Hvor langt nord er nord i den nasjonale kulturpolitikken?

Forståelsen av Nord-Norge er ikke like solid overalt. I den nasjonale Kulturarenakonferansen i Oslo nylig, ble et norgeskart vist på storskjerm for 400 deltakere, der hele Finnmark og det meste av Troms var borte. Det KI-genererte kartet var dessverre ikke en ironisk gest.

I disse tider der makthavere globalt skalter og valter med framstillinger av geografien, bør en ha tunga rett i munnen når det gjelder hva som forsvinner fra virkelighetsforståelsen.

Forslaget til statsbudsjett for 2027 beskriver et løft for Nord-Norge, begrunnet i den geopolitiske situasjonen. Nordland er tilgodesett med støtte til museer og satsinger på såkalt hard infrastruktur. Kulturdepartementet presenterer sin satsing på «Kultursamarbeid i nordområdene» under kapittel 325 post 72. Ingen av aktørene som mottar støtte over denne posten er hjemmehørende i Nordland.

Dette illustrerer en vedvarende utfordring: Nord-Norge løftes fram i de overordnede fortellingene, men når konkrete kulturpolitiske virkemidler fordeles, er ikke hele landsdelen tatt med.

Nordland har godt samarbeid med fylkene i nord. Vi unner Troms og Finnmark hver krone som tilfaller deres aktører. Poenget er ikke hvem som mottar støtte, men hvordan nordområdene avgrenses når kulturpolitiske satsinger utformes.

Når en ordning som skal styrke kultursamarbeid i nordområdene i praksis ikke omfatter aktører fra Nordland, kan en spørre seg hva regjeringen definerer som nord. Nordland har få bofaste kunstnere. Kunst- og kulturlivet her er avhengig av tilreisende aktører, eller at en reiser ut av fylket. Statlige virkemidler treffer i liten grad denne virkeligheten.

Resultatet er at Nordland, til tross for sin størrelse, sin strategiske betydning og sitt aktive kulturliv, blir mindre ivaretatt i de ordningene som er ment å styrke nord.

Vi som lever her i nordområdene, tar et ansvar på vegne av hele landet. Gjennom bosetting, verdiskaping og tilstedeværelse bidrar vi til å realisere nasjonale mål, både sikkerhetspolitisk, økonomisk og samfunnsmessig. Det er grunn til å forvente at statlige organer kjenner landsdelen de omtaler og forvalter. Når Nord-Norge løftes fram som strategisk viktig, må det også gjenspeiles i kunnskapen om regionen.