Leserinnlegg: – Det er ingen skam å snu

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er Hilde, lærer, gift med Stig og deleier i familiebedriften Henningsen Transport & Guiding AS. Stig er oppvokst på Svalbard, familien har vært en del av samfunnet i Longyearbyen siden tidlig på 60-tallet og tre generasjoner bor her i dag.

Jeg vil prøve å ta et skritt tilbake, løfte blikket og lete litt etter den røde tråden i historien om hvor vi kommer fra, og hvor er vi på vei. Dele noen refleksjoner etter å ha vært en del av, og gjenstand for, forvaltning, utvikling og omstilling i Longyearbyen gjennom 33 år.

Selv kom jeg til Svalbard i 1988, til en Company Town og «det stedlige Svalbardråd», med forholdsmessig representasjon fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK), staten og «andre», et rådgivende organ for sentrale myndigheter. Rådet hadde ulike underutvalg, blant annet Vilt- og naturvernutvalget.

Der satt svigermor i flere perioder, og hun kan fortelle at det ikke var uvanlig at dokumentene de behandlet var datert etter at saken allerede var vedtatt. Hva var vitsen?

Veien videre fra company town gikk mot folkestyre og ungt lokaldemokrati. Den lokale dimensjonen, kunnskapen og identiteten skulle bli tydeligere. Man valgte å gi en sterkere stemme til oss som bor her - gjennom medvirkning, tillit, ansvar og makt. Vi fikk politisk representasjon framfor innflytelse gjennom arbeidsgivertilhørighet. Mange var glade, andre mer skeptiske.

Vi tok samfunnsoppdraget på alvor og bygde stein på stein mot nye bein å stå på. Men makt kan fort bli til avmakt, om man får anledning til å være med, uten at deltakelsen har betydning.

Den røde tråden finnes også i meldinger, lover og forskrifter, helt fram til dagens høring om endringer i miljølovgivningen, som innebærer store konsekvenser i mange retninger. Vi mobiliserer i dag - fordi det angår oss og fordi vi bryr oss!

Men det er ikke første gang miljøloven har skapt engasjement og overskrifter, som for eksempel i Dagbladet (1998) «Svalbard styres som et indianerreservat», og på TV, da Heinrich og Arne O. (Holm. Red. anm) deltok i live debatt på NRK om den nye motorferdselforskriften.

Den røde tråden vikles gjennom ord som kontinuitet, forutsigbarhet, langsiktighet og stabilitet, rundt tilpasse, utvikle, omstille.

«En forutsigbar forvaltning av Svalbard i tråd med målene bidrar både til trygghet for befolkningen og til stabilitet og forutsigbarhet i regionen.» (Meld. St. 32 - 2015–2016).

Men det føles ikke sånn! Akkurat når vi trekker pusten og tror vi har hodet over vannet, kommer det nye regler, nye forskrifter, kursendring, innstramming, avgrensing. Det er ikke trygghet, stabilitet og forutsigbarhet vi føler. Lovverket skal sette rammer og gi retning, men det må også sikre handlingsrom, ellers er det ikke mulig å nå målene, satse, omstille, utvikle og levere.

Det er som om de omfattende høringene er et resultat av at noen ikke riktig har fulgt med i timen, og plutselig oppdaga at klokka slo og fristen nærmet seg.

Alle som skal gjennomføre tiltak på Svalbard møter også et annet ord: Konsekvensutredning. Det er påtagelig at dagens høring i liten grad drøfter konsekvenser for næringsliv, samfunnsliv, friluftsliv og hverdagsliv.

Det finnes formalkompetanse og det finnes realkompetanse; byråkratisk innsikt og levd liv og stedlig erfaring. Begge må gjenfinnes og anerkjennes i beslutningsgrunnlaget, ellers blir det «bare på lat» som ungene sier når de leker. Dette her er ingen lek, men blodig alvor.

Nå står Longyearbyen midt i nok et dramatisk paradigmeskifte. Ser vi konturene av en ny type «company town», en «statens by», det «norske samfunnet» innrammet av økt statlig styring, økt begrensning, mindre tillit, og mindre rom for den lokale stemmen og mangfoldet?

Mangel på tillit er kritisk. Tillit oppstår når det er dialog og gjensidig respekt i kommunikasjonen og i prosessen.

Hvis man vil verne ved å stenge, utvikle ved å begrense, stabilisere ved stadig nye spilleregler på brettet, så får man si det med rene ord uten en skjult agenda! Vi må slippe å sitte her og lure: Hva vil dere egentlig, og hvorfor?

Beklager, men det står til stryk!

Høringsmøte er bra! Jeg håper dere ikke bare hører, men hører etter!

Nå er det nok! Den røde tråden er spent til bristepunktet, snart ryker den og vi ramler alle sammen.

Lytt til erfarne fjellfolk. Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Tvert imot, det er faktisk mulig å ta ny utsatt prøve, finne nye løsninger, med ny innleveringsfrist.