Kronikk: Nord i tåkeheimen

En jernbane fra Kirkenes til Rovaniemi kan gjøre at Norge går glipp av verdiskapning som følger av økonomisk utvikling og ressurser i Nord-Norge. (Foto: skjermdump/Arctic Corridor)
Nord-Norge er en ressursregion preget av større økonomisk vekst enn resten av landet. Potensialet er enormt, og infrastruktur er en viktig nøkkel. Trenger vi en ny offentlig utredning om infrastruktur i nord? Jan-Gunnar Winther, direktør ved Senter for hav og Arktis, stiller spørsmålet i denne kronikken.

Tittelen er lånt fra Fridtjof Nansen. På hans tid var nordområdene dårlig kartlagt. Nansens iherdige innsats ga samtiden ny kunnskap om grunnleggende forhold knyttet til geografi, hav og is. Men kanskje viktigere, han skjønte at klima og havstrømmer gjør at alt henger sammen med alt på denne planeten. Det som skjer i Arktis påvirker hele verden.

Dette perspektivet er godt kjent i dag. Vi ser enorme klimaendringer i nord som skaper utfordringer for jordbruksproduksjonen i India og klimaet i Middelhavet. Når porten til ishavet åpner seg på grunn av issmeltingen, øker verdens appetitt på verdifulle ressurser i Arktis. På Yamal har Russland startet en storstilt produksjon av flytende naturgass (LNG) og på Grønland åpner etter alt å dømme en av verdens rikeste gruver for mineraler og uran. Samtidig kan skipstrafikk mellom Asia og Europa gjennom den nordlige sjørute endre globale transportmønstre.

Hva har dette med ærverdige Nansen å gjøre? Vel, på hans tid som i dag, står vi ovenfor et veiskille – vi oppdager hvor grensesprengende betydningsfull Arktis er. Som for Nansen er det også i vår tid vanskelig å se hvilken retning utviklingen går. Og som Nansen må vi finne fram i tåkeheimen.

Det eneste som er sikkert om framtida er at den er usikker, heter det. Rett nok, men det er også riktig at vi kan påvirke utviklingen. Fra norsk side kreves nå ekstra mobilisering samtidig som andre land skjerper innsatsen i nord. Vi må ta aktive grep der vi kan for at andre lands disposisjoner ikke skal begrense norske interesser. Jo mer vi er i førersetet, jo sterkere står vi for å ivareta våre interesser. Tiden er moden for en revitalisering av nordområdesatsingen. Nå kraftsamler Norge for å utvikle bærekraftige havnæringer. Havsatsingen og en nordområdesatsing er to sider av samme mynt da det aller meste av norske havområder ligger i nord.

Alt over er av generell karakter – nå til det konkrete. Infrastruktur. Hvis vi aksepterer premisset om at potensialet for verdiskapning i nord er enormt, finnes knapt noe viktigere enn hvordan vi bygger ut infrastrukturen i regionen. Infrastruktur er selve grunnvollen for å oppnå avkastning. Samtidig binder infrastruktur opp ressurser og samfunnsstrukturer i lang tid. Det vi bygger nå må vi leve med – på godt og vondt – i mange tiår.  

Effektiv infrastruktur er nøkkelen til videre vekst i nord. Dessverre er situasjonen i dag et slitt veinett med store kapasitetsproblemer. Transportsystemet som skal levere store verdier av sjømat til markedene, har blitt en flaskehals for videre vekst. Det tar tid å bygge ut alternativer, derfor haster det å utrede framtidsrettede løsninger. I et miljø- og klimaregnskap er det mange gode grunner til å bevege seg fra vei til kjøl og bane.

Ser vi i sidespeilet foregår det en interessant utvikling knyttet til kombinasjonen kjøl og bane som kan få store konsekvenser for Norge; kombinasjonen av Kinas interesse for å sende gods gjennom den nordlige sjørute og Finlands ønske om å bygge jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi for å få varer fra Asia ut til europeiske markeder. Etter at den kinesiske presidenten lanserte en arktisk gren av den moderne silkeveien («One Belt, One Road») har det kinesiske rederiet Cosco gjennomført flere seilaser gjennom den nordlige sjørute. Selskapet bygger nå kommersielle, isforsterkede fartøy som følge av en forventning om en ny, viktig ferdselsåre i nord.

Finland har sett mulighetene ved en arktisk silkerute og bedt om norsk støtte. Lokalt i Kirkenes er begeistringen forståelig nok stor. Kirkenes som et knutepunkt mellom kjøl og bane vil gi positive, lokale ringvirkninger. Samtidig kan jernbanen Kirkenes-Rovaniemi bli en «rørledning» hvor verdier går tvers gjennom Norge uten større nasjonaløkonomisk verdiskapning. Hvis dette prosjektet binder opp ressurser og vanskeliggjør etablering av infrastruktur andre steder i Nord-Norge – hvis den primære funksjonen skal være å frakte ressurser fra norske havområder til europeiske markeder – kan det være grunn til å stoppe opp litt. Er vi bedre tjent med å bygge ut jernbane fra Fauske eller Narvik til Tromsø?

Vår framtidige maritime flåte blir elektrisk og autonom. Et nettverk av små og store førerløse fartøy som går i skytteltrafikk langs kysten for å levere sjømat direkte til lokale mottagere eller til knutepunkt for omlastning og videre transport, kan være nærmere i tid enn vi tror. Lengre fram kan vi tenke oss at mineraler utvunnet fra havbunnen vil fraktes sjøveien til videreforedling og markeder. Et slikt spindelvev av fartøy vil trenge infrastruktur på land for effektiv distribusjon. Der hav møter land, vil kjøl møte vei og bane.

Nord-Norge er en ressursregion preget av større økonomisk vekst enn resten av landet. Potensialet er enormt. Kloke valg av infrastruktur skal sikre en bærekraftig utvikling for miljø, økonomi og samfunn. Å ta de riktige veivalg er kritisk for å optimalisere verdiskapningen. Helhetlige, langsiktige og strategiske blikk er nødvendig. Trenger vi en ny offentlig utredning om infrastruktur i nord?

 

Jan-Gunnar Winther er direktør Senter for hav og Arktis, Nofima.

Tags