Omkamp om Arktisk Råd

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og hans amerikanske kollega Mike Pompeo møttes til samtaler under Arktisk Råds ministermøte i Rovaniemi, Finland, denne uken. Foto: Russlands utenriksdepartement.
USA mener maktpolitikk tvinger frem nye oppgaver for Arktisk Råd, men høster ingen applaus fra andre medlemsland. Dyp uenighet om rådets rolle og fremtid er ikke nytt.

Forfatter: Torbjørn Pedersen, professor, Nord universitet

Utenriksminister Mike Pompeo skapte furore da han entret talerstolen under Arktisk Råds ministermøte i Rovaniemi på tirsdag.

Der gikk han til verbalt angrep på Russland og Kina, som han mener undergraver den arktiske ordenen.

Det er ikke første gang USA setter tonen for en heftig debatt om Arktisk Råds rolle og fremtid.

En studie som ble publisert i tidsskriftet Ocean Development & International Law for noen år tilbake, viser at det har vært markant uenighet om rådet opptil flere ganger før.

Studien – «The Debates over the Role of the Arctic Council» – baserte seg delvis på graderte ambassadedokumenter fra USA, lekket til blant andre Aftenposten i det som ble omtalt som Cablegate-skandalen.

Dokumentene ga et uvanlig innblikk i høynivådiskusjoner som normalt bare finner sted i lukkede rom.

Runde 1: Opprettelsen

Den første debatten pågikk helt frem til opprettelsen av Arktisk Råd i 1996.

Johan Jørgen Holst uttrykte for eksempel allerede i 1993 at de arktiske landene burde jobbe for en felles, arktisk sikkerhetstilnærming.

Også andre land mente at Arktisk Råd måtte etableres som et slagkraftig regime med kompetanse til å ta tak i alle de store utfordringene i nord.

Den gang satte USA foten ned. Washington ville ikke tillate at rådet ble en egen institusjon eller fikk tildelt noen formell kompetanse.

Det skulle utelukkende være et forum, en møteplass for de åtte arktiske landene. USA og Russland ville heller ikke la Arktisk Råd ta opp sikkerhetsspørsmål.

Miljøspørsmål var greit – så lenge de ikke berørte atomavfall.

Da Arktisk Råd-erklæringen til slutt ble signert under en seremoni i Ottawa den 19. september 1996, etter uenighet og utsettelser helt frem til det siste, var det bare vertslandet Canada som var representert på utenriksministernivå.

Fra Norge deltok statssekretær Bernt Bull fra Miljøverndepartementet.

Runde 2: De arktiske fem

En ny debatt om Arktisk Råd blusset opp igjen på ministernivå i 2008, i en tid da Arktis fikk enorm internasjonal oppmerksomhet.

Det internasjonale polaråret pågikk for fullt. Russland hadde nylig plantet det russiske flagget på polpunktet. Avisene skrev om et internasjonalt kappløp om ressursene i nord.

Tiden var moden for å diskutere spørsmål som ikke falt innenfor Arktisk Råds mandat, nemlig high politics.

Men istedenfor å endre på rådet, oppsto en ny og mer eksklusiv klubb: De arktisk fem.

Landene som grenser mot Polhavet – Canada, Danmark, Norge, Russland og USA – møttes i Ilulissat, Grønland i 2008 og fremholdt at de hadde en «stewardship role», eller særlig forvalterrolle, i Arktis.

De arktiske fem hadde en «unik posisjon til å håndtere muligheter og utfordringer» i regionen, fremholdt de i en felles erklæring.

USAs viseutenriksminister John Negroponte sa rett ut til sine utenlandske kolleger at Arktisk Råd, med sine åtte medlemmer og utallige observatører, var blitt for uhåndterlig for reelle politiske diskusjoner.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var langt på vei enig. Canada mislikte at urfolk havnet på sidelinjen, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre gjerne så at Arktisk Råd ble mer politisk.

Protestene fra de øvrige tre arktiske landene var sterke, og særlig de fra Island. Arktisk Råd lå an til å havne i skyggen av de arktiske fem.

Runde 3: Utstillingsvindu

Med innsettelsen av Barack Obama som president i 2009, gjorde USA en helomvending.

Utenriksminister Hillary Clinton ville ikke la Arktisk Råd bli skjøvet ut på sidelinjen i en tid med enorme miljø- og klimautfordringer i nord.

Det var forøvrig ikke bare amerikanerne som snudde: Canada snudde også – bare den andre veien. Canadierne mente nå at de arktiske fem burde ha en felles tilnærming til fiske, grenser, søk og redning og sikkerhet.

Russland var delvis enig og mente de arktiske fem iallfall måtte innta en ledende rolle innenfor rammene av Arktisk Råd.

Men Clinton ga seg ikke. I et lukket møte med sine kolleger fra polhavslandene, fremholdt hun at «Arktis burde være et utstillingsvindu som viser hvordan vi kan jobbe sammen, og ikke skape nye skillelinjer».

De arktiske fem opphørte følgelig som eget forum, og Arktisk Råd ble løftet som den viktigste internasjonale møteplassen for arktiske spørsmål.

Utfallet banet forøvrig vei for Arktisk Råds permanente sekretariat i Tromsø og en videre styrking av forpliktende samarbeid.

Siste runde: Hva nå?

Diskusjonene som de siste ukene har pågått bak lukkede dører, ser ut til å ha vært minst like heftige som i de øvrige rundene.

Tidligere har USA hatt en sterk og avgjørende stemme når Arktisk Råds rolle og fremtid har stått på dagsordenen. Denne gang kan det være annerledes.

Arktisk Råd – med blant annet observatørkorps, sekretariat og arbeidsgrupper – har vokst seg stort og komplekst og vist seg i stand til å leve videre, nærmest upåvirket av politiske rystelser.

Selv Ukraina-krisen påførte samarbeidet bare lettere skader.

Tags