Forskerportrettet: Stig (30) har forsket på snø på Svalbard i fire år: – Jeg står ikke på ski engang!

Etter et halvår på Svalbard ble Stig Andreas Johannessen (30) fra Stavanger bitt av 'den arktiske basillen'. Han visste at han måtte tilbake til øygruppa og i 2021 satte han i gang med en doktorgrad ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) i samarbeid med Fakultet for økonomi ved NTNU.

Fire år senere ble han den første til å forsvare en doktorgrad i Arktisk sikkerhet, den nyeste studieretningen ved UNIS. 

Doktorgradsavhandlingen har fått tittelen "Lessons from Longyearbyen on climate-related risk governance" og handler om hvordan Longyearbyen håndterer og tilpasser seg klimarelaterte risikoer, som snø- og sørpeskred.

Selv har Johannessen sett med egne øyne hvordan klimaet i Arktis endrer seg.

– Det var helt vilt å se de store endringene som hadde funnet sted da jeg kom tilbake etter et år, sier han til High North News.

Johannessen har en bachelor i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen og en mastergrad i samfunnsikkerhet fra Universitetet i Stavanger.

Det var under mastergraden at forskeren tilbrakte et halvår på Svalbard. Under et beredskapskurs på øygruppa kjente han for første gang at han kunne tenkt seg å ta en doktorgrad.

Etter endt utdanning søkte han på en stilling ved UNIS. Men han hørte ingenting og startet i stedet på psykologistudier. To dager før julaften fikk han imidlertid et intervju og stillingen ble hans.

Tiltak mot snøskred i Longyearbyen

Forskeren hadde ikke den store interessen for klima og klimastyring før han startet på doktorgraden.

– Jeg hadde sett mer på helsesikkerhet og sikkerhet innen informasjonssystemer. Men det å se hvordan klimaendringene påvirket Longyearbyen på kort tid var øyeåpnende, sier Johannessen. 

I korte trekk forsket han på hvordan effektene av klimaendringer fører til naturfarer og kan ha ringvirkninger på kritisk infrastuktur og samfunnsfunksjoner, samt liv og helse. Mer spesifikt så han på hvordan dette ble håndtert i Longyearbyen gjennom snøskredhåndtering.

– Longyearbyen har lenge måttet håndtere klimaendringer. De gjennomfører langsiktige tiltak som flytting av boenheter, snøskredgjerder, vinddriftgjerder og sørpeskrednett og kortsiktige løsninger som stenging av veier og evakuering når det er akutt snøskredfare.

Lokal kunnskap

Johannessen trekker frem flere viktige funn, blant annet bruken av lokal kunnskap.

– Lokal kunnskap er sentralt når det kommer til å forstå snøskred. Alle vi møtte snakket om lokal kunnskap. Men det var vanskelig å vite hva det innebar, sier han og fortsetter:

– Vi fant ut at det var flere former for taus kunnskap. En var den situasjonelle kunnskapen som du bare kan få ved å bo og leve i Longyearbyen og snakke om snø med kollegaene dine og folk flest. 

En annen form var kroppslig kunnskap. Johannessen forteller at livene til de som driver med snøobservasjoner på Svalbard dreier seg fullstendig om snø, enten de står på ski, kjørte snøscooter eller jobbet med snø. 

– De hadde en feel for snow. Når du går i den samme fjellsiden igjen og igjen, så forstår du snødekket og snølagene og hvordan vind- og værvariasjoner kan påvirke alt dette.

Den tredje formen for kunnskap var syntetisk kunnskap, å kunne sette sammen den kroppslige og situasjonelle med den formelle kunnskapen over tid.

– Forskningen min bidrar til en forståelse av betydningen av lokal kunnskap, legger forskeren til. 

Evakuering

Han har også forsket på hva som er hovedkarakteristikkene i evakueringskommunikasjonen på Svalbard, Honningsvåg, Rauma og Uummannaq på Grønland.

– Vi fant ut at disse forskjellige miljøene møter masse forskjellige naturfarer, men håndterer de på samme måte. De bruker vitenskapelig overvåkning, fortløpende kommunikasjon, og flytting av folk, forklarer forskeren. 

– Vellykkede evakueringer er avhenige av at det legges til rette for effektive og robuste forhold mellom de som blir evakuert og de som evakuerer. Det handler om å bygge bro mellom det personlige og det vitenskapelige eierskapet folk har til stedet og fenomenet, sier han.

Og det var forskjell på det personlige eierskapet. I Longyearbyen er det stor utskiftning av folk, i motsetning til Rauma og Uummannaq.

– Identiteten deres er svært tett knyttet til stedet. De samme folkene og familiene har bodd der i mange, mange generasjoner. Det å evakuere disse folkene, eller i verste fall flytte dem, har større konsekvenser enn beslutningstakere klarer å ta høyde for. 

Johannessen legger til at det var viktig for de som ble evakuert å oppleve at de ble hørt og at folk forsto hvor mye det betydde. Og ble de det, så var det ikke like ille å evakuere over lengre tid og igjen og igjen.

– Det var viktig å åpne opp for at folkene som bodde i området kan forstå fenomenet like godt som de som har mange års utdannelse og bruker simulasjoner, forklarer forskeren.

Kompakte Longyearbyen

Hva slags utfordringer eller muligheter har du sett når det gjelder samspillet mellom forskere, innbyggere og myndigheter når det gjelder risikostyring i Longyearbyen?

– Vi var heldige som fikk med så mange som vi gjorde på prosjektet. Longyearbyen lider veldig av det man kaller informanttretthet og profesjonelle informanter. Folk er lei av å bli spurt om de samme tingene igjen og igjen, svarer Johannessen og fortsetter:

– Hvis de ikke føler at du har en form for legitimitet og at du kan bidra, så kommer de ikke til å snakke med deg. I tillegg er det stor utskiftning av folk der, så alle mine informanter flyttet etter hvert.

– Muligheten er jo at nesten alle er i Longyearbyen. Hvis de føler at du kan bidra, så er de veldig villige. Telenor Svalbard var for eksempel til stor hjelp. Det er ikke de store barrierene der som man finner på fastlandet, og så får man alle de ressursene man trenger på Svalbard for å implementere tiltak. 

Etter snøskredene i 2015 og 2017 ble det satset rundt 350 millioner på skredhåndtering på Svalbard og det ser man ikke i andre kommuner i Norge, forteller forskeren.

Elfenbenstårnet UNIS

Hjalp det å være en del av UNIS med tanke på informanttretthet? Ga det en legitimitet å komme fra en institusjon som hørte til på Svalbard?

– Nei, det er ikke alltid sånn. Longyearbyen er et klassesamfunn og er delt inn i samfunnsgrupper. Det kan noen ganger være en oppfatning at de som er på UNIS bor i elfenbenstårnet og at de er vanskelige å ha med å gjøre, svarer Johannessen og fortsetter:

– Derfor hadde vi god nytte av å være et tverrfaglig prosjekt, med god lokal forankring. Der kunne vi kombinere natur og samfunnsvitenskap på en anvendt og forståelig måte for å løse problemer i Longyearbyen.

Johannessen kjente samtidig på hvor vanskelig det var å skille mellom jobb og fritid i et samfunn som Longyearbyen. 

– Du møter alle informantene, studentene og alle kollegaene dine overalt. Livet mitt kom til å handle så mye om snø og jeg står ikke på ski engang! Så et av kapitlene i avhandlingen heter faktisk 'Don't talk to me about snow', ler forskeren.

'Svalbard-typen'

Gjennom doktorgraden fikk Johannessen oppleve Svalbard over lengre tid. Naturen og det sosiale studentmiljøet var det som først fenget. Men nå synes forskeren det var godt med en pause fra øygruppa.

– Jeg har ikke behov for å bo der, men kommer gjerne på besøk. Jeg har en undervisningsuke i året der og har gode relasjoner med folk som jobber der.

– Men mange av de folkene som tiltrekkes av Svalbard, spesielt på min alder, er spontane og søker eventyr. De er ofte lite planmessige og det er det motsatte av meg. Det kunne til tider være vanskelig å håndtere, humrer forskeren. 

Etter at han forsvarte doktorgraden sin i høst har Johannessen flyttet til Trondheim og jobber som postdoktor i sosiologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Der arbeider han blant annet med kunstig intelligens og algoritmer.