Arne O. Holm mener Nordområde-strategi: De samme slagordene, men en helt annen og dramatisk situasjon

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Eller som utenriksministeren sa det fra talerstolen her i Kirkenes, helt øst i Norge på grensa til Russland, da han i dag presenterte regjeringens nye nordområdestrategi:

– Vi står i en helt ny virkelighet. Vi er i den mest dramatiske sikkerhetspolitiske situasjonen siden 2. verdenskrig.

På høy tid

Tida ropte med andre ord på en oppdatert strategi for nordområdene. Det siste offisielle dokumentet er en stortingsmelding fra Erna Solbergs regjering og kom i 2020-2021. Tittelen den gang var «Mennesker, muligheter og norske interesser i nord».

Siden har både menneskene og mulighetene blitt færre, en pågående trend helt tilbake til 2005, da nordområdepolitikken tok steget fra den militære til den sivile delen av nasjonen Norge.

Stortingsmelding nummer ni fra Solbergregjeringen kom altså lenge etter at Russland hadde angrepet Ukraina, men likevel før vi hadde tatt inn over oss den altoverskyggende krigstrusselen som materialiserte seg i Europa i februar 2022, da Russland gikk til en fullskalainvasjon av Ukraina, og siden kaldblodig har fortsatt krigen.

Selv om den forrige stortingsmeldinga inneholdt klare advarsler mot et aggressivt Russland, sto samarbeid med Russland både næringsmessig og politisk sentralt.

Det samme gjaldt plattformen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet skulle regjere på senere samme år, Hurdalsplattformen.

Her ble nordområdene beskrevet som «Norges viktigste fredsprosjekt», et tillegg til den innarbeidede beskrivelsen av «Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde».

Et politiske flertall la altså så sent som i 2021 fortsatt betydelig vekt på et samarbeid med Russland. Russlands annektering av Krim var ikke tilstrekkelig til å rokke ved det.

Uten å lykkes

Siden 2020 har folketallet i nord fortsatt å gå ned dersom en ser bort fra flyktninger som har kommet til landet, og vår relative andel av Norges befolkning har sunket fra drøyt 10 prosent til i overkant av ni prosent. De private, nasjonale investeringene uteblir, og befolkningen blir eldre.

Det er en internasjonal trend, men får større internasjonal betydning i et område med så stor strategisk og militær betydning som Nord-Norge.

Det overordnede målet med alle meldinger og strategier har vært å snu denne utviklingen.

Så langt uten å lykkes.

Så blir spørsmålet om regjeringen lykkes med sin nye strategi.

Den viktigste motoren i regjeringens strategi er forsvarssamarbeidet med Sverige og Finland etter at disse ble medlem av Nato.

Det er de næringsmessige mulighetene som ligger i dette samarbeidet Barth Eide peker på når jeg spør ham hvilke næringsrettede tiltak som finnes i den nye strategien.

Spørsmålet som gjenstår, er hvordan nordnorsk næringsliv skal komme i posisjon til å vinne kontrakter rettet mot det samlede totalforsvar. 

Til neste år setter regjeringen av 12 millioner kroner til regionale og kommunale virkemidler for lokal levering til Forsvaret. Dette skal fordeles over en del av landet som strekker seg fra sør for Brønnøysund til Kirkenes, til sammen 83 kommuner.

Jeg vet at våre lesere kan regne selv.

Så iler jeg til med at regjeringen totalt sett i 2026 skal bruke 106 millioner kroner på en blanding av reisestøtte til idrettslag, nærings- og lokalsamfunnsutvikling, desentraliserte ungdomstilbud og jakt på nye mineralnæringer.

Uten prislapp

Det settes også av en milliard kroner i løpet av en tiårsperiode til forskning i Polhavet (se egen sak).

Mer effekt kanskje for næringslivet av tiltak som foreløpig ikke har fått noen prislapp.

Det jobbes med en nasjonal tiltakssone for totalberedskap, et forslag lansert av Totalberedskapskommisjonen. 

I tillegg arbeides det med et statlig nasjonalt kompetansesenter for nordområdene lokalisert til Kirkenes. Her inkluderes også samarbeid med Sverige og Finland, på tvers av flere departement. 

Kanskje hadde noen forventninger til tydelige signaler om statlige bidrag til gjenåpning av malmgruva i Kirkenes, noe som er pekt på som en klar styrking av arbeidsmarkedet i regionen. Det kom ikke, men overfor High North News understreket utenriksministeren at det jobbes med gruva.

I strategidokumentet heter det at «regjeringa har uttrykt støtte til oppstart av ny drift i Syd-Varanger gruver». Barth Eide understreker også den strategiske betydning av jernmalm produsert i den fredelige delen av verden.

Fra andre kilder vet jeg at det innad i regjeringa foregår en diskusjon om statlige garantier, ikke lån, til de nye eierne, svenske Grangex.

I strateginotat lanseres fem prioriterte satsingsområder som, sett bort fra den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, er nesten identisk med slagordene for de siste 20 årene.

Det handler om gode og trygge lokalsamfunn, om infrastruktur som bygger samfunn, trygghet, aktivitet og beredskap, og næringsutvikling som skaper verdier.

Alt sammen gjenkjennelig i en verdenssituasjon som ikke er til å kjenne igjen.

Formueskatt

Det har ikke manglet på besøk av nasjonale politikere i nord så langt i valgkampen. 

Bare i løpet av de siste dagene mobiliserte Arbeiderpartiet både statsministeren, utenriksministeren, kommunalministeren og samferdselsministeren.

Tidligere har Høyres leder Erna Solberg og Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug vært i nord.

Regjeringens nordområdestrategi er likevel det første forsøket på en samlet fremstilling av situasjonen i nord, i en valgkamp som stort sett dreier seg om formuesskatt.

I Nord-Norge utgjør den samlede formuesskatten skarve 1,5 milliarder kroner, men likevel nok til å styre valgkampen.

Kanskje kan regjeringens nye nordområdestrategi være opptakten til en debatt som tar på alvor at «nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde».