meninger
Arne O. Holm mener
De spør ikke lenger bare om sikkerhetspolitikk. Nå handler det også om fotball og Bodø/Glimt
Kommentar: Som avis for nordområdene og Arktis får vi daglige forespørsler fra journalistkollegaer verden rundt på jakt etter kunnskap om vår del av verden. Det handler som regel om forsvars- og sikkerhetspolitikk. I det siste har henvendelsene endret karakter.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I alle fall til en viss grad.
Verden ser mot nord i økende grad. Siden Russlands angrep på Ukraina har interessen nærmest eksplodert. Naboskapet til Russland, det nye Nato hvor også Sverige og Finland inngår, og ikke minst spørsmål Svalbard og Grønland.
Utenlandske journalister
Vi svarer så godt vi kan. Den geopolitiske forståelsen varierer. Enkelte av forespørslene avslører en uvitenhet det er vanskelig å forholde seg til. Jobben vår er uansett å spre kunnskap om det som skjer i nord, også utenfor avisspaltene.
Men de siste ukene har noe helt annet dukket opp på radaren til utenlandske journalister.
Arktis er ikke bare en sikkerhetspolitisk hotspot.
Glimts reise ut i Europa bygger på en lang nordlig tradisjon
Arktis er også et fotballag som har lagt verden for sine føtter, bokstavelig talt.
Fotballklubben Bodø/Glimts seiersrekke i Europa gleder ikke bare oss nordlendinger. Den legges merke til over hele verden og skaper interesse og nysgjerrighet.
Bodø/Glimt – Inter Milan 5-2, Bodø/Glimt – Manchester City 3-1, Bodø/Glimt – Atletico Madrid 2-1.
Spørsmålene handler ikke om det fotballtekniske.
De handler om hva det er med nord som gjør det mulig å skape denne type sportslige mesterverk.
Som forleden kveld, da jeg slapp til i en direktesending fra New Zealand. Scott og Sammy, de to programlederne i radiokanalen «Sport Nation» hadde allerede forelsket seg i det arktiske fotballfenomenet.
Hele byen på tribunen
Latteren satt løst i radiostudioet på «andre siden» av jordkloden, tidsforskjellen mellom dem og meg var 12 timer.
Ikke minst da de skjønte at om man stappet hele Bodøs befolkning, altså hjembyen til Bodø/Glimt, inn på San Siro, den gigantiske hjemmebanen til Inter Milano – laget som var slått ned i støvlene noen timer tidligere, så ville det fortsatt være nesten 30.000 ledige seter på tribunen.
Jeg innrømmer glatt at det er sann glede å få formidle noe annen enn geo- og sikkerhetspolitikk fra nord. Av å få dele gleden ved å hutre seg gjennom en vinter på tribunen i Bodø, en arena som bare har plass til drøyt 8.000 tilskuere.
Å få male et verbalt bilde av nord som forklarer hvorfor vi bor her og hvorfor vi lykkes på mange områder. Også på fotballbanen.
Som resten av nordområdene er det meste av det vi produseres ment for eksport. Bodø/Glimts reise ut i Europa og avansement i Mesterligaen bygger derfor på en lang, nordlig tradisjon.
At en fotballklubb nord for Polarsirkelen har klart dette viser bare en ting: Det meste er mulig i nord.
