Arne O. Holm mener Nordområdepolitikk er ikke som annen politikk – eller når selv Fretex gir opp

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg skal ikke svartmale situasjonen i Øst-Finnmark. Det klarer de fint selv, eller som fylkesordfører i Finnmark, Hans-Jacob Bønå, sier det med få ord: – Krisa er et faktum.

Bagateller av noen butikker

Han kan ha rett. Til høsten gir selv Frelsesarmeens bruktbutikk Fretex opp i Kirkenes, etter å ha mistet en kontrakt med et kommunalt selskap. Symptomatisk også at i en del av landet hvor de mange mekker selv, pakker Biltema og drar. I realiteten var det russiske kunder som sørget for mynt i kassen. De er borte. Hele Russland er der borte et sted, men likevel påtrengende aggressivt nært. 

Bagateller kanskje, for de som aldri har satt sin fot i det nordnorske landskap. Symptomer likevel på Finnmark-ordførerens beskrivelse.

Tyngre vil det veie at kraftselskapene sliter med priser under produksjonskost. Uforståelig for de som nå overstrømmes av milliarder i offentlig strømstøtte lenger sør i landet, men en realitet for de kommunale eierne i nord, som står i fare for å miste en betydelig del av sine inntekter.

Russland, et naboland med kanskje så mange som en million døde og sårede soldater i Ukraina-krigen, ifølge forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Men som likevel fortsetter å krige. En aggresjon som får statsminister Jonas Gahr Støre til gjentatte ganger å forberede oss på at «vi også kan bli rammet av krig».

– Vi må være ærlige, sier han til meg i en pause under hans sikkerhetspolitiske råkjør gjennom Nord-Norge. Han deler ut luftoperasjonssenter i Bodø, møter soldater og befal på grensa som skiller Finnmark fra Putin, drar med seg statsråder og generalsekretæren i Nato til marinebasen i Ramsund litt lenger sør, men fortsatt i nord, inspiserer den militære flyparken på Evenes mellom Narvik og Harstad, for å nevne noe.

Mellom frykt og trygghet

– Patruljene som går langs grensa ser ikke at vi står foran en militær trussel i nord, legger han til. 

– Men Europa lever med trusler mot for eksempel kraft- og vannforsyning. Det kan skje hos oss også. Vi må ikke skjønnmale, men balansere dette på en god måte, sier Støre.

En balansegang mellom frykt og trygghet. For hvordan lokker man investorer, for ikke å snakke om barnefamilier, til den delen av landet som ligger der statsministerens advarsler først kan bli virkelighet?

Dette vet selvfølgelig Jonas Gahr Støre som også skal balansere de offentlige tiltakene eller investeringene i nord overfor velgerne som ikke bor i nord. De er overlegent flest, og selv om den nasjonale forståelsen av at nordområdepolitikk er en politikk for hele landet muligens er stigende, er den på ingen måte etablert i en slik grad at regjeringen har frie tøyler.

Fortsatt trumfer prisen på en agurk hos Rema ei hver overskrift om det som er under utvikling, eller avvikling, i nord.

Om ikke frie tøyler, så har Forsvaret i det minste en frihet de bare kunne drømme om for et par-tre år siden. På scenen under Kirkeneskonferansen satt plutselig fire nordiske forsvarssjefer, i uniform. Stemningen i salen var på grensen til det man kanskje opplever under ei katolsk midnattsmesse. Hva vet jeg.

Tre av dem har kjent hverandre siden midten av 90-tallet og er allerede mentalt samkjørt. Nå gjenstår jobben med å gjøre Norge, sammen med Danmark, Sverige og Finland sterkere enn Russland. Det de mangler av atomvåpen finnes hos andre allierte, men først skal kampen kjempes på grensa.

Svulmende forsvarsbudsjett

Til det trenger de mer enn svulmende forsvarsbudsjett. Pengebruken må balanseres mot en sivilbefolkning, igjen de fleste med bosted mange og stadig flere tusenlapper i flybilletter unna grensa i nord. Det krever åpenhet og dialog, men også aksept for en gryende opposisjon mot en opprustning som inntil nylig var ukjent for de fleste som lever i de nordiske landene. 

For selv med en definert og farlig fiende må vi aldri komme dit at ethvert våpenkjøp eller enhver suverenitetsavståelse i militære spørsmål skjer på politisk autopilot.

Eller at opposisjon møtes med hoderysting og arroganse, slik sjefen for vår fremste allierte, USA, kontinuerlig gjør. For å si det på absolutt mildeste vis.

Den tredje balansegangen handler om befolkningen. Den vanskeligste. Å bevilge seg ut av den sikkerhetspolitiske faresonen er åpenbart lettere enn å sikre befolkninga som vekselsvis kalles levende skjold og førstelinja.

Det eksepsjonelle

En hel delegasjon, Øst-Finnmarkrådet, møtte Jonas Gahr Støre under Kirkeneskonferansen. På forhånd hadde de laget ei kravliste like omfangsrik som menyen på en Kina-restaurant. Jeg var ikke på møtet, men de hevdet etterpå at de gikk tomhendt ut og hjem.

– Vi er kommet dit hvor et hvert tiltak er bedre enn ingen tiltak, var fylkesordførerens beskjed til statsministeren, som, om ikke pipekonsert, høstet høylytt murring da han minnet om at det fantes problemer eller utfordringer andre steder i Norge. Som i Indre Østfold.

Var også nordområdepolitikkens far i ferd med å miste av synet det eksepsjonelle med nord?

Statsministeren var neppe det.

Men så var det det med å balansere innsatsen i nord med kunnskapsløsheten i sør.