Kronikk: Norge under press: en ny strategi for nordområdene anno 2025

Dette er en kronikk skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne artikkelen er basert på en lengre rapport, som kan leses her.

Stormaktsrivalisering definerer internasjonal politikk i 2025. Spesielt regioner hvor stormaktene møtes er utsatte for både rivalisering og konflikt. Nordområdene og den bredere Arktis-regionen er nettopp et slikt område. 

Klimaendringer, ressurspotensial og økonomiske muligheter fungerer som drivere av disse dynamikkene, i samspill med sikkerhetspolitiske interesser og status-søking blant stormaktene. 

Midt i dette står Norge. Det er en markant forskjell på Nord- og Sør-Norge både politisk og symbolsk. I nordområdene er vi en regional stormakt. Dette underbygges av de norske kapasitetene i nord knyttet til alt fra infrastruktur og næringsaktivitet til universitet og forsvar. Svalbard er kronjuvelen i Arktis. 

Samtidig utfordres Norge. I en verden hvor sikkerhetspolitikk sammenkobles med alle andre politikkområder, og geoøkonomiske rasjonaler skiller seg fra rent økonomiske, må Norge håndtere økende interesse og innblanding i våre nordområder. 

Arktis og nordområdene har blitt, og vil i økende grad være, en arena for makt, geoøkonomi og symbolpolitikk. 

Ny strategi: «Norge i Nord»

Regjeringen la 26. august 2025 frem en ny nordområdestrategi. Det er på høy tid med et nytt dokument som setter en ny kurs for norsk nordområdepolitikk, og at vi får en oppdatert virkelighetsbeskrivelse for den atskillig mer prekære situasjonen i nordområdene med hensyn på både sikkerhets- og distriktspolitikk.

Noen ting har allerede vært annonsert før strategien ble lagt frem med referanse til blant annet «Totalberedskapsmeldingen» og «Nasjonal Transportplan 2025-2036», eller beslutninger om ny fiberkabel til Svalbard og Jan Mayen, plassering av NATOs nye senter for luftoperasjoner utenfor Bodø, og de omfattende planene for Forsvaret inkludert en helt ny «Finnmarksbrigade». 

En tydeligere virkelighetsbeskrivelse 

Samtidig kommer strategien med en del nye formuleringer, mål og tiltak. Med øynene til en forsker fra nord (Bodø) basert i Oslo, som arbeider med sikkerhets- og geopolitikk, er det noen ting som er mer eksplisitt enn tidligere (uthevet tekst er lagt til):

• at «Vekst, utvikling og beredskap i Øst-Finnmark er ikke isolerte finnmarksforhold, men en forutsetning for nasjonal sikkerhet og suverenitet» (s. 6)
• at på grunn av en «kraftig økning i den globale interessen for Arktis» er «nasjonal tilstedeværelse, kunnskap og idéforsprang viktigere enn på lenge» (s. 6)
• at «Norge skal være ledende i alliansen på kunnskap om russisk og kinesisk aktivitet i våre nærområder, og skal bidra aktivt i NATO-prosesser med vår kompetanse» (s. 16)

Andre ting som er merkbare i forhold til tidligere er at:

• «Norge skal ha en restriktiv holdning til kinesisk aktivitet i nordområdene» (s. 17)
• Regjeringen «vil bidra til å forme EU-initiativer med betydning for nordområdene og delta i samarbeid for å ivareta norske interesser» (s. 16)
• «Samarbeidet i Nord-Norden skal styrkes, særlig innen transport, beredskap og mobilitet» (s. 17)
• «Fylkeskommunene i nord vil ha en viktig rolle i samarbeid på tvers av grensene» (s.16)
• «Regjeringen ser det som avgjørende å få frem leverandørutvikling knyttet til Forsvarets investeringer og virksomhet i nord» (s. 23)
• «Kraft- og industriløftet handler også om å sørge for at Statnett prioriterer nettutvikling i nord, med særlig vekt på Finnmark og at geopolitiske hensyn vektlegges i vurderingen av økt nett- og produksjonskapasitet i Finnmark» (s. 40)  
• «Regjeringen har uttrykt sin støtte til oppstart av ny drift i Syd-Varanger gruver og etablert et kontaktpunkt for eierselskapet i virkemiddelapparatet» (s. 41)

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Når det gjelder det utenriks- og sikkerhetspolitiske er strategien tydelig, men her kommer ikke de store endringene. Det handler om å opprettholde en posisjon – i form av for eksempel å finansiere forskning, verne Havretten, bruke Arktisk råd, og å bidra aktivt i NATO – fremfor å stake ut nye retninger for Norge. 

Dette er i tråd med de lange linjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, samtidig som vektleggingen av å «forme» og «være ledende» for NATOs og EUs politikk er mer markant enn tidligere.  

Den tydeligste endringen er formuleringen om at Norge skal ha en restriktiv holdning til kinesisk aktivitet i nord. Dette er i seg selv ikke overraskende gitt bekymring knyttet til alt fra kinesisk forskningsaktivitet på Svalbard til mulige investeringer i kritisk infrastruktur i Nord-Norge. Det som er nytt at det formuleres så tydelig. 

Det er naturlig at det er forsvar og ulike virkemidler for regional utvikling og samfunnsstrukturer som vektlegges i denne nordområdestrategien, gitt de sikkerhetspolitiske omveltningene som pågår i nord i forholdet til Russland. Samtidig er det et større geopolitisk bakteppe som vil i økende grad komme til å definere Norges handlingsrom i nordområdene. 

En egen strategi for utenrikspolitikk

Satsningen på forskningsprogrammet Polhavet2050 er ett eksempel på et tiltak for å håndtere dette: Både fordi det er en kjerneinteresse for Norge og fordi norske forskningsmiljø må være verdensledende på hva som skjer i vår egen bakgård. Men de utenriks- og sikkerhetspolitiske målene og tiltakene drukner i den bredere nordområdepolitikken. 

Det hadde vært hensiktsmessig å spinne ut en egen utenrikspolitisk strategi som legger en plan hvordan Norge skal håndtere et økende press i nordområdene og Arktis. Denne burde da også inkludere Svalbard og de geopolitiske utfordringene der, noe som er unnlat i denne strategien med referanse til Stortingsmeldingen fra 2024. 

Et annet spørsmål er om denne strategien kan bidra til et mer generelt samfunnsløft i kunnskaps- og interessenivå for problemstillingene i nordområdene, utenfor nordområdene. Det som defineres av alle sittende regjeringer de to seneste tiårene som Norges viktigste «strategiske satsningsområde» er ofte overraskende dårlig forstått i resten av landet.

Norske nordområder er ikke bare en ressursbase for Norge, eller en forsvarsregion hvor Russland må stagges og befolkningsnedgang håndteres. Nordområdene har også blitt en geopolitisk arena og ressurs for Norge i møtet med et fundamentalt skifte i internasjonal politikk.