Hardt sikkerhetsfokus kan igjen bli dominerende i Arktis, frykter forsker

Timo Koivurova

Forskningsprofessor Timo Koivurova ved Universitetet i Lappland, Finland, besøkte Nordområdesenteret ved Nord universitet i mars, og delte sine tanker rundt hvilke konsekvenser Ukraina-krigen kan få for samstyring og -forvaltning i Arktis. (Foto: Trine Jonassen).

Arktisk samarbeid kan fortsatt overleve Ukraina-krisen, men likevel bli overskygget av fokus på militær sikkerhet, som rådet i regionen under den kalde krigen, påpeker den finske professoren Timo Koivurova.

– Jeg er redd for at det harde sikkerhetssynet på Arktis vil bre om seg mer og mer. I så fall returnerer vi til den kalde krigens dager, og vil vektlegge det å telle tropper og fokusere på militære kapabiliteter og strategier i den arktiske regionen, sier Timo Koivurova til High North News.

Koivurova er forskningsprofessor ved Arktisk senter på Universitetet i Lappland, nord i Finland. Han er også tidligere direktør for dette senteret, og var rådgiver for det finske formannskapet i Arktisk råd (2017-2019).

I respons på Russlands krigføring, ble samarbeidet i Arktisk råd (etablert i 1996) for første gang satt på pause i starten av mars.

Rådet har vært kjennetegnet av en evne til å holde konfliktstoff fra andre områder, også det Ukraina-relaterte fra 2014, på armlengdes avstand. Militær sikkerhet er også tydelig ekskludert fra dets mandat.

Samarbeidets tyngde står på spill

Senere denne måneden ble også Russland suspendert fra aktiviteter i Barentssamarbeidet, som har pågått siden 1993.

– Nå forsøker diplomatene helt sikkert å skape rom for at Russland kan komme tilbake, og etter en viss tid kan kanskje noe samarbeid med russisk side fortsette, bemerker den finske forskeren og fortsetter:  

– Men selv om arktisk samarbeid, som innenfor Arktisk råd og Barentssamarbeidet, blir gjenopptatt på et visst tidspunkt, frykter jeg at dets betydning vil være redusert. Dette fordi hovedfokus da trolig vil være på militære sikkerhetsspørsmål.

– Nå er det rimelig å si at vestlige stater konsoliderer sine militære ressurser, og at de gjør det med tanke på Russland, legger han til. 

Dette kan slå lufta ut av viktig samarbeid mellom de arktiske statene, som på klimafeltet.

Forskningsprofessor Timo Koivurova ved Arktisk senter, Universitetet i Lappland.

Klimatrusselen i baksetet?

Den overordnede relasjonen mellom Vesten og Russland har forvitret over mange år, særlig siden den russiske Krym-anneksjonen i 2014.

I samme periode har også arktiske strøk i økende grad blitt preget av gradvis re-militarisering og mer militær øvingsaktivitet, både på russisk og vestlig side. Deler av denne aktiviteten kan knyttes til kaldere fronter mellom øst og vest.  

Arktisk samarbeidsdialog har altså fungert så langt til tross for denne tiltakende militære dynamikken, samt russisk-vestlige sikkerhetspolitiske spenninger og mistillit fra ulike konfliktområder.

Koivurova presiserer at tilbakefall til den kalde krigens innramming av Arktis ikke er uunngåelig, men er noe han nå uroer seg for.  

– Like fullt må alle som nå tenker rundt arktiske spørsmål, ta i betraktning at vi kan være på vei inn i en verden preget av geopolitikk og militære strategiske kalkulasjoner. Dette kan slå lufta ut av viktig samarbeid mellom de arktiske statene, som på klimafeltet.

– Klimaendringer er, i mine øyne, den klart største sikkerhetstrusselen i Arktis – da det ikke er noen reelle konfliktdrivere i regionen i seg selv.

Professoren poengterer at de fleste arktiske suverenitetsspørsmål i høy grad er avklarte. Han viser òg til at Russland i utgangspunktet har en helt annen relasjon til Ukraina enn til sine arktiske naboer, og forholder seg annerledes til dem.

– Nå råder imidlertid bilder fra krigen og følelsesmessige oppfatninger, som også preges av full mistillit til Russland.

I rådet bygges tillit hele tiden, og det gjøres innsats for å innramme Arktis som en region med fredelig samhandling.

Forskningsprofessor Timo Koivurova ved Arktisk senter, Universitetet i Lappland.

Nominert til Nobels fredspris

I slutten av januar ble Arktisk råd nominert til Nobels fredspris av fire norske stortingsrepresentanter. De omtalte rådets samarbeid som eksepsjonelt i internasjonal politikk, og som illustrerende for hva verden trenger mer av.

På den tiden fryktet militæranalytikeren Jonas Kjellén at Ukraina-konflikten skulle sive inn i det arktiske samarbeidet.

En av politikerne bak nominasjonen, Bård Ludvig Thorheim (H), uttrykte på den andre siden håp om at Arktisk råd kunne ha en positiv smitteeffekt inn mot Ukraina-konflikten.

Nå som varm krig pågår, kan man kanskje tenke seg at vedlikehold av denne samarbeidsarenaen kan bidra til å balansere den sikkerhetspolitiske isfronten ved å gjenoppbygge noe tillit, og forhindre spredning av væpnet konflikt.   

Tillits- og fredsbyggende potensial

Koivurova mener at rådet er et tydelig tillitsbyggende forum, og motvekt til stemmene som målbærer en overgripende hard sikkerhetsagenda.  

– Arktisk råd er et forum for dialog, og har blitt betraktet som en arena som bidrar til stabilitet og fred. I mange av rådets arbeidsgrupper er det kontinuerlig samarbeid mellom folk fra de ulike landene, og man kommer også sammen på ambassadørnivå og utenriksministernivå.

– I rådet bygges tillit hele tiden, og det gjøres innsats for å innramme Arktis som en region med fredelig samhandling – vis-à-vis de som har på seg geopolitiske briller og fokuserer på militære forhold i regionen, fortsetter han.

– Etter Russlands Krym-anneksjon, var Arktisk råd og Barentsrådet de eneste foraene der de arktiske utenriksministrene møttes. I spente tider, er det godt å ha plattformer for å treffes og diskutere ulike spørsmål, og der utenriksministrene lærer hverandre å kjenne personlig, hvilket er viktig. For tiden mangler disse møteplassene.

Halvparten av Arktis er russisk, og det viktigste arbeidet som Arktisk råd har klart å gjøre på klimafeltet, har vært i Nordvest-Russland.

Forskningsprofessor Timo Koivurova ved Arktisk senter, Universitetet i Lappland.

Følger av mulig langvarig brudd

Sirkumpolart arktisk samarbeid kan tenkelig fortsette uten Russland i et «arktisk sju-format», enten gjennom at landet suspenderes direkte eller selv ikke ønsker å komme tilbake i Arktisk råd.

Hva er de mulige konsekvensene av en potensiell langvarig fortsettelse uten Russland?

– Halvparten av Arktis er russisk, og det viktigste arbeidet som Arktisk råd har klart å gjøre på klimafeltet, har vært i Nordvest-Russland. De mest sentrale arktiske utslippskildene for klimagasser, svart karbon og ulike andre substanser er lokaliserte der, svarer professoren og utdyper:

– Rådet har evnet å tilrettelegge for samarbeid som har gitt faktiske resultater: De aktuelle industriene i dette området har blitt mer miljøvennlige.

Koivurova understreker at klimatrusselen er viktig å framheve fordi alle de arktiske statene vil måtte forholde seg til den. Som kjent, er det arktiske klimaet i sterk endring – og denne utviklingen har også globale konsekvenser.

Vanskelig uten Russland

– Nettopp fordi Russland utgjør så store deler av Arktis, vil det også være vanskelig for de arktiske sju å fortsette i lang tid uten russisk deltakelse – og skulle på et vis berettige at rådet reelt sett utgjør et arktisk samarbeid. Det vil kunne bli et slags samspill, men rådets eksistensgrunnlag ligger på mange måter i at det dekker hele den sirkumpolare regionen, påpeker han.

Dette poenget opptar også Dr. Elizabeth Buchanan ved Deakin University i Australia, som er ekspert på geopolitikk i polområder og foreleser i strategiske studier.

“Å kutte bånd med en interessent som kontrollerer over halvparten av Arktis suspenderer i bunn og grunn enhver evne til å håndtere enhver problemstilling i Arktis.”, skriver hun i en kronikk publisert på den islandske konferansen Arctic Circle sin nettside (egen oversettelse, journ. anm.).

Konkret er 53 prosent av den arktiske kystlinjen russisk. Omtrent 2,5 millioner mennesker bor i det russiske Arktis, hvilket tilsvarer nær halvparten av den arktiske befolkningen.

Arktis i FN-rammen

Arktisk samarbeid med Russland kan også fortsette i andre formater der hele regionen dekkes, påpeker Koivurova. Han referer til at Polhavet underlagt FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) og Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO), der Russland fortsatt er part.

Havrettskonvensjonen regulerer en rekke havrettsspørsmål, som maritime statsgrenser, næringsvirksomhet og miljø. IMO er FNs organ for regulering av internasjonal sjøfart.

– I FN pågår nå forhandlinger om en avtale om ivaretakelse av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, som også gjelder Polhavet, og Russland deltar i disse, forteller Koivurova.

Han bemerker også at man ikke må overdrive Arktisk råd sitt ambisjonsnivå. Selv ved et fungerende samarbeid, er rådet fortsatt i større grad et «beslutningsformende» enn et beslutningstakende forum.

– De arktiske statene tar til syvende og sist de store, sentrale avgjørelsene på egen hånd, eksempelvis i energispørsmål. Like fullt er det viktig med diskusjon i forkant av nasjonal beslutningstaking og koordinering mellom statenes aktiviteter, understreker professoren.

Fakta om Arktisk råd

  • Arktisk råd ble etablert av de åtte arktiske statene ved Ottawa-erklæringen i 1996. 
  • Norge, Russland, Canada, Danmark (Grønland) og USA (Alaska) er kyststater rundt Polhavet. De øvrige, Island, Finland og Sverige, har landområder nord for polarsirkelen.
  • Rådet er et mellomstatlig høynivåforum som fremmer samarbeid mellom de arktiske statene, arktiske urfolkssamfunn og andre arktiske innbyggere i felles arktiske spørsmål.
  • Sentrale områder i samarbeidet er bærekraftig utvikling, miljøvern og klimaendringer, mens saker tilknyttet militær sikkerhet er tydelig ekskludert fra rådets mandat. 
  • Rådets hovedarbeid foregår i seks arbeidsgrupper, og dets sekretariat ligger i Tromsø.
  • De åtte arktiske statene er rådets medlemmer, og de må være enige om alle vedtak. Seks arktiske urfolksorganisasjoner er permanente deltakere med full konsultasjonsrett ved beslutningstaking. I tillegg har 13 ikke-arktiske stater og flere andre typer aktører status som observatører. Blant disse er Kina og EU.
  • Over årene har rådet inngått tre juridisk bindende samarbeidsavtaler om henholdsvis søk og redning (2011), beredskapssamarbeid ved oljesøl i arktisk farvann (2013) og forskningssamarbeid (2017).
  • I 2021 vedtok rådet sin første strategiske plan med et tiårsperspektiv på sitt arbeid. Strategien skal gjøre rådet mer handlekraftig.
  • Russland har formannskapet i rådet i perioden 2021-2023, og så skal Norge overta. Det russiske formannskapet stiller seg åpent for gjenopptakelse av samarbeidet når tiden er inne, uttalte dets leder Nikolay Korchunov i forbindelse med pausingen av rådets virksomhet i starten av mars.

LES OGSÅ:

Nøkkelord