Kinas interesse i Arktis, USAs forsøk på å engasjere seg igjen, og den økende splittelsen mellom de to landene

Chinese icebreaker Xue Long
Den kinesiske isbryteren Xue Long (Foto: Banhfrend/Flickr)
Tidligere denne uken annonserte Kina at landet utfører tester for å forbedre bakke- og satellittbasert kommunikasjon i Arktis. Dette vekker bekymring for hvorvidt denne teknologien potensielt også kan brukes til militære formål. Landets forsknings- og økonomiske aktivitet i regionen har blitt nøye undersøkt.

I dette intervjuet kaster førsteamanuensis og Kina-ekspert Marc Lanteigne ved UiT Norges arktiske universitet lys på Kinas aktiviteter i Arktis, på USAs forsøk på igjen å engasjere seg i regionen, og på den voksende konflikten mellom USA og Kina i Arktis.

Hvordan passer Kinas forsøk på å utvide satellittdekningen i området inn i den større sammenhengen med landets voksende engasjement i Arktis?

Den pågående debatten om Kinas interesse for å utvide satellittdekningen i Arktis har sitt utgangspunkt i en forståelse av at slike systemer kan og sannsynligvis vil ha egenskaper som kan brukes til to formål.

Fra et økonomisk ståsted er det slik at helt siden et kinesisk lasteskip i 2013 gjorde en prøvetur langs den nordlige sjøruten, har det vært høy interesse fra både den kinesiske regjeringen og relevante bransjer (inkludert Cosco shipping, det nasjonale fraktselskapet) for å å utvide maritim handel i Arktis. Dette inntrykket ble forsterket av at det kinesiske transportdepartementet i 2014 publiserte en offisiell navigasjonsguide.

I tillegg til at disse interessene krever tettere koordinering mellom Kina og Russland har det også fra kinesisk side blitt oppfattet å være et behov for å forbedre kommunikasjonskapasiteten i Arktis, og dette vil være nyttig for sivile fartøy fra både Russland og Kina.

Det er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål hvorvidt denne teknologien er lett å overføre til det militære området. Det er denne usikkerheten som har fått andre til å forsøke å stå imot.

Det er fortsatt et åpent spørsmål hvorvidt denne teknologien er lett å overføre til det militære området
Marc Lanteigne

Hvilken rolle spiller kinesiske installasjoner i Arktis, for eksempel i Ny Ålesund og i Kiruna?

I 2017 luftet Kina ideen om en vitenskapelig forskningsstasjon på Grønland på lignende vis som installasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Selv om en slik forskningsbase ville kunne tillates på betingelsene nedfelt i en intensjonsavtale fra 2016 mellom den kinesiske og den grønlandske regjeringen, har planene gått i stå ikke minst på grunn av dansk press – igjen på grunn av bekymringer for en potensiell militær bruk.

Det var vedvarende bekymring for at Beijing skulle utvikle en slags taktisk forpost på Grønland som var i alle fall delvis årsak til hele forrige måneds debatt om at ‘USA vil kjøpe Grønland’.

Kina har også vært midt oppi av-og-på-planene om å bygge en internettkabel mellom det nordøstlige Asia og den nordiske regionen via sibirsk Arktis. Sist, men ikke minst, har Kina forsøkt å styrke sine telekommunikasjons-kapasiteter på et mer overordnet nivå, noe som var hovedgrunnen til anlegget i Kiruna.

I øyeblikket er Kina fortsatt ganske ferskt i Arktis, og landet har vært nødt til å utvise varsomhet med enhver aktivitet i regionen som kan oppfattes som en utfordring til den eksisterende politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i området. Dette er årsaken til at Beijing bidrar til å legge mye vekt på vitenskapelig diplomati i Arktis.

Det var vedvarende bekymring for at Beijing skulle utvikle en slags taktisk forpost på Grønland som var i alle fall delvis årsak til hele forrige måneds debatt om at ‘USA vil kjøpe Grønland’.
Marc Lanteigne

Alt dette skjer imidlertid på et tidspunkt der den militære aktiviteten i Arktisk øker. Dette inkluderer blant annet omfattende russisk aktivitet så vel som NATO-aktivitet i Atlanterhavet. Vi er igjen tilbake ved spørsmålet om hvorvidt kinesiske anlegg langs Den nordlige sjøruten og andre steder i Arktis kan brukes til taktiske formål.

Det er en mulighet, spesielt gitt de tydelige tegnene på en politisk splittelse mellom USA og Kina hva Arktisk angår. I likhet med enhver stormakt vil Kina vite å benytte seg av arktiske data også til sikkerhetsformål. Dermed må arktiske regjeringer nærme seg Beijing vel vitende om den strategiske ambivalensen som gjelder på dette området.

Vi leser ofte overforenklede rapporter i media om at "Kina tar over Arktis" og at "Kina vil utnytte ressursene i Arktis". Men er det ikke slik at Kina følger legitime økonomiske interesser eller sikkerhetsinteresser i Arktis i tråd med, i alle fall så langt, internasjonal lov og rett? Hvorfor vekker landets engasjement i Arktis så store offisielle reaksjoner og lager så mange overskrifter?

Jo, i Kinas arktiske strategi som ble publisert i januar i fjor var Beijing tydelige på at de ikke har noe ønske om å utfordre de politiske og lovlige institusjonene i området, men at de helle rvil samarbeide med dem.

Samtidig la dokumentet vekt på at ikke-arktiske land har rett til å engasjere seg i vitenskapelig og økonomisk aktivitet i overensstemmelse med internasjonal lov. Det er flere land i Europa og Asia som ikke har grenser i Arktis, men som har et aktivt engasjement i området likevel, inkludert Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Japan og Sør-Korea.

Men Kina, som er en voksende stormakt og som har verdens nest største økonomi, har blitt satt under langt sterkere søkelys, særlig av USA, etter hvert som de kinesisk-amerikanske relasjonene har blitt stadig kjøligere.

De siste årene har kinesiske policydokumenter referert til landet som en ‘nær-arktisk stat’, og dette reflekterer ikke så mye geografi (avstanden mellom det nordligste punktet i Kina og Polarsirkelen er omtrent 1.400 kilometer) som det er et svar på Beijings oppfatning av at Kina har en særegen politisk og økonomisk rolle å spille i fremtidas Arktis.

Kina har blitt underlagt et langt sterkere søkelys
Marc Lanteigne

Hvis vi følger opp den politiske splittelsen mellom USA og Kina hva gjelder Arktis: USA har styrket sin retorikk mot kinesisk og russisk aktivitet i Arktis, blant annet gjennom utenriksminister Pompeos visitt til Arktisk Ministerråd i Rovaniemi for noen få måneder siden og i den ferskeste Arktis-strategien fra det amerikanske forsvarsdepartementet. Denne uken besøker visepresident Pence Island, hvor det er forventet at han skal diskutere sikkerhetsspørsmål som omhandler kinesisk og russisk aktivitet i regionen. Hvordan ser du på den nåværende statusen for amerikanske interesser i nordområdene?

Amerikansk diplomati i nordområdene har alvorlige problemer, for å si det mildt.

Etter to år der Trump-regjeringen har neglisjert Arktisk mer eller mindre fullstendig forsøker Washington seg nå på et slags comeback i regionen, men klarer ikke å unngå å snuble i sine egne føtter.

USA har fortsatt ikke ratifisert FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), og dette har negativ innvirkning på landets evne til å gå gjort noe med maritime sikkerhetsspørsmål som måtte dukke opp. Enda mer bekymringsverdig er det at den amerikanske regjeringens holdning om at klimaendringene ikke eksisterer når det finnes så mye bevis for det hver eneste dag gjør alvorlig skade på den amerikanske troverdigheten i området.

Videre indikerer både Pompeos tale i Rovaniemi og diverse amerikanske strategidokumenter som har blitt publisert i år at Washington forsøker å utpeke Russland og Kina som de viktigste sikkerhetstruslene i Arktis, samtidig som de [USA] ikke bare overser klimaendringene, men også de alvorlige problemene Arktisk opplever med tanke på utvikling som følge av endrede klimaforhold.

Besøket av den amerikanske visepresidenten Pence på Island denne uka var enda et tegn på hvordan amerikansk nordområdepolitikk blir stadig mer endimensjonal. I sin tale virket visepresidenten å være mer opptatt av hvorvidt Island ønsker å bli med på Beijings ‘nordlige silkerute’-initiativ enn av å presentere amerikanske ideer og forslag for fremtida i Arktis.

Det blir stadig vanskeligere å skille økonomiske og sikkerhetsmessige interesser i Arktis
Marc Lanteigne

Den ferske flausen med hvorvidt USA kunne ‘kjøpe’ Grønland var enda et skritt i feil retning for Washingtons status i nordområdene. Ikke bare viste hele affæren hvor fullstendig uvitende den amerikanske regjeringen er om Grønlands lovmessige status, den etterlot også et inntrykk av at Trump-regjeringen er fanget i en nykolonialistisk tankegang som ser på Arktis som et hvitt område på kartet hvor enhver med penger og initiativ kan gjøre krav på, kjøpe og selge hva de ønsker.

Hvordan kan USA og partnerne i NATO håndtere denne økende utviskingen av skillelinjer mellom økonomiske og strategiske interesser i Arktis? Eller må de akseptere den "strategiske ambivalensen" du tidligere nevnte?

Strategisk ambivalens viser seg på mange måter, både fordi Arktis og dets blir stadig mer tilgjengelige og fordi området er i ferd med å bli en arena for strategisk konkurranse mellom Russland og Vesten.

Moskva har hevdet at det er nødvendig å flytte militært personell og materiell til Arktis for å bedre kunne overvåke den økende skipstrafikken langs Den nordlige sjøruten, men slike utplasseringer legger også press på NATOs strategiske ressurser i Arktis.

Kinesiske Huawei er interessert i å potensielt oppgradere infrastruktur for internett i det nordlige Canada, som er veldig dårlig, men kritikerne bekymrer seg for hva det vil ha å si for kommunikasjonssikkerheten.

De nordlige områdene av Finland og Norge er veldig begeistret for muligheten for å få nye transportruter finansiert av Kina, men det er spørsmål om hvorvidt de har råd til deg og om mulig gjeld. Det blir stadig vanskeligere å skille økonomiske og sikkerhetsmessige interesser i Arktis, særlig siden noen regjeringer har en klar nullsum-tilnærming til dette spørsmålet.

USA har styrket retorikken i Arktis og sikter mot å bestille nye isbrytere i løpet av det neste tiåret, men de har også gitt avkall på lederskapet innenfor (arktiske) klimaendringer under Trump-administrasjonen. Er USA forberedt på å "forsvare" sine interesser i Arktis hvis den politiske splittelsen mellom de to landene blir dypere?

Problemet her er at vi fortsatt venter på å se nøyaktig hva de amerikanske interessene i Arktis er, bortsett fra i en strengt militær tankegang. Trump-regjeringen har uttalt hva den ikke vil se i Arktis, nemlig at et tospann bestående av Kina og Russland skal dominere politikk og styring i området. Men USA har ikke kommet frem med et alternativ til dette.

Det å bygge nye isbrytere kommer sent, selv om det kanskje er et skritt i rett retning, men så langt har USA vært heller lunken i forhold til samarbeid i Arktis og fordelene med en multilateral tilnærming i området.

Akkurat nå fremstår amerikanske Arktis-strategier som bare enda et eksempel på en Amerika først-tankegang som overhodet ikke er egnet til å håndtere de voksende og komplekse utfordringene som Arktis står overfor.

Marc Lanteigne
Marc Lanteigne (Foto: Privat)

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og har blitt oversatt av HNN's Elisabeth Bergquist.

Tags