Arne O. Holm mener Fra Gaza til Arktis: Vi mangler et moralsk kompass. Det er ikke til å holde ut

children in Gaza

Gaza er som et fengsel, hvor 2,2 millioner mennesker er stengt inne. (Foto: Hosny Salah)

Kommentar: Bombingen av Gaza foregår langt unna Arktis og nordområdene. Jeg klarer likevel ikke å la være å skrive om det. Jeg har ikke lov å la være å skrive om det. For det er våre egne allierte som med vidåpne øyne ser på at tusenvis av barn blir drept.

English version.

Barn og sivile drepes i så høyt tempo i Gaza at «tellemaskinene» ikke klarer å henge med. Kanskje skjønner vi omfanget når Redd Barna sier at det drepes et barn hvert tiende minutt.

Tusenvis av barn drepes

I slutten av forrige måned var tallet på drepte barn 3 257. 3 195 av dem på Gaza-stripen. 33 på Vestbredden. 25 i Israel.

I tillegg har tusenvis av barn forsvunnet. De har ikke forsvunnet av seg selv.

2,2 millioner mennesker er sperret inne i et fengsel. Uten mat, uten drikke, uten medisiner, uten strøm. Det eneste den himmelen begge sider i konflikten bekjenner seg til byr på, er bomber.

Det er ikke til å holde ut.

Våre nordiske allierte valgte feigeste løsning.

Noen holder likevel ut. Noen som sitter trygt plassert et helt annet sted i verden. Noen som heller vil diskutere skyld.

Mens det hvert tiende minutt drepes et barn, vil våre allierte fordele skyld heller enn å gripe inn for å redde liv.

Vår fremste allierte

Vår fremste allierte, USA, deltar ikke i en gang i diskusjonen. De sender våpen og penger slik at drapene på sivile kan fortsette.

I tillegg til å stemme mot en FN-resolusjonen, som i all sin enkelhet krever «en umiddelbar, varig og vedvarende humanitær våpenhvile som fører til opphør av fiendtlighetene».

Andre allierte, som Ungarn, Kroatia og Tsjekkia fulgte USAs linje i FN.

Våre nordiske allierte valgte den feigeste løsningen ved å stemme blankt, som om avstemningen var en invitasjon til likegyldighet.

Sverige og Finland, på vei inn i Nato vil heller diskutere skyld enn å forsterke FNs svekkede muskler til å kjempe for en humanitær våpenhvile og mot en humanitær kollaps. Danmark og Island valgte samme løsning.

Det eneste vi med sikkerhet kan si om skyld.

Det gjorde også Tyskland og Canada.

I kjernen av vår sikkerhetspolitikk

I et forgjeves forsøk på å få til en humanitær våpenhvile, for å berge livet til tusenvis av barn, valgte våre allierte i stedet å bruke sine utenriksministre til en diskusjon om skyld. Som om det var en intellektuell tenketank de desperate menneskene på Gaza-stripa trengte.

Bekymringen min handler om denne mangelen på moralsk kompass i den geografiske kjernen av vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk.

I tiår etter tiår har verden mislykkes i sine forsøk på å skape varig fred i Midtøsten. Nå er vi tillegg i ferd med å miste den siste rest av humanisme. Med åpne øyne lar vi fedre og mødre bære sine barn til graven. Vi finansierer bombing av sykehus og flyktningeleirer.

Vi fratar leger og hjelpeorganisasjoner evnen til å redde liv fordi strømmen er kuttet, vannet er skrudd av og medisin og utstyr stenges ute.

Imens diskuterer vi skyld.

Når det eneste vi med sikkerhet kan si om skyld, er at hvert eneste barn som drepes er helt uten skyld.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord