som en ubesvart tragedie.

Tidligere generalløytnant og president i Røde Kors, Robert Mood, satte for noen år siden ord på viktigheten av å anerkjenne det å holde kjeft sammen, bare stirre inn i bålet. Mood avsluttet kronikken sin slik:

« Kjære gutter: Ikke hør på dem som sier at det er noe galt med deg fordi du ikke prater så mye om følelsene dine. Det er helt greit at du er som du er.»

Jeg reagerte da med et snøft, selv om budskapet er rett. For ingen har noe galt ved seg i utgangspunktet. Men vi burde heller få høre det motsatte: det er IKKE noe galt med deg fordi du prater om følelsene dine. Det er helt greit at du er som du er.

Jeg skrev en kronikk i Dagbladet noen måneder etter dødsfallet, hvor mitt enkle budskap gikk ut på å normalisere kontra bagatellisere. Bable, mumle, fyr opp leirbål rundt vanskelige og unevnelige tema; end opp med en forståelse av at du ikke er alene om elendigheten. Med eller uten flaske.

Jeg bidro med en liten dråpe forståelse, og dette ble lindrende for meg. I tillegg kom katastrofen på Utøya den sommeren, og bidro til en nasjonal smerte som overgikk min egen. Jeg skilte meg kort tid etter hans død, og jeg ble sendt inn i en ustabil emosjonell sentrifuge: Kom jeg også til å kunne ta livet mitt nå?

Normalisering er så uendelig mye bedre enn bagatellisering.

Så smalt jeg i lettveggen få år etter: Fettet mellom nervecellene var borte grunnet massivt stress etter et stort byggeprosjekt ute i havet i Nord. Alt ble morfet. Smått ble stort, mens stort ble til skuldertrekk. Disse perspektiv-forvrengningene kom kastende på meg uten forvarsel.

Jeg fikk hilse på smådjevlene på skuldrene mine på fastlandet. De foreslo å ratte bilen min i fronten på neste trailer. Jeg stoppet bilen, tømte meg for tårer, og bestemte meg for å flytte til et sted der jeg hadde ressursmennesker rundt meg 24/7. Forskjellen mellom positiv alenetid og negativ ensomhet ble tydelig for meg.

Oppdagelsen av at mitt nivå også kunne speilet andres, ble skjellsettende. Normalisering er så uendelig mye bedre enn bagatellisering. Plutselig er du den ressurssterke, der du ikke trodde du hadde noe å gi. Spar gjerne ordene til rett anledning, men vær sammen med folk, og bruk kroppen. Jeg rev hus.

Og lurer du på hvordan du kan bistå: Vennlig imperativ og mentale dult hjelper.

Historiene om dem som har stått midt i valget og valgt seg livet, finnes. Men disse virker å være langt færre enn historiene som kunne vært skrevet om de som har forsøkt å ta livet sitt. Vi holder kjeft om slikt, for skammen dukker opp som en urkraft: «Enn at jeg kunne vurdere å velge meg ut av livet, jeg som ikke har noe å klage på».

Er vi ikke alle potensielle selvmordskandidater dersom presset føles umenneskelig?

Jeg er i dag en vellykket gründer innen medisinsk forskning, og har utviklet en arkitektonisk dosett fylt av ramsalt sjø, levende musikk, varme saunaer og ureist sjømat. Mannens mentalhygiene klarer jeg ikke å slutte å bry meg med. Jeg er en type som tar de fleste av mine avgjørelser på magefølelse eller intuisjon.

Les også:

Jeg blir kalt for emosjonell, for det å ta avgjørelser hvor logikk og rasjonalitet er frakoblet gjør kun tåper, dårer eller døgenikter. Ord brukt om menn. Gamle ord, men likevel. Ord som finnes. Annet ord: Homo. Et spottende ord om mann som evner å sette ord på følelser. Brukt fra 1909 i Norge.

Egentlig et dårlig ord på et menneske som har vært så heldig å klare å finne ut av sin egen menneskelighet. Som klarer å leve slik han, hen eller hun vil.

Sanser blir for øvrig alt for ofte feilaktig kalt for følelser. Og underbevisstheten er et dypere bevissthetsnivå, ikke lavere.

Hva skjer med oss fremover? Når håpløsheten, maktesløsheten og gis så grandiøse rom som under pandemien som pågår? Må vi ikke etter hvert snakke om hva som er bærekraftig behandling av oss selv, av mennesket?

Sykepleiere på gastro- og intensivavdelinger sitter nå ute i havgapet i mitt fordypningsrom og forteller om voksne menneskers overdoser, som kun tyder på én ting: behovet for å komme seg ut av dette hele. Rus-sykepleieren bekrefter historiene.

Legene jeg har truffet rister på hodet, og mumler noe om at pandemien er globalt fenomen, og derfor er det ingen vits i å mene noe om de tiltakene som treffes nasjonalt. Lærere melder om tunge tilstander blant våre ungdommer.

Lykke kan ikke handle om noe annet enn kjærlighet, respekt og anerkjennelse - ordløs som ordrik. Kunsten å forstå dette store hele inneholder så uendelig mye godt om du gir deg tid til å lete etter dine rette settinger. Let etter dine forbilder der du ikke tror de finnes.

Min vellykkethet vises for øvrig ikke på kontoen min, men likevel er jeg i ferd med å bli en av verdens beste til å være ... meg.

Savnet etter det vi ikke fikk, broder´n, er der. Samtidig fikk vi det vi fikk. Nåtiden, livet akkurat her og nå, er det viktigste. Sammen, med eller uten ord. Men sammen.

Nøkkelord