Arktisk råd 30 år: Problemløsning i nordlig fellesskap med vidsyn og humor

Arktisk råd ble til i Ottawa, Canada, i 1996.

30 år senere er arktiske mennesker og venner av Arktis samlet til pubinar i Tromsø for en uformell samtale om rådets rolle, samarbeidserfaringer og veien videre.

Her møtes vanviddet i nåtidas storpolitikk med vidd og samarbeidsånd. Ankerfeste i viktige nordlige fellesnevnere. Lave skuldre, om enn ikke helt løse og ledige gitt verdens gang. Og ikke minst: Solide doser med forløsende humor.

På scenen er stemmer fra arktisk diplomati, urfolkorganisasjoner, forvaltning og forskning – alle med nær kjennskap til dette særegne, regionale samarbeidsorganet i det sirkumpolare nord.

Status

For å gjøre opp status på jubilanten, først som sist: Arktisk råd har stadig livskraft, nå under ledelsen til kongeriket Danmark med Grønland i spissen.

Møter i rådet på diplomatisk og politisk nivå er riktignok fortsatt på pause – og mulighetsrommet for nye initiativer er begrenset.

Like fullt gyver arbeidsgruppene, som står for Arktisk råds hovedarbeid, fortsatt løs på sine oppgaver gjennom hybrid og digitalt samarbeid.

Blant dem er arbeidsgruppen for beredskap og forebygging av ulykker (EPPR) – som særlig retter innsatsen mot livberging og oljevern på tvers av den arktiske sirkumpolare regionen.

Vi snakker om livene til nordboere i Canada, kongeriket Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA – og folk fra andre steder som ferdes i det høye nord.

Dirrende engasjement

– Vi arbeider så absolutt. Om et par måneder skal vi ha en kommunikasjonsøvelse innenfor søk og redning, der alle de åtte arktiske koordineringssentrene for søk og redning vil delta, sier Benjamin Strong, leder for EPPR fra USA.

Strong sitt energiske kroppsspråk og eksplisitt erklærte lidenskap for Arktisk råd, gjør at flere eksempler på det pågående arbeidet formelig renner ut av han.

– Vi jobber med urfolkspartnere om prosjekter rundt respons på nødssituasjoner med radioaktiv stråling – der vi kobler kunnskapen og språk til urfolk med vestlig vitenskap og fagbegrep for å avmystifisere farene.

– Førstehjelperes psykiske helse er også forhold som vi arbeider med. Vet dere hvem sentrale førstehjelperne er? Det er urfolk som bor ti meter fra kysten. Arbeidet med søk og redning i Arktis har kritisk betydning, og uansett hvilket format vi i EPPR må jobbe innenfor, vil vi finne et vis å holde stand på, understreker han.

Familiefellesskap

Gløden for det arktiske samarbeidet og dets betydning i praksis, strømmer gjennom hele panelet – og får gjenklang i salen.

Høvding Bill Erasmus i Dene-nasjonen i Nordvestterritoriene, Canada – og internasjonal leder for Arktisk athabaskisk råd – plukker opp tråden til Strong.

– Da du, Benjamin, nå snakket om søk og redning, kom jeg til å minnes min far og vårt hjem. Som barn blir vi lært til at vi må samarbeide med alle. Fordi vi lever så tett på elementene [jord, luft, ild og vann, journ. anm.], sier Erasmus og fortsetter:

– Når det er 40 minusgrader – og en fyr trenger ved, så gir du ham ved. Og du gjør det i viten om at i framtida, vil han eller hans barn hjelpe deg tilbake. Så du tenker ikke, du bare gjør. Derfor er det en familie. Det er dette stedet som gjør at man samhandler på denne måten.

Et felles formål

Historien om det arktiske fellesskapet målbæres også av Morten Høglund, Norges tidligere ambassadør til Arktis – og leder for de arktiske embetspersonene i Arktisk råd under det norske formannskapet (2023-2025).

– Lidenskapen for framtida til Arktis er særegen. Ingen andre steder enn i Arktisk råd har jeg opplevd så tett samarbeid med et felles formål. Folk engasjerer seg ikke i rådets arbeid for å bevise at «de har rett», men for å forstå ting bedre og bidra til å gjøre regionen bedre, påpeker nordområdediplomaten i Utenriksdepartementet.

Fra Høglunds betraktninger går linjer til Arktisk råds begynnelse, som Erasmus gir et innblikk i fra sitt perspektiv.

Design

Erasmus tar oss livlig tilbake til tida da han som yngre høvding deltok i forhandlingene om rådets utforming – med fokus på forholdet mellom statene og urfolkene.

Lik stemmerett ved beslutningstaking for alle parter ble avslått fra statenes side. Samtidig var der vilje til å sitte ved samme bord, drøfte relevante spørsmål og ta avgjørelser i fellesskap, forteller han. 

– Jeg tror at statene dels skjønte at de ikke kunne stable dette arktiske rådet på beina uten oss. Dette var på 1990-tallet, og på den tida var alle kjent med at vi urfolk har rettigheter. Så de måtte samarbeide med oss for å utforme organet. ‘La oss designe rådet med konsensus-konseptet,’ sa vi. 

– Imidlertid visste ikke statene riktig hva konsensus er for noe ...

Levert med både skjemt og alvor,  vekker poenget humring blant tilhørerne.

Å få 'alle' om bord

– Men dere vet, dette var i de tidlige årene – og konsensusbygging er litt av en prosess. Slik vi ser det, er flertallsstyre enkelt: Hvis man holder en god tale, kan man få 51 prosent av folket på sin side. Konsensus betyr imidlertid at vi alle må snakke sammen og komme fram til en bred enighet, fortsetter Erasmus.

Med andre ord: Hvis noen i ei gruppe for eksempel stiller seg tvilende til noe, er det ikke bare for et lite flertall (eller de mektigste) å presse gjennom sitt prosjekt.

Prosessen går i å diskutere og utvikle en forståelse som langt flere deler, men ikke nødvendigvis absolutt alle. Først da kan man gå videre og ta grep i praksis.

– Våre folk har alltid arbeidet med å skape konsensus. Det har holdt oss i live, og gjør oss til hvem vi er, sier høvdingen.

Til fascinasjon

Den første gangen de arktiske statene og urfolksorganisasjonene var samlet til rådslagning, ble det prøving i ulike retninger, skildrer Erasmus.

– Noen av statene tolket konsensus i retning av veto. ‘Beklager, vi er ikke enige. La oss gå videre til neste tema’, sa de. Like fullt: Sakte, men sikkert forsto folk at på den måten, kommer man ikke veldig langt ved beslutningsbordet.

– I fortsettelsen utviklet vi måter å samhandle på – og det betød samarbeid før møtene og samarbeid i gangene under møtene. Å se tilbake på dette er ganske fascinerende, understreker han med skinnende øyne.

Mulig ledestjerne 

I denne historien om hvordan Arktisk råd ble rigget til og har fungert gjennom mange leveår, ligger lærdom og inspirasjon for verden den dag i dag, foreslår flere på scenen – både direkte og indirekte.

For i nåtida kommer internasjonale politiske vindkast med bulder og brak – og verdensordenen er i spill.

Også for Arktisk råd har det blitt langt mer krevende å holde samarbeidskursen, men viljen og evnen har vist seg å være der – både fra statene og urfolksorganisasjonenes side, med sterk oppslutning og kraft fra stemmer både i, rundt og utover rådet.

Kremls fullskala krig mot Ukraina (fra feb. 2022) og Det hvite hus’ krav forsøk på å true til seg kontroll over Grønland og mer til (fra jan. 2026) er riktignok levende kapitler i seg selv – og del av ‘boka’ om Arktisk råd, men så langt kan man si at teksten om samarbeidsorganet har tatt mer konstruktive enn destruktive vendinger.

Navigasjon i fellesskap

I forrige omgang var det Norges tur å overta ledelsen for rådet fra Russland og lose det gjennom turbulensen – med Morten Høglund i front.

– Jeg har sagt det før, og vært ærlig om det: Dialogen med russisk side var konstruktiv og profesjonell, og jeg førte den i viten om at min regjering og de andre medlemsstatene, med full støtte fra rådets faste deltakerorganisasjoner, var for den, sier han om prosessen rundt overtakelsen.

Lederskapet til Norge ble kløktig gjennomført, berømmer Gunn-Britt Retter, lederen for Samerådets delegasjon til Arktisk råd – og byr på en observasjon:

– Ikke kan jeg minnes å ha sett arbeid med skogbranner blant prioriteringene i det norske lederskapsprogrammet. Men Gwich’in internasjonale råd hadde dette høyt på sin agenda, og Morten gikk sammen med dem om å lansere et skogbrann-initiativ. Dette var noe alle parter syntes å være påvirket av og komfortable med å snakke om.

– Da den geopolitiske situasjonen ble opphetet, brakte altså skogbranner folk sammen, poengterer hun både skarpsindig og spøkefullt – til stor fornøyelse gjennom salen.

Samerådet støttet også aktivt opp om det norske lederskapets innsats for lede Arktisk råd inn i framtida; konkret ved å bidra som vertskap et betydningsfullt fysisk møte i Kirkenes (Girkonjárga) mellom Høglund og alle de seks urfolksorganisasjonene – inkludert russiske RAIPON.

Løpende samvirke

Hva så med dagens lederskap sin innsats for å finne en farbar vei med både amerikansk og russisk side i rådet?

Under kongeriket Danmarks formannskap (2025-2027), er det grønlenderen Kenneth Høegh som leder de arktiske embetspersonene – og slik fører an diplomatiet som sørger for at rådets arbeid går sin gang, på vegne av alle medlemsstatene og de faste deltakerorganisasjonene.

– Jeg arbeider med multilateralt samarbeid i Arktis – ikke med de bilaterale spørsmålene som vi har gående med USA, oppklarer Høegh med sin lune, men tydelige tone.

– Vi har gode og konstruktive samtaler med USA innenfor rammen av rådet. Her på scenen har vi altså med oss en amerikansk leder for en arbeidsgruppe, som vi jobber sammen med. Vær også vennlig og merk at rådet har en russisk leder for arbeidsgruppen PAME. Dette er også konstruktivt.

Sindighet

Strong følger opp med eksempler fra sitt felt: På tvers av Beringstredet mellom Alaska og Øst-Sibir ble det høsten 2025 gitt gjensidige tilbud om håndsrekninger ved jordskjelv i havet og orkaner.

– Som leder av en arbeidsgruppe for beredskap og forebygging av ulykker, representerer jeg, uavhengig av om jeg er fra USA, åtte arktiske stater og seks permanente deltakere. Punktum. Min jobb er å sørge for at vi alle ror båten i samme retning og jobber sammen, stadfester han.

– Jeg tror det eksisterer et bilde av Arktisk råd som svært splittet. Ja, vi har riktignok våre problemer. Men vi jobber sammen, og det er enormt viktig, understreker Høegh.

Med ro og mak kommer grønlenderen også med en påminnelse:

– Vi bør huske på at alle de arktiske statene og de seks permanente deltakerne uttrykte forpliktelse til å fortsette arbeidet i Arktisk råd i Romssa-Tromsø-uttalelsen av mai 2025.

Appell (med måte)

Som en avrundende ‘øvelse’ på pubinaret, får panelistene følgende spørsmål: Hva er Arktisk råds største bragder, og hvordan kan om disse ‘selges’ til verden?

– Jeg var forberedt på dette spørsmålet, og skulle si at det at urfolk som permanente deltakere sitter ved bordet for beslutningstaking er en stor bragd. Dette var min første magefølelse. Ved ettertanke innså jeg at den store prestasjonen, er at også statene sitter ved bordet, sier Retter og fortsetter fiffig:

– Så kom tilleggsspørsmålet om hvordan man kan selge dette, men vi er ikke til salgs.

En rungende applaus bølger gjennom lokalet.

– Vakkert formulert, berømmer Høglund. Han trekker også fram at det ligger en stor prestasjon i å ha så mange aktive observatører som rådet har – og at pågangen om å få slik status er stor fra andre organisasjoner og stater i hele verden.

– Vi må altså være ganske attraktive å samarbeide med. Forhåpentligvis ligger også appellen i måten vi arbeider på i Arktisk råd, som høvding Bill snakket om rundt konsensusprinsippet og måten vi behandler saker på.

Kime til håp og handling?

Uten å underspille alvoret i dagens situasjon, åpner samtalen på pubinaret som antydet for at det finnes handlingsrom for nye bragder under paraplyen til Arktisk råd – hvis muskelen for bredt samvirke stadig øves.

Med et blikk for lange linjer – og ikke minst for de store klimaendringene både i Arktis og resten av verden – byr Erasmus på noen enkle, men velvalgte ord for veien videre: 

– Selvfølgelig er det utfordrende nå, og over 30 år må man nesten bare regne med det, sier høvdingen og pauser ettertenksomt, før han fortsetter:

– Jeg har et lite barnebarn som fyller år i dag. Han er nå fire år gammel. Hva slags framtid kommer han til å ha? Hva slags framtid setter vi i stand for de unge? Det er dette vi må tenke grundig rundt og snakke om.