meninger
En fransk besettelse ga Norge en grense mot Russland og samlet Norge
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger er forfatterens egne.
I en tid hvor stormakts rivalisering igjen preger internasjonal politikk, kan det være nyttig å se på hvordan Norges nordøstlige grense faktisk ble til. Historien viser nemlig at geopolitikk sjelden følger rette linjer, og at små stater av og til får sine grenser formet av stormaktenes besettelser, ambisjoner og tilfeldigheter.
I dag ser vi hvordan folkeretten og etablerte grenser utfordres av verdens tre mektigste stater: USA, Russland og Kina. Disse stormaktene handler i stor grad ut fra egne sikkerhets- og maktinteresser, noe som skaper betydelig usikkerhet for mindre stater.
Det gjelder også i Arktis og nordområdene, hvor geopolitiske spenninger igjen er blitt tydeligere. En uforutsigbar amerikansk president viser nå sin besettelse om å overta Grønland og Canada.
I et slikt perspektiv kan det være verdt å stille et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvordan fikk Norge egentlig en grense mot Russland?
En grense blir til
I 2026 er det to hundre år siden grenseavtalen mellom Sverige–Norge og Russland ble ratifisert i St. Petersburg. Avtalen ble undertegnet 14. mai 1826, på fransk. Dette kan virke som en kuriøs detalj, men sier samtidig mye om den politiske konteksten.
Felles markering mellom Norge og Russland ville under normale omstendigheter vært naturlig
Fransk var Europas diplomatiske språk, og ikke minst var en franskmann en helt sentral aktør i denne historien.
En felles markering mellom Norge og Russland ville under normale omstendigheter vært naturlig. Etter Russlands annektering av Krym i 2014 og den brutale fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 er et slikt samarbeid utenkelig. Det gjør det desto mer aktuelt å se nærmere på de historiske prosessene som førte frem til avtalen.
Det var nemlig langt fra gitt at Norge skulle få en klar grense mot Russland. I mer enn fire hundre år hadde Norge vært en del av det dansk-norske riket, og i nordøst eksisterte det lenge ingen tydelig statsgrense. I Varangerområdet ble befolkningen skattlagt både fra dansk og russisk side.
Allerede i 1326 ble det inngått en avtale mellom Danmark–Norge og fyrstestaten Novgorod om rett til beskatning av befolkningen i området. Russland eksisterte riktignok ikke som stat på dette tidspunktet, men Novgorod regnes som en av forløperne til den russiske staten.
Denne avtalen viser at grensene i nord i århundrer var flytende, både politisk og økonomisk.
En fransk revolusjonær
Bakgrunnen for at Norge i dag har en fast grense mot Russland ligger imidlertid først og fremst i de dramatiske omveltningene i Europa etter Napoleons krigene.
En avgjørende faktor var at marskalk Jean-Baptiste Bernadotte i 1810 ble valgt til svensk kronprins. Åtte år senere ble han konge av Sverige under navnet Karl XIV Johan.
Bernadottes politiske prosjekt var tydelig: Sverige måtte kompenseres for tapet av Finland til Russland i 1809. Løsningen han så for seg var Norge.
Det er kanskje fristende å sammenligne dette med nyere stormakters politiske ambisjoner om territorielle utvidelser. Samtidig må det sies at Bernadotte opererte innenfor datidens diplomatiske spilleregler, selv om Norge neppe ville karakterisert prosessen som frivillig.
Kielfreden 14. januar 1814, hvor Danmark avstod Norge til Sverige, var et resultat av Napoleonskrigene og nasjonalstatsdannelsen på 1800-tallet i Europa. Norge var selvsagt ikke representert under forhandlingene.
For Karl Johan var imidlertid ikke dette tilstrekkelig. For å sikre legitimitet og støtte måtte han bygge allianser blant Europas stormakter.
Diplomati, krig og timing
Karl Johan tok tre avgjørende grep for å sikre seg stormaktenes støtte for sitt norske prosjekt. For det første etablerte han i august 1812 en strategisk forståelse med tsar Aleksander I under møtet i Åbo (Turku). Her signaliserte han Sveriges ønske om å overta Norge, samtidig som han tilbød militær støtte i kampen mot Napoleon.
For det andre sikret han seg britisk støtte gjennom det som senere er blitt kjent som Stockholm-avtalene.
Sveriges militære bidrag var relativt begrenset
For det tredje deltok svenske styrker på alliert side i det avgjørende slaget ved Leipzig i oktober 1813, ofte omtalt som Volkerschlacht. Dette slaget markerer starten på Napoleons endelige nederlag. Med over hundre tusen drepte var dette det største slaget i Europa før første verdenskrig.
Sveriges militære bidrag var relativt begrenset, men den politiske gevinsten var betydelig. Ved Napoleons nederlag sto Karl Johan igjen som en lojal alliert av Russland, Preussen og Storbritannia. Da fredsforhandlingene i Kiel fant sted noen måneder senere, var Norges skjebne i praksis avgjort.
Grensen i nord
Etter etableringen av unionen mellom Sverige og Norge ble det neste steget å avklare grenseforholdene mot Russland.
I nord var situasjonen fortsatt uklar, særlig når det gjaldt skattlegging og bruksrettigheter i områder hvor den skoltesamiske befolkningen hadde lange tradisjoner for nomadisk ressursbruk. På dagens norske side knyttet til Neiden og Pasvik siidaen hadde skoltene sine sommerboplasser.
I 1825 ble det derfor opprettet en felles svensk-russisk grensekommisjon. Den russiske delegasjonen ble ledet av oberst Valerian Galjamin, mens den svenske ble ledet av oberst Johan Henrik Spørck.
Selve grensedragningen er i seg selv et fascinerende kapittel i norsk historie, ikke minst fordi lokale hensyn måtte balanseres mot stormaktenes interesser. Spørsmål knyttet til skoltesamisk bosetting og ressursbruk var blant de mest kompliserte.
At selve grenseavtalen ble ratifisert i 1826 er også en interessant tildragelse. Tsar Aleksander I dør nemlig høsten 1825. I etterkant av dette blir det strid om hvem som skal overta den russiske tronen. Det oppstår faktisk en revolusjonær sitasjon i Russland, det såkalte dekrabistopprøret. Men det ender opp med at Aleksander I yngste bror Nikolaj I blir den nye tsaren.
Det hører også med til historien at oberst Galjamin urettmessig ble beskyldt for å være dekrabist. Nikolaj I var ikke ubetinget opptatt av den nye avtalen langt mot nord. Jeg tror at den svært gode og lange relasjonen mellom Karl Johan og Aleksander I er en av hovedårsakene til at hans yngste bror likevel godkjente avtalen.
Politikkens kostnader
Når stater trekker grenser på kartet, får det konsekvenser for menneskene som lever på bakken. I Varangerområdet hadde det i mer enn tusen år eksistert en nomadisk skoltesamisk kultur, basert på en kombinasjon av reindrift, fangst og fiske og sesongbasert ressursbruk. Elver og fjorder fungerte som transportårer i et sammenhengende landskap.
Da den nye statsgrensen ble etablert, ble disse forbindelsene gradvis brutt. Elver som tidligere hadde vært ferdselsårer, ble til politiske grenser. Over tid mistet skoltesamene store deler av sine tradisjonelle bruksområder.
Historien om grensen i nord er derfor også en historie om hvordan statlige strukturer kan omforme, og i noen tilfeller ødelegge gamle kulturer. I dag er skoltesamenes beiteområder overtatt av andre. Konsekvensen av grenseavtalen ble at den skoltesamiske kulturen ble den store taperen. Det gjøres i dag et godt arbeid både på norsk og finsk side for å dokumentere og ta vare på restene av denne kulturen.
Linjen som fortsatt markerer Norges samling og nordøstlige grense.
Norges siste grense
Norges samling forbindes ofte med slaget i Hafrsfjord i 872, utenfor Stavanger. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er også avgjørende. Begge hendelsene er selvsagt viktige milepæler i norsk historie. Men i et politisk og geografisk perspektiv kan man argumentere for at Norge først ble fullt ut samlet i 1826. Det var nemlig først da den siste fastlandsgrensen ble fastlagt.
Ytterst i Varangerfjorden trakk de to oberstene Galjamin og Spørck linjen som fortsatt markerer Norges samling og vår nordøstlige grense.
Tre monumentale sverd i bronse markerer slaget i Hafrsfjord. Kanskje burde det også stå en liten plakett i Sandhamn i Varanger, hvor Norges siste landegrense ble tegnet i 1825 og senere ratifisert i 1826.
En urolig samtid
Maritime grenser i Barentshavet ble ikke diskutert i 1826. Disse forble uavklarte i nesten to hundre år. Først i 2010 ble delelinjeavtalen mellom Norge og Russland ratifisert, etter mer enn førti års forhandlinger. Avtalen ble undertegnet i 2010 i Murmansk av utenriksministrene Sergej Lavrov og Jonas Gahr Støre.
Skjebnens ironi vil at de samme som ratifiserte avtalen fortsatt i dag sitter ved makten på begge sider av grensen. Kanskje har det en verdi?
I dag lever vi i den mest uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen etter den andre verdenskrigen. Russland fører en angrepskrig i Europa mot Ukraina, USA og Israel driver terrorbombing av Iran og Libanon. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina preger også verdenspolitikken.
Folkeretten er satt ut av spill. I et slikt landskap kan selv stabile grenser oppleves mindre selvfølgelige enn tidligere.
Norges grense mot Russland er vår desidert viktigste utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordring. Grensen gjør at logistikk, forsvar og etterretning krever store ressurser både menneskelig og økonomisk. I tillegg kreves en omfattende kunnskap og empiri om Russland og utviklingen av vår komplekse nabo i nord.
Det er også av avgjørende betydning at vi klarer å beholde en nødvendig tallmessig sivilbefolkning i grenseområdet mot Russland. En grense med Russland gir oss mange relevante bekymringer, men har tragikomisk også en sysselsettingseffekt for Norge.
Når Norge nå markerer 200-årsjubileet for grenseavtalen i 1826, kan det derfor være verdt å minnes den franske, revolusjonære, republikanske soldaten fra Pau som gjorde det hele mulig. Jean-Baptiste Bernadotte (1763 – 1844) startet sin karriere som revolusjonær offiser under den franske revolusjonen i 1789.
Gjennom Napoleons krigene, storpolitisk manøvrering, og en god dose personlig ambisjon og besettelse, bidro han til at Norge til slutt fikk en fast grense mot Russland. I de lange linjers historie kan vi skimte at den Franske Revolusjonen ikke bare satte sine spor i Europa, men også, om enn i et mer beskjedent omfang, et lite avtrykk langs Pasvikelva.
