Nye strukturer i og for Nordområdene 1993-2018

Her er professor og Ap-politiker Jarle Aarbakke (t.H) fotografert i hjembyen Tromsø sammen med partifelle og stortingspolitiker Jonas Gahr Støre. (Foto: Ap/Flickr)

Nordområdene er ofte tema i nordnorske media, men sjeldnere i andre kanaler. Et tankevekkende unntak er artikkelen «Når nordområdene lever sitt eget liv», som ble trykt i et skandinavisk tidsskrift for ”Internasjonal politikk” i september 2018.

Professor Torbjørn Pedersen ved Nord universitet hevder her, og i en oppfølger i Aftenposten, at de viktigste driverne for nordområdepolitikken er falt bort, og han stiller spørsmålet: Hva er det da som holder nordområdesatsingen gående i dag? En av hans tre forklaringer er at satsingen har skapt strukturer som legitimerer og opprettholder seg selv, slik at satsingen har begynt å leve sitt eget liv.

Artikkelen etterlater et innrykk av at dette er forunderlig. Min kommentar er motsatt: Klart vi bygde og bygger strukturer for å gi kompetanse og definisjonsmakt til folk i nord!  Slik at vi kan fange opp nye drivere på vegne av regionen og nasjonen!

I artikkelen beskriver Pedersen noen av disse selv-legitimerende strukturene: Nordområdeseksjonen i utenriksdepartementet, Nordområdesenteret i Bodø, Framsenteret i Tromsø, Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø. Utvalget hans er etter mitt syn for snevert.

For å kunne forstå hvorfor nordområdesatsingen åpenbart vil kunne fortsette med styrke, basert på nye og gamle drivere, må man vise et større utvalg av viktige nye strukturer. Jeg beskriver derfor noen slike her, valgt ut fra et samhandlingsperspektiv på kunnskapsinstitusjoner/regjeringer i perioden 1993-2018, med relevans for Nordområdene. Perioden som er valgt, er de seneste 25 år av Universitetet i Tromsø (UiT) sin 50-årige historie.

Nordområdestrukturer 1993-2005

Kanskje er det den meste vellykkede flytting av en tung, statlig institusjon ut av Oslo som vi noen gang har sett i Norge: Norsk polarinstitutt flyttes til Tromsø i 1993. Ledelsen ved UiT sto fremst i kampen for et slikt vedtak. Norsk polarinstitutt er i dag helt sentralt i Framsenteret, som ble opprettet i Tromsø i 2009.

Det regjerings-oppnevnte Mjøs-utvalget, ledet av tidligere UIT-rektor Ole D. Mjøs, leverte i 2000 en NOU som var startpunktet for kvalitetsreformen i høyere utdanning. Vi fikk opprykksordninger for høgskoler, som nå kunne bli universitet, og en ny finansieringsmodell og ny lov for universiteter og høgskoler. For Nord-Norge ga dette det viktige resultat at Høgskolen i Bodø ble til Universitetet i Nordland i 2011. 

Også innenfor helse er det etablert viktige strukturer. Det offentlige helsevesen og alternativ medisin lever side om side, og i noenlunde fredelig sameksistens, kanskje særlig i nord. Helseminister Gudmund Hernes bestilte en utredning om alternativ medisin, Aarbakke-utvalget (NOU 1998:21). Lov om alternativ behandling av sykdom m.v. basert på denne NOU’en trådte i kraft 1.januar 2004. Den var grunnlaget for at Nasjonalt forskningssenter for alternativ og komplementær medisin ble opprettet ved UiT i 2000. I kjølvannet fulgte Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling i 2007.

Under regjeringen Stoltenberg I ledet helseminister Tore Tønne gjennomføringen av helsereformen i 2001. Det ble opprettet statlige helseforetak for alle sykehus, og Regionsykehuset i Tromsø ble Universitetssykehuset Nord-Norge. Den administrative ledelsen av Helse nord ble etablert i Bodø.

Det geopolitiske tøværet som begynte med Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning skapte en ny situasjon i nord . Samhandlingen med Russland økte, og regjeringen la opp til en aktiv politikk for å øke det grenseoverskridende samarbeidet. I 1993 ble Barentssamarbeidet etablert av utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Erkjennelsen av en ny geopolitisk situasjon var også begrunnelsen for at Bondevik II (2001-2005) opprettet Orheim-utvalget. Lederen, daværende direktør ved Norsk polarinstitutt i Tromsø, la frem utvalgets NOU i 2003, samme år som den ble bestilt. Den var utgangspunktet for en ny bølge med viktige etableringer og endringer.

Nordområdestrukturer 2005-2018

Utenriksminister Jan Petersen fulgte opp Orheim-utvalgets anbefalinger med en stortingsmelding i 2005. Samme år lanserte Norges Forskningsråd «Nordområdeforskning» som nytt tema i sin programportefølje. Fiskeriministeren og landbruksministeren startet prosessen med Den blå- grønne matalliansen. Marbank ble etablert ved UiT, og MarBio i Forskningsparken i Tromsø i 2005. Havforskningsinstituttet etablerte seg i Tromsø for å samarbeide særlig med UiT og Fiskeriforskning under Norut. Norut  ble opprettet som UiTs forskningsinstitutt  tidlig på 1990 tallet.

Det reelle taktskiftet i nordområdepolitikken kom da Jonas Gahr Støre, som noe av det første han gjorde som utenriksminister, holdt linjetale om den rødgrønne regjeringens nordområdepolitikk på UiT 10. november 2015.

Samme høst oppnevnte han Ekspertutvalget for Nordområdene, som jeg ledet. Ekspertutvalget arbeidet tett med 14 departementer i regjeringen og la grunnlag for den første Nordområdestrategien i 2006 og oppfølgeren Nye byggesteiner i nord 2009. Stikkord for strategien var kombinasjonen av utenrikspolitiske og innenrikspolitiske perspektiver, nærvær, aktivitet og kunnskap. Kunnskap var navet i nordområdestrategien, og dermed pekte også mange av utfordringspilene på Kunnskapsdepartementet og statsrådene Øystein Djupedal, Tora Aasland og Kristin Halvorsen.

Barents Watch ble vedtatt i 2011 og lokalisert i Tromsø og Vardø . Til grunn lå «Barentshavet på skjerm»-prosjektet fra UiT. Nytt isgående fartøy ble besluttet bygget med UiT som største bruker etter aktivt påtrykk fra utenriksminister Støre, statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og fiskeriminister Lisbeth Berg-Hanssen. Nofima, som er et produkt av den blå-grønne matalliansen, ble etablert som et nasjonalt forskningskonsern med hovedkontor i Tromsø.

Eksemplene på satsinger og etableringer i forskningssektoren i denne perioden er flere: Nasjonal strategi for Marin Bioprospektering kom i 2008 . Nordområdesenteret ble opprettet i Bodø og Framsenteret i Tromsø,Kommunaldepartementet finansierte Forskningsløft i Nord som utviklet fellesprosjekter for de tre nordligste fylkene blant annet på reiseliv.  

Barents Biocentre  og Norinova TechnologyTransfer ble startet i Tromsø. Salve Dahle fra Akvaplan Niva, Ole Lindefjell fra Conoco- Philips og undertegnede fra UIT grunnla konferansen Arctic Frontiers 2006.

Samarbeidet med Russland utviklet seg videre i denne perioden. Utviklingsmidlene i Barents 2020 ble viktige i denne sammenhengen og viste at miljøene i Bodø og Tromsø var landsledende på utdannings-og forskningssamarbeid med vår store nabo i nord.

Det startet med enkeltforskere og studenter og ble i 1991 fulgt opp av daværende dekan Frode Mellemvik ved Høgskolen i Bodø med samarbeidsavtale med Baltic State Technical University i St. Petersburg og dekan Jarle Aarbakke fra UiT i 1992 med Det Medisinske Universitet i Arkhangelsk. I 2010 ble det undertegnet en historisk avtale mellom det nyfusjonerte Northern Arctic Federal University (NArFU)i Arkhangelsk og UiT og Høgskolen i Bodø. Utenriksminister Støre etablerte også et mindre utvalg som lanserte «Pomorsone» som et viktig tiltak for å lette grensepasseringer mellom Norge og Russland.  Visumfri sone ble iverksatt i 2012 på den russisk-norske grensen.

Det viktige ordskiftet om nordområdepolitikken fikk luft under vingene med blant andre Bladet Nordlys sin lansering av ”Nordnorsk debatt”. High North News ble noen år senere en viktig internasjonal stemme fra Nordområdesenteret i Bodø, på samme måte som (Independent) Barents Observer er det i Kirkenes.

Den største utenrikspolitiske triumfen kom med undertegningen av Delelinjeavtalen med Russland i 2010. Arbeidet ble ledet av utenriksministrene Lavrov og Støre. De benyttet et gunstig politisk klima til å rive frem med høyt tempo forhandlingene som hadde til da en 40-årig historie uten resultat. Etter Krim og Ukraina i 2014 er klimaet blitt vesentlig dårligere, noe som etter mitt syn burde tilsi økt engasjement nettopp i nordområdene som er det historiske fredsområdet for Norge og Russland. I følge Lavrov fred her siden år 1326.

På møtet i Nuuk i 2011 ble Arktisk råds permanente sekretariat lagt til Tromsø. Ifølge utenriksminister Støre var begrunnelsen blant annet geografi, polar historie og viktige institusjoner som UiT og Framsenteret.

Nedenfor tre eksempler på store satsinger startet under Stoltenberg II og fullført under Solberg:

1) Forut for beslutningen om nytt isgående forskningsfartøy «Kronprins Haakon» var det betydelige drakamper mellom institusjoner internasjonalt og nasjonalt, og innad i institusjoner. Tromsømiljøene UiT, NP og HI var aktive under Stoltenberg II. Vårt syn vant frem, båten ble døpt i Tromsø i 2018, og det står ”Tromsø” på hekken.

2) Utvidelsen av Medisin- og helsefagbygget ved UiT ble besluttet i Stoltenberg II i siste budsjett i 2013 og finansiert under Solberg i 2018. Det samler et unikt helsefakultet som gir utdanninger til alle helseprofesjoner og dermed essensiell infrastruktur i Nordområdene.

3) Forskningsprosjektet Arven etter Nansen ble initiert av professor Paul Wassmann ved UiT tidlig på 2000 tallet. Vi som da var i ledelsen på UiT så styrken i å få etablert et landslag ledet fra Tromsø.   Landslaget med 10 forskningsinstitusjoner gjør grensesprengende forskning for kunnskapsbasert forvaltning av polhavet som blir mer isfritt for hvert år som går.  Prosjektet er betydelig oppfinansiert av Solberg-regjeringen i 2018.

Den samme regjeringen har også vedtatt Folkehøgskole på Svalbard, Senter for oljevern og marint miljø i Lofoten og Vesterålen og etablering av Senter for hav og Arktis i Tromsø. Rektor Anne husebekk ved UiT, Direktør Jan -Gunnar Winther NP og direktør Øyvind Fylling-Jensen Nofima var sentrale i å få senteret på plass 

Ny struktur for universitet -og høgskoler med sterk nordområderelevans 2009-2018

Vi gjennomførte to fusjoner med høgskolene i Tromsø og Finnmark i 2009 og 2013 initiert fra institusjonene selv. Rektor Tove Bull ved UiT nedsatte et utvalg ledet av professor Einar Niemi 2000 som utredet mulighet for en fusjon med Høgskolen i Tromsø (HiTø).

Da vi overtok i 2002 fikk jeg universitetsstyret med på at forskningen ved UiT burde styrkes vesentlig  før en fusjon. Arbeidet skjøt fart i 2006. Regjeringen Stoltenberg var behjelpelig, men ingen pådriver for denne historiske nyskapingen. Fra UiTs og HiTøs ledelse argumenterte vi med at fusjonen ville styrke Nordområdesatsingen. Fusjonen og nordområdesatsingen hjalp oss helt klart med å få på plass flyverutdanningen, den femårige lærerutdanningen, landskapsarkitektutdanning og handelshøgskolen. Under Solberg er det med politisk trykk fra regjeringen gjennomført fusjoner med høgskolene i Narvik og Harstad. UiT er dermed i alle de tre nordligste fylkene.

Siden 2002 har UiT og næringslivet i Tromsø fått betydelig anerkjennelse, kompetanse og penger ved å vinne konkurranser nasjonalt og internasjonalt (EU) om Centers of Excellence av mange slag

 

Oppsummering

Nordområdesatsingen skjøt fart etter Orheim-utvalgets utredning i 2003 og med  Nordområdemelding og regjeringsskifte i 2005. Satsingen fra Stoltenberg II -regjeringen med Jonas Gahr Støre i spissen ga Norge et internasjonalt ideforsprang. Norge var først ute med nasjonal strategi for High North (som et mer politisk begrep) og senere for Arktis (som et geografisk begrep). Kombinasjonen utenrikspolitikk og innenrikspolitikk trumfet mang en tradisjonell kritikk om at satsingen var distriktspolitikk.

Det bredere utvalg av strukturer som jeg har nevnt her, viser at selv om mange av disse kom forut for den aktive politiske bruken av begrepet nordområdene, var de avgjørende for nasjonale myndigheters vilje til å satse på nord.

Omfanget og naturen av strukturer og institusjoner, med UiT i spissen, viser også at det ikke bør være overraskende for noen at vi her nord har evne til å skape selvstendig liv til nasjonens beste og fange opp nye drivere, som FNs 17 bærekraftmål fra 2015. Strukturene her beskrevet i nordområdene har en strategisk posisjon i nasjonal kunnskapsbasert forvaltning av de 80 prosent av norsk hav som er nord for polarsirkelen.  De har også en viktig posisjon for bibehold av gode relasjoner med større og mindre naboland i Arktis i et mer usikkert geopolitisk klima etter 2014.

Jarle Aarbakke, tidligere rektor ved UiT Norges arktiske universitet.

 

 

Nøkkelord