En snikende følelse av å være redusert til brikker i et spill mellom stormaktene

Det er bare et av spørsmålene jeg tar meg med inn på en konferanse med nesten 1.100 delegater fra hele verden. 120 av dem journalister. Også de har reist langt å lenge til en del av verden som lenge var en slags eksotisk ødemark.

Midtveis mellom Putin og Trump

Her i Tromsø skal de alle manøvrere seg mellom horder av asiatiske turister som holder se fast i mobiltelefonen mens de danser rundt på såpeglatte fortau og veier.

For turistene er det fortsatt nordlyset og det eksotiske nord som lokker.

For deltakerne på Arctic Frontiers, en happening arrangert midtveis mellom Vladimir Putins atomvåpen og Donald Trumps absurde ide om at Grønland skal bli en amerikansk koloni.

På scenen foran meg, mens dette skrives, Grønlands utenriksminister Vivian Motzfeldt og hennes norske kollega Espen Barth Eide. I tillegg, blant annet, EUs «utenrikssjef», Kaja Kallas.

Etterpå skal de svare på spørsmål om Ukraina, Kina og arktiske strategier. Spørsmål de har besvart mange ganger, men som likevel gjentas stadig oftere.

De svarer på vegne av oss som bor her i nord, noe de på ulikt vis understreker hver eneste gang.

Vi er viktige

For vi er viktig, må vi vite, også i ei tid hvor en stadig større del av fellesskapets midler brukes på våpen og soldater.

– Det er ikke noe som er vanskeligere å forsvare enn der det ikke er noe. Det må være et sted å forsvare, sier assisterende direktør Jan Erik Torp ved Forsvarets Forskningsinstitutt.

– Forsvaret vil ikke eksistere uten den sivile underskogen, sier Torleiv Opland, administrerende direktør Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening.

Ordene falt på Vorspielet, eller «Springfart for nord», som er det offisielle navnet på møteplassen.

Hærsjefen, generalmajor Lars Lervik, skal investere 20 milliarder kroner og øke antall ansatte i Forsvaret i nord med 3.000.

Et avgjørende spørsmål for den kommunale økonomien i nord er om dette blir pendlere, som bare gir økte utgifter, eller fastboende, som betaler skatt og gir inntekter.

Geir Håkon Karlsen, tidligere offiser og nå hovedlærer ved Forsvarets høyskole drar resonnementet videre.

– Lokalt eierskap til næringslivet er en del av en nødvendig beredskap i nord.

Jeg kjenner allerede her at det begynner å butte imot. Gulrota som henges foran nesen på næringslivet i nord er at av en del av økningen i forsvarsbudsjettet skal brukes på sivilsamfunnet. Totalberedskap heter det.

Ikke lett å forstå

Av en økning til fem prosent av brutto nasjonalprodukt skal halvannen prosent brukes på denne måten.

Problemet, i alle fall ett av dem, er at den samme gulrota står på menyen til kommuner over hele landet. Det neste er et komplisert innkjøpssystem. Et regelverk som begrenser muligheten for å komme på innkjøpslista, ikke minst for mindre bedrifter.

Mer fra Arne O. Holm:

Amerikanske stridsvogner på Svalbard er et usedvanlig dårlig forslag

– Inngangsbilletten er ikke lett å forstå, sier Morten Høylo. Han er samfunnskontakt for Lerøy, en ikke ubetydelig aktør innenfor fiske og oppdrett. Altså som skapt for ikke minst selvforsyning i en krisesituasjon.

– Noen må fortelle oss hva som kreves, legger han til.

Når Ole Erik Almlid, sjefen for Næringslivets Hovedorganisasjon, tar ordet, blir bildet enda tydeligere. Ifølge Almlid er Nord-Norge sterkt undervektet når det kommer til langsiktig risikokapital.

– Vi lager ikke systemer fungerer, sier NHO-sjefen, som stadig oftere deltar i diskusjoner om framtida i nord. Utsikten fra NHOs høyborg på Majorstua i Oslo har ikke alltid vært like god som nå.

Jeg skal spare dere for flere sitater, og jeg trenger heller ikke minne om at kurvene, de som forteller om folketall og alderssammensetning, peker feil vei.

Omringet

Etter et par dager omringet av akademikere, politikere og næringslivsledere som alle sammen understreker hvor viktig både næringslivet og vi som bor her, er for nasjonens sikkerhet, sniker en litt ubehagelig følelse inn.

Uten å dra sammenligningen for langt, en følelse av å være redusert til brikker i et stormaktsspill, slik også befolkningen på Grønland er. Lenger nord og øst har den følelsen vært påtrengende lenge.

Det snakkes lenge og mye om mulighetene i nord. Det er og blir vår skjebne. At Arktis representerer en mulighet. Veikartet fra mulighet til realitet har variert de siste ti-årene.

Nå er det Forsvaret og sikkerhetspolitikken som legger rammene. Som begrunner og bestemmer. Som skal rette opp alle feilene fra i går.

En ny mulighet, altså. Sprunget ut av det vi minst av alt ønsker oss. Men likevel frykter.

En militær konfrontasjon i nord.