TORSDAGSKOMMENTAREN: En gave fra Gud! -Eller var det Jens Evensen?

32,2 kilo! Strålende fornøyd sto han frem, Tor Magne Falck, vinneren av VM i skreifiske 2015.

Det er rart med det; det er største fisk som teller. Årets arrangement var ett av de spektakulære. Lofoten disket opp med sol fra skyfri himmel, et mylder av store og små båter og mengder av svær, bitevillig skrei. Historier og minner ble skapt der ute på Vestfjorden.

Hva skyldes denne vanvittige suksessen med VM i skreifiske?

I år er det mest åpenbare at arrangørene har fått skikkelig schwung på det og at Lofoten har fått et skikkelig innsig av skrei. Svolvær ligger risikabelt til langt inne i Vestfjorden. Det er langt fra Barentshavet til Lofoten, og det er slett ikke hvert år at de store hordene med skrei finner veien helt inn hit. Noen ganger stopper de på yttersiden av Lofoten, noen ganger ved Røst, og andre ganger fyller de Vestfjordbassenget med de rikeste gaver.

Dette er naturens luner, og ikke noe vi styrer over. Men den grunnleggende årsaken til VM-suksessen er noe helt annet.

For noen uker siden kunne vi se intervju med Jens Evensen i programmet «Norge og stormaktene» på NRK1. Jens Evensen var Norges første og siste Havrettsminister, i en tid der ressursene utenfor Norskekysten var under hardt press fra fiskere og fiskebåter fra hele Europa.

Allmenningens tragedie utspant seg rett utenfor fjæresteinene våre. Ingen tok kontroll over hvordan fiskeressursene i internasjonalt farvann ble forvaltet og det var om å gjøre for alle å berge parten før noen andre tok den.

Så kom det store vendepunktet: Jens Evensen bidro sterkt til å forhandle frem en enighet i FN om at alle kyststater skulle ha kontroll over ressursene innenfor 200 nautiske mil fra sin kyst.

Lite visste Norge den gang om at vi innenfor dette området skulle råde over ressurser som andre land i verden bare kan drømme om. Vi har bygd opp fiskeressursene, vi fant oljen, vi har arealene i kystsonen, og i havbunnen, på havbunnen, og i vannsøylen ligger det uutnyttede ressurser vi enda ikke har oversikt over.

Norges marine ressurser og areal overgår fastlandet en stor gang.

Da Norge fikk kontroll over større havområder, begynte også arbeidet med å forvalte fiskeressursene. I dag holder Norge seg med havforskning, et godt system for omsetning og registrering av det som tas opp av havet, strenge kvotesystemer og kontroll og vi har oversikt over tilstanden i havet så langt menneskene rår. Vi har i tillegg også et godt forvaltningssamarbeid med våre russiske naboer i øst.

Vi har altså greid, med noen feilskjær, å bygge opp en ressurs som gir oss en avkastning som det går an å leve av.

I fjor hadde norske fiskere «all time high» kvoter på torsk. I tillegg var vi velsignet med godt vær i hele vintersesongen. Hver eneste lille fartøy med motor, fiskeredskaper og kniv om bord var på havet.

Men det har ikke alltid vært sånn. På slutten av åttitallet valgte norske myndigheter å lukke det frie fisket etter torsk for yrkesfiskere. Fiskere som var aktive på det tidspunkt fikk tildelt kvoter etter båtstørrelse og aktivitet i fisket.

Men til tross for at det var så lite fisk at de måtte begrense tilgangen for yrkesutøvere, var det ett prinsipp myndighetene ikke gav opp, nemlig allemannsretten til fiske. Allemannsretten er en rettighet med lang tradisjon i Norge.

Og her nærmer vi oss det som gjør hele VM i skreifiske mulig.

Norge er i en særstilling i verden. Tenk over dette: Hver eneste borger i Norge, hvert eneste menneske som oppholder seg på norsk jord, uansett hvor du kommer fra, har rett til å fiske fisk i havet til eget bruk. Smak litt på den. 

Du kan hente fisk i havet akkurat som du vil om du er sulten! Du kan til og med legge den i fryseren, salte eller henge den til tørk til senere bruk. Tenk så heldige vi er!
Selvfølgelig er det noen begrensninger i denne tillatelsen, men om du er en vanlig person som skal ut og hente fisk til deg og familien din, så vil du ikke merke det. Utenlandske statsborgere kan bruke håndholdt redskap, mens norske får bruke et begrenset utvalg av maskindrevet jukse, line og garn.

Det er til og med sånn at du kan fiske og selge fangsten din til det lokale fiskebruket. Det er noen få regler du må forholde deg til og da kan du selge fisk til en totalverdi på kr 50.000,- og av dette kan det være to tonn torsk.

Dette er uten sammenligning i særstilling i hele verden. Hos våre naboer i øst er det forbudt å fiske til eget bruk. Innbyggerne i Murmansk kan ikke ta ei sjekte, ro utpå og dra seg kokning. Det er forbudt.

Denne allemannsretten er et gode til oss alle. Det er derfor av uvurderlig viktighet at vi tar vare på den sammen. For en uke siden ble «tidenes største beslag» av torsk gjort på Bjørnfjell tollstasjon. Noen belgiske fisketurister hadde nok latt seg rive med av overfloden i skreiinnsiget og ble tatt med 317 kilo ren filet av torsk.
Et forsiktig anslag tilsier at følget hadde fisket om lag ett tonn fisk. Kvoten ut av landet er på 15 kilo per person. Både nordmenn og utlendinger burde ha interesse i sørge for at dette overholdes.

Så, neste gang du er på ferie hjemme hos mamma og pappa, låner båten, tar på flytevesten og drar ut for å prøve lykken, eller neste gang du kommer gledesstrålende på land med en fangst du vet du må invitere hele slekta for å få spist opp, eller hva med neste gang du fyller forrådene i fryseren:

Send en tanke til Jens Evensen, mannen som startet det hele. Mannen som sørget for at Norge fikk lov til å ta kontroll over forvaltningen av torsken, som medførte at vi kunne bygge opp ressursen i stedet for å være vitner til at den ble gjenstand for overfiske i et internasjonalt farvann. Mannen som la grunnlaget for at vi kan ta oss råd til å videreføre allemannsretten, fiske kokning, drive attåtnæring og holde på med turistfiske.

Det er dette som er grunnlaget for VM i skreifiske. Alle som deltar i VM stiller på sin egen fritidskvote, fisken blir omsatt gjennom en registrert kjøper og gode arrangører sørger for knirkefri organisering. Uten den framsynthet Evensen sto for vet vi ikke hvordan dette ville sett ut.

Ta gjerne med torsken i aftenbønnen, men det er all grunn til å sende en takknemlig tanke og en skål til juristen, forhandleren og diplomaten Jens Evensen.