Tilsvar på kritikk Er det mulig med forsoning? Tilsvar til sametingsråd Runar Myrnes Balto

Dette er et leserinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger som ytres er skribentens egne.

[High North News beklager på det sterkeste at kritikken av Gammelsæter fikk stå uimotsagt. Dette er brudd på pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten 4.15 om tilsvarsrett i debattinnhold og en glipp i våre rutiner. Red.]

Balto har vært sametingsråd for Norske samers riksforbund (NSR), men kunngjorde 9. januar i år at han ikke tar gjenvalg. Det er dermed naturlig å ønske Balto lykke til med nye oppgaver, og samtidig gratulere alle som ble valgt inn i det nye Sametinget med valget! 

Likevel kan jeg ikke la hans påstander stå uimotsagt. 

Balto skriver: 

«En moderne måte å latterliggjøre samenes sak på er å klistre samiske rettighetskamper til det såkalte NIMBY-fenomenet (Not in my back yard / ikke i min bakgård), slik Elisabeth Gammelsæter gjør i sin bok “Ikke i mitt nabolag”.

Denne boka kunne jeg aldri skrevet i min tidligere rolle som generalsekretær i Norsk Bergindustri. Jeg har i forbindelse med bokprosjektet snakket med en lang rekke intervjuobjekter, hvorav flere med samisk bakgrunn, og alle som har fått uttale seg i boka har fått eie sin egen historie.

Som tidligere talsperson for gruveprosjekter belyser jeg også at noen kan oppfatte at jeg allerede har bestemt meg og skal overbevise alle om at jeg har rett. Jeg vil understreke at jeg i boka først og fremst er opptatt av å trekke erfaringer.

Jeg har hentet innspill fra folk som har stått på ulike sider i disse eksempelsakene. Jeg etterstreber et balansert syn. La meg også understreke at jeg anerkjenner samenes utsatte posisjon i storsamfunnet. 

Å skrive om urfolksspørsmål var noe av det vanskeligste i arbeidet med denne boka. Den oppsummerer norske erfaringer med krevende tiltak siden Mardøla og Alta på 1970-tallet, via monstermaster, ulike gruvesaker, byutviklingstiltak og også vindmøller.

Av saker i samisk område skriver jeg om Altasaken, om Rio Tinto Zink som ønsket enerett på mineralleting på Finnmarksvidda på 1990-tallet, og om Nussir-saken.

Av samiske aktører snakker jeg med Norges første sametingspresident Ole Henrik Magga, med NSRs egen sametingspresident Silje Karine Muotka, med Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet og med Nils Utsi i Fiettar reinbeitedistrikt.

Videre skriver Balto: 

“De bruker snøskutere, metall til søljer og selvfølgelig strøm”, sa Gammelsæter i en uttalelse om hvorfor Fosen-dommen er feil.

Denne uttalelsen fikk meg til å hoppe i stolen. Jeg har aldri sagt at Fosen-dommen er feil. Jeg nevner dommen fem ganger i boka. Blant annet skriver jeg: 

«Fosen-dommen om vindkraftverk på Storheia og Roan ble behandlet av Høyesterett høsten 2021. (…) Høyesterett vedtok at urfolks rettigheter til å utøve sin kultur er krenket i denne saken, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse er kjent ugyldige. I skrivende stund (desember 2021) er det fremdeles usikkert hvilke konsekvenser Fosen-dommen får både for det aktuelle vindkraftverket og for andre arealkrevende tiltak i samiske områder. Det som er ganske klart, er imidlertid at det har skjedd et skifte.

Mattis Danielsen er sørsamisk arkeolog som jobber med å dokumentere at samene har vært her lenger enn den skrevne historien forteller.  På NRKs nettsider forteller han i november 2021 at kampen som har foregått i retten, er den samme som han selv fører. «David har vunnet mot Goliat.» Også sametingspresident Silje Karine Muotka, intervjuet et annet sted i boka, sier at dette er en viktig referansedom for hvor terskelen går.»

Da jeg var generalsekretær i Norsk Bergindustri brukte jeg i innledningen til ett av mine foredrag om mineralbransjens rolle i samfunnet et illustrasjonsbilde om «mineraler langs livets landevei» (fra sandkassa til gravsteinen).

Det hendte også at jeg la til en samisk sløyfe og omtalte både sølja og snøskuteren. Men aldri har jeg knyttet dette til Fosen-dommen. 

Jeg har også et eget kapitel der jeg diskuterer NIMBY-begrepet, hva det betyr. Jeg anerkjenner at på individnivå er det helt logisk å gå imot tiltak som har negative lokale eksterne effekter. Hvorfor skal vi akseptere støy, støv og trafikk hvis vi kan slippe og dette kan plasseres et annet sted?

Så er det bare det da, at samfunnet MÅ plassere disse krevende greiene et sted. Og på dette «annet sted» kan det være andre berørte. 

I mitt virke, både som rådgiver og forfatter, anerkjenner jeg både at ikke alle prosjekter bør realiseres og at prosjekter kan bli bedre med lokalkunnskap og kritiske merknader. Jeg jobber mye med bærekraftsdilemmaer.

Likevel er vårt samfunn sånn skrudd sammen at vi trenger enkelte krevende tiltak som noen ganger, når andre alternativer ikke er mulig, må plasseres i sårbare områder. Mineralske forekomster kan ikke flyttes, og vårt moderne samfunn trenger både vedlikehold og videreutvikling.

Jeg vil også påstå at enkelte tiltak faktisk er nødvendig for å være med på å redde verden. Men – og dette adresseres også i boka – det er ikke tvil om at vårt forbruk er et av disse dilemmaene.

Jeg siterer gjerne reindriftsutøver Nils Utsis uttalelse i boka om dette:

«Han ønsker å formidle at vi alle må ta ansvar for redusert forbruk. Vi har to–tre datamaskiner og TV i hvert rom. Holder det ikke med en? Når naturen ikke har de nødvendige råstoffer, må vi ta konsekvensene av dette. Forbruket må ned!»

Til de som ikke liker at vi har spesielle regler i Norge for reinbeiteområder anbefaler jeg å bruke energien på å finne ut hva de kan gjøre innenfor disse rammene heller enn å klage på dem.

Jeg skriver i boka at «…fornorskningspolitikken ligger som et klamt teppe over hvordan Norge har behandlet et urfolk». Jeg er blant de som leste forsoningskommisjonens rapport med interesse. Jeg merket meg med interesse at "Forebygging av konflikter" er pekt ut som en av fem pilarer.

Balto spør: «Er det mulig med forsoning?» Personlig tror og håper jeg at det går an å utvikle bærekraftige prosjekter som en deretter kan bruke som eksempel for hvordan en skal drive i urfolksområder. Men da trenger vi å bygge opp gjensidig tillit. 

I etterkant ser vi vel at opplevd sendrektighet i å ta inn over seg konsekvensen av Fosen-dommen nok ble spesielt krevende. Å påstå at folk mener ting det ikke er grunnlag for bidrar imidlertid i liten grad til å bygge tillit på tvers.

Jeg forstår at min bakgrunn taler imot meg inn mot samiske miljøer, men la meg avslutte med å sitere fra Silje Karine Muotkas intervju i boka:

«Hun har et anliggende med norske myndigheter på vegne av det samiske folket, og velger ikke å demonisere enkeltmennesker som står i ulike roller, selv om hun har hørt mye rart og vært utsatt for mye hersketeknikk.»

Her synes jeg at sametingspresident Muotka har et godt poeng. Vårt samfunn er bygget på tillit og i ivareta dette og holde seg til demokratiske virkemidler er avgjørende for at vi sammen skal utvikle en god framtid for oss alle.