-Fremtiden er bioøkonomi, og Norge har et ansvar

Trodde du at sjømat var kjempepopulært og etterspurt verden over? Tro om igjen. Bare 2 -to- prosent av maten menneskeheten setter til livs hentes fra verdenshavene.

Restaurantspalter og ditto bord i store deler av den vestlige verden fylles av sjømat i alskens varianter, vi oversvømmes av sushisteder, fiskeoppdrett er en kjempestor næring – tror vi.

En ert blant kjøttkakene

Men den gang ei. Skal vi tro dekan Reid Hole ved fakultet for biovitenskap og akvakultur (FBA) ved Universitetet i Nordland (UiN) så representerer mat fra havet ikke mer enn en ert på en tradisjonell tallerken med kjøttkaker og poteter.

-Mennesket henter bare to prosent av den maten vi setter til livs fra verdenshavene. Samtidig vet vi at havene står for halvparten av jordas totale biologiske produksjon. Og dette er altså FØR vi begynner skikkelig dyrking. Det gir oss noen perspektiver, understreker Hole.

Matbehovet opp 70 prosent

Om sjefen ved FBA ivrer for bioøkonomi? Nei. Han brenner for bioøkonomi. Bare han åpner munnen kommer ordet ut: Bioøkonomi.

-Det er det som skal og må bli redningen. Verdens befolkning er ventet å øke med 30 prosent frem mot 2050. Behovet for mat vil øke med 70 prosent i samme periode, og energibehovet antas å øke med 100 prosent. Jeg tror ikke vi klarer å stoppe mye av dette, sier Hole. Og da er svaret bioøkonomi:

Nok, sunn og balansert mat

-Bioøkonomi er en økonomi med ambisjoner om å få kontroll på de globale utfordringene. Det handler om matsikkerhet; tilstrekkelig, sunn og balansert mat, det handler om energisikkerhet, altså tilstrekkelig forsyning av fornybar energi og det handler om å få til dette innenfor rammen av bare to graders temperaturøkning globalt.

Reid Hole har bakgrunn også fra industrien, både farmasøytisk industri og akvakultur. Også innenfor disse bransjene drives det aktiv forskning. Men ikke alltid med de samme etiske rettesnorene som ved et universitet.

 Et moralsk ansvar

-Det er klart at et industrikonsern investerer sine forskningsmidler i prosjekter som kan bedre lønnsomheten for dem selv, det som passer inn i bedriftens egen strategi. Ved universitetene må og skal vi tenke annerledes. Vi har et moralsk ansvar for å bidra med løsninger på globale utfordringer – ut fra våre ulike lokale utgangspunkt.

Vi må bidra med forskningsbasert kunnskap, med innovasjon og utvikling for å sikre verdiskaping, arbeidsplasser og en bærekraftig utvikling. 

Og under et besøk ved Universitetet i Nordland nylig, ga Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, klart uttrykk for støtte til mer forskningsinnsats på bioøkonomi. "Det bør bli Norges nye hovedsatsingsområde innenfor forskning", sa Støre blant annet. 

Norge må ta sin del

Reid Hole sier at havene må tas i bruk som dyrkingsarealer både for mat og for energikilder.

-Moderne bioøkonomi kan bidra betydelig til å løse utfordringene, og Norge må ta sin naturlige del av ansvaret. Vi har en lang og godt egnet kystlinje og vi har lang og viktig erfaring fra akvakultur.

Ikke imponerende pengebruk

Foreløpig er ikke Hole særlig imponert over forskningsinnsatsen på området. Eller riktigere: Han er ikke imponert over pengene som bevilges fra Norges forskningsråd til feltet.

-Budsjettet i 2013 var på 240 millioner kroner, en dråpe i havet når Det samla budsjettet for Forskingsrådet samme år var på 7675 millioner kroner. Men fra 2015 kan det forhåpentlig bli bedre, da får vi en nasjonal strategi for utvikling av norsk bioøkonomi.

Bioøkonomi til alt

Kjernen i bioøkonomien er at den skal og kan gjøre menneskeheten mindre avhengig av fossile hydrokarboner (kull, olje, gass etc.). Den representerer en bærekraftig produksjon og foredling av fornybare karbohydrater – som et produkt i seg selv eller som råstoff for videre foredling.

Bioøkonomien innebærer en bærekraftig produksjon og bearbeiding av biologisk materiale til matvarer, til helseprodukter, fiberprodukter, industriprodukter og ikke minst til energi.

Langt mindre arealbruk

I en undersøkelse for noen år tilbake ble det hevdet at for å dyrke planter nok til å lage biodrivstoff til alle passasjerfly i hele verden, så ville man trenge et areal på størrelse med Europa.

Flyttet man derimot produksjonen ut i havet ville arealbehovet minke dramatisk – til en størrelse tilsvarende Belgia.

Det gir perspektiver.