Fire år med krig: Motstandskraft vedtas ikke politisk

I nattetimene 24. februar 2022 startet Russland et brutalt angrep på Ukraina. Fire år senere kjemper ukrainerne fortsatt – med en motstandskraft som har endret både oss her nord og resten av Europa.

Krigen har vist oss at frihet ikke kan tas for gitt. På fire år har vesten gjennomgått store endringer. USA har endret kurs, Europa ruster opp, og Sverige og Finland står nå sammen med oss i NATO for å sikre Norden.

Både historien og det som blir sagt viser tydelig at kontroll over Ukraina ikke er Russlands endelige mål. Russland møtte ikke stor internasjonal motstand i Transnistria, i Tsjetsjenia, i Georgia. Ei heller når de først angrep Krym, Donbas og Luhansk.

De har lært at de kan bruke makt for å rane til seg territorier, uten at det internasjonale samfunnet griper inn.

Russland forventet at Ukraina skulle falle på noen få dager. At vesten skulle klage og kritisere, men så akseptere Russlands kontroll over landet. De forventet ikke motstand, tunge sanksjoner og vedvarende støtte til Ukraina. Vesten har bidratt med militær og humanitær bistand for å sikre Ukraina kampkraft ved fronten, motstandsdyktighet i samfunnet, og for å begrense nød og lidelse blant de sivile.

Vi har bidratt fordi vi tror på en rettferdig verden, og ikke på en verden hvor den sterkestes rett gjelder.

I Norge baserer vi oss på at Forsvarets viktigste funksjon er å forebygge krig. Medlemskapet i Nato utgjør en viktig del av dette. Forsvaret må være så stort og sterkt at et angrep på Norge vil koste mer enn det er verdt. Rapporter og langtidsplanen for forsvarssektoren viser at store investeringer må til. Selv om det skulle bli fred i Ukraina i morgen må oppbyggingen av det norske og europeiske forsvaret fortsette.

Vi må prioritere sivil beredskap. Gjennom vintrene har Russland angrepet strømforsyningen til store byer og forsøkt å gjøre kulden til et våpen mot sivilbefolkningen i Ukraina. De har ikke lykkes med dette, både fordi innbyggerne har holdt ut vanskelige forhold og fordi landet er gode på å gjenopprette kritisk infrastruktur. I Norge lærer vi av dette, men det går altfor sakte.

Fortsatt bygges det veger, kraftlinjer, og kabler uten at man samtidig bygger evnen til å gjenopprette dem. Fortsatt bygges det samfunnskritiske bygg uten alternativ strømforsyning.

Når krisen kommer må kommuner og fylkeskommuner, staten, frivillige organisasjoner, og næringslivet jobbe sammen for å trygge Norge, og sikre liv, helse og verdier. Her må vi også bli bedre. For få kommuner har kommunikasjonssystemer der vi kan snakke trygt uten fare for avlytting. For få har ansatte med sikkerhetsklarering som kan motta informasjon og lage planer for beredskap.

Miljøpartiet de grønne:

Å forsvare Norge betyr å utvikle Nord-Norge

Marius Heide

Isa Maline Isene

For få har kultur for informasjonsdeling, hvor de forteller andre hva kommunen, Forsvaret, eller nettselskapet vil trenge av bistand i en krise.

Den viktigste lærdommen etter fire år med krig handler likevel ikke om forsvar, men om folk. Det handler om heltemotet til de som kjemper på frontlinjene, og utholdenheten til sivilbefolkningen. De som motstår kulde, sorg og redsel, slik at landet står imot.

Vi må bli mer opptatt av samholdet og solidariteten oss nordmenn imellom, og legge bort kommentarfelt og retorikk som splitter heller enn samler.

Vanlige folks motstandskraft er det som gjør at Ukraina fremdeles er en selvstendig nasjon etter fire år. Det må vi lære av. Vi må være mentalt og fysisk forberedt på kriser, vite hvordan vi kan bidra, og styrke samholdet. Den kraften kan ikke vedtas av politikere – den må bygges i hver og en av oss.