Leserinnlegg: Bolyst og blilyst – et særnorsk fenomen?

Bolyst og bli-lyst er ikke særnorske fenomen, skriver Jeanette Gundersen, leder av Kunnskapsbanken, Sparebank 1 Nord-Norge. (Arkivfoto av Nusfjord: Christopher Michel / Flickr)
Det skal godt gjøres å lese en nordnorsk avis, kronikk eller et partiprogram uten å komme over ordene «bolyst og blilyst», at vi må være attraktive og tiltrekke oss talenter. Kanskje tenker mange at dette er spesielt for landsdelen vår, men det er det ikke. Det er ikke særnorsk heller, ikke en gang et europeisk fenomen.
Dette er en kronikk skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger som ytres er skribentens egne.
I sommer fikk jeg muligheten til å delta på International Visitor Leadership Program i regi av U.S Department of State, invitert av den amerikanske ambassaden her i Norge.
Programmet omfattet US Trade and Economy, og toll- og handelssituasjonen var et gjennomgangstema i de fire statene jeg fikk besøkt. I løpet av tre uker fikk jeg være med på over 30 møter med ulike statlige departement, organisasjoner og næringsforeninger, politikere og universiteter.
Selv om både toll og handel er viktig både å diskutere og å forstå, så er det en annen refleksjon som jeg har tatt med meg hjem. Selv i et land med over 340 millioner innbyggere snakker man også om bolyst og blilyst, om attraktivitet og viktigheten av å tiltrekke seg talenter!
Og mangel på boliger. Hørt det før? Vi er altså ikke unike her hjemme på berget!
Kraften som ligger i å samarbeide med felles kurs mot felles mål er trolig undervurdert.
Det som utmerket seg som en forskjell var kanskje evnen til handling. I Phoenix, Arizona, måtte man, etter finanskrisen, som så mange andre steder i verden omstille seg for å få fart på økonomien igjen.
Deres erfaringer var at konsekvensene av å ha et for ensidig næringsliv medførte at de ikke bare tapte økonomisk vekst og utvikling, men også at de tapte kampen om talenter og arbeidskraft.
Gjennom strategisk samarbeid mellom private, offentlige og akademia har de evnet å snu skuta, og tiltrekker seg i dag kapital og kompetanse i stor skala.
En av Norges unicorns, Cognite, har etablert sitt hovedkvarter i nettopp Phoenix. Men de snakker konsekvent om Greater Phoenix Region, altså ikke bare selve byen. Man løfter altså frem viktigheten av et tett samarbeid i regionen.
En annen viktig faktor til at de i dag er konkurransedyktig og attraktiv, er det tette samarbeidet mellom næringsliv og universitetene, hvor man har utdanninger tilpasset til det næringslivet etterspør og har behov for. Det krever tett dialog mellom partene, men gevinsten er åpenbar for regionen.
Så skal man så klart ikke undervurdere effektene av lav skatt (både selskaps-, inntekts- og eiendomsskatt) og det å ha en offentlig sektor som er fremoverlent. Å ha organisasjoner som Greater Phoenix Economic Council (GPEC) som bistår aktører som ønsker å etablere seg, er også en fordel.
En forskjell var kanskje evnen til handling.
Uansett hvem vi møtte i Phoenix, Arizona så fortalte alle aktørene den samme historien, en historie de var omforent om og som var nedfelt i strategiplanen Arizona 2030. Også her har man erfart at kursen må justeres underveis, og at man kanskje ikke når alle målene man har satt seg.
Men kraften som ligger i å samarbeide med felles kurs mot felles mål er trolig undervurdert.
Hva kan Nord-Norge lære av dette? I flere år har vi snakket om attraktive Nord-Norge og mulighetenes landsdel. Vi har prosjekter i (nesten) alle 80 kommuner som skal skape bolyst og blilyst for at vi skal tiltrekke oss folk, kompetanse og kapital.
Men jeg har ennå til gode å se konkrete mål på hvem vi ønsker å tiltrekke oss, og hvor mange skal vi tiltrekke oss. Hvilken kompetanse er det vi etterspør, og hvilken region eller land skal vi målrettet jobbe mot for å tiltrekke oss det vi trenger?
Hvor skal altareregionen eller bodøregionen være i 2030? Hva med tromsøregionen?
Vi må gjerne snakke om muligheten landsdel, men hva er det vi egentlig vil? Hvilke muligheter snakker vi om, og for hvem?
Jeg vet ikke om det er riktig å kalle Nord-Norge mulighetenes landsdel. Men jeg føler meg ganske sikker på at landsdelen har et potensial for ytterligere verdiskapning. Skal vi ta ut dette potensialet må vi samarbeide, for utfordringene kommer enten vi vil det eller ei.
Allerede til neste år når vi sysselsettingstoppen i landsdelen, og konkurransen om folk og kompetanse kommer til å bli enda tøffere.
Enda viktigere enn før er det derfor å få på plass et samarbeid mellom privat næringsliv, akademia og det offentlige, for å sette en konkret og målbar strategi for landsdelen.
Vi må sammen sette en retning for vår region og vi må samarbeide for å nå målene som settes.