Når vinterforholdene begrenser hverdagen: - Det er grusomt

Hver vinter kommer den samme bølgen: tunge snømengder, glatte veier og fortau som forsvinner under snø og slaps. For mange er dette hverdagslige ulemper som krever litt ekstra tid og forsiktighet.

For rullestolbrukere er konsekvensene langt mer alvorlige.

- Jeg liker ikke å dra ut alene, sier Marte Imingen (33) til High North News.

Hun beskriver en grunnleggende utrygghet. Frykten for å bli stående fast, for at en helt vanlig tur ut skal ende i hjelpeløshet eller skade.

Et liv styrt av årstidene

Marte er født med ryggmargsbrokk og har brukt rullestol siden hun var seks år. Om sommeren ruller hun lett gjennom byen i en smidig stol. Om vinteren må hun bytte til en tung, elektrisk modell som er mer rustet for en arktisk vinter.

- Du må bruke en elektrisk rullestol hvis du skal ha en sjanse til å klare deg alene, sier hun.

Men selv den er ingen garanti.

Vinteren betyr mye planlegging og flere begrensninger. 

Og når snøen laver ned?

I perioder blir Marte tvunget til å holde seg inne i flere dager.

Usynlige feller

Nedfelte overganger, de små senkninger i fortauskanten, er helt avgjørende for at Marte skal kunne bevege seg rundt i bybildet. Men brøytingen fører ofte til at snøhauger bygger seg opp foran overgangene og gjør dem utilgjengelige.

Hun kan stå på fortauet og se gangfeltet rett foran seg, men likevel ikke komme seg dit.

Da gjenstår bare ett alternativ: å droppe fortauet og ta hele ruta i bilveien.

- Til og med i går, da jeg var på tur med hunden, måtte jeg kjøre ute i bilveien. Det er ikke alle som liker det, men jeg har jo ikke noe valg.

For Marte er ikke problemet at det snør, men at snøen blir liggende.

- Jeg reagerer på at det ikke blir gjort synlige ting i etterkant av de verste snødagene.

Hun opplever at hovedveiene prioriteres, mens fortau og overganger blir stående ufremkommelige.

- Det burde blitt fulgt opp i mye større grad i etterkant.

Mangler ressurser

Bjørn‑Inge Ingvaldsen, leder for Byteknikk i Bodø kommune, forklarer at vinterdriften følger en prioriteringsliste vedtatt av bystyret. Hovedveier, skoleveier og kritiske funksjoner brøytes først.

- Vi har ikke ressurser til å brøyte og finpusse samtidig. Ikke i nærheten, sier han.

At rullestolbrukere må ut i bilveien når brøytekanter sperrer fortauene, er kommunen kjent med.

- Ved store snøfall prioriteres veiene før fortau. Fremkommelighet for utrykningsetater og hjemmehjelp anses som viktigst.

Når det gjelder økonomi, forklarer han at det ikke er hovedproblemet enda.

- Per nå er det tilgang på driftspersonell og maskiner som begrenser oss. Men fra 2027 vil økonomien gi nedtrekk i vinterdriften, forklarer Ingvaldsen.

Når vinteren blir farlig

Vinteren er ikke bare upraktisk. Den kan være direkte farlig. Marte forteller om en episode hun fortsatt kjenner i kroppen.

En eneste isklump på fortauet var nok til å velte rullestolen. Da ble hun liggende fastklemt mellom stolen og en parkert bil, ute av stand til å komme seg løs.

- Heldigvis stoppet en taxisjåfør og hjalp meg.

Siden den dagen har hun blitt mer forsiktig, mer avhengig av at noen er i nærheten, og mer bevisst på hvor sårbar hun er når vinteren gjør byen uforutsigbar.

- Det er stressende å hele tiden føle at du må ha med deg noen fordi du ikke tør å dra ut, i tilfelle du ikke kommer deg ned eller opp, eller setter deg fast. Det er grusomt, sier hun.

For Marte handler ikke vinteren bare om fremkommelighet. Det handler om sikkerhet, og om å kunne stole på at en helt vanlig tur ikke ender i fare.

Vinteren snevrer inn hverdagen hennes. Noen dager kommer hun seg ikke ut. Andre dager må hun ta omveier, ha med seg noen eller vente på hjelp fra fremmede.

- Det er kjipt med disse begrensningene.

Denne vinteren har Bodø kommune innført et nytt dataprogram for å gi brøytepersonellet bedre oversikt over områdene som skal holdes snøfrie.

- Vi prøver en endring, så får vi se om det blir en forbedring, avslutter Ingvaldsen.