High North Tour 2023: Når Putin viser fram atomkofferten forstår kanskje flere alvoret

Bak Putin kommer to marineoffiserer med det som skal være atomkofferter. (Skjermdump av video fra det statlige nyhetsbyrået RIA på X)

Kommentar: Bildene av to russiske offiserer bærende på kofferten som kan starte en atomkrig har brent seg fast på netthinna mi mens jeg kjører langs grensen til Russland. Kofferten er i Kina sammen med Vladimir Putin. Atombombene er bare noen kilometer unna.

English version

Det er grotesk å tenke på at to diktatorer, den russiske presidenten og Kinas mektige leder Xi Jinping, akkurat nå sitter sammen rundt en koffert med adgang til våpen som kan sette i gang et verdensomspennende ragnarokk.

Hilsen en despot

En samling rundt et leirbål som bestemmer over liv og død.

Å vise fram kofferten er en bevisst hilsen fra en despot i krig med et naboland. En hilsen til resten av verden, også til oss som er naboer.

Det geografiske kan vi ikke gjøre noe med. Spørsmålet er likevel hva vi velger å gjøre i skyggen av krigen som raser.

I ei drøy uke har jeg kjørt på såpeglatte vinterveier gjennom Nordkalotten. Først på norsk side, så gjennom Sverige og Finland, før jeg igjen er tilbake i Norge. En slik langsom reise gir en helt annen forståelse av avstander enn en flyreise, som er reisemåten pendlere fra forsvaret og helsevesenet benytter når de skal flytte seg fra sine boliger i sør til sine arbeidsplasser i nord.

Samlet rundt et leirbål som bestemmer over liv og død.

For de bor ikke her, de som skal sikre beredskapen i nord. De ankommer Kirkenes med fly i militære uniformer eller kledd som sykepleiere eller leger, før de etter noen arbeidsdager returnerer dit de egentlig hører til.

Store kontraster

Langs landeveien er kontrastene store.

I Kiruna investeres det tungt i modernisering av industrien. Den statlige malmkjempen LKAB skal elektrifiseres, og gruva utvides. Mens den gamle bykjernen rives, bygges stadig nye høyhus i et helt nytt sentrum. I en blanding av privat og offentlig kapital investeres det tilsvarende minst fem skrinlagte jernbaner i Nord-Norge.

Høyhus erstatter trebebyggelsen i Kiruna. (Foto: Arne O. Holm)

Befolkningsnedgang er snudd til oppgang og optimisme.

Tilbake på den norske sida av grensa er situasjonen stikk motsatt. Folketallet synker, og de som fortsatt velger i bo i nord, blir eldre. Det er nakne brutale fakta, også når atomkofferten vises fram.

Alt dette vet vi.

Vi vet også at norsk sikkerhetspolitikk i nord bygger på to ulike forutsetninger.

Det ene handler om evnen til å bekjempe en fiende dersom et angrep faktisk skjer. Her krangler pensjonerte og yrkesaktive offiserer nesten daglig om vår evne til å forsvare oss i nord. Jeg lar det temaet ligge i denne omgang.

En helt ny by er under bygging i Kiruna. (Foto: Arne O. Holm)

Evnen til å avskrekke

Det andre handler om vår evne til å avskrekke en fiende fra å gå til angrep. Da handler det ikke lenger bare om militær kapasitet. Det handler også om kraften som finnes i sivilsamfunnet. Forsvaret av Nord-Norge kan bare fungere dersom det er omgitt av et velfungerende samfunn.

Derfor handler det til syvende og sist om resten av nasjonens forståelse av betydningen av et sterkt Nord-Norge. Bare dersom en slik forståelse finnes, er det mulig å sette inn tiltak som er noe mer enn bitvise forsøk på å tette befolkningslekkasjen sørover.

Skal vi i tillegg snu trenden, noe som er helt nødvendig, kreves det en helt annen forståelse enn i dag.

Kanskje på tide å be staten ta et steg tilbake.

Spesialrådgiver Ingrid Vik beskriver i et intervju med High North News fraflyttingen fra nord til sør som en eksistensiell krise.

– Jeg tror mange føler at de lever i en mye mer usikker del av verden, uten at det helt fanges opp og anerkjennes av landet for øvrig, sier Ingrid Vik.

Det er en helt korrekt observasjon. Hadde denne anerkjennelsen vært til stede, kunne mye sett annerledes ut.

Frakoblet virkeligheten

Nå er den nasjonale innsatsen stort sett frakoblet den geopolitiske virkeligheten.

Helsevesenet i nord nekter å ta inn over seg andre hensyn enn det medisinsk lønnsomme. Utbygging av infrastruktur beregnes i beste fall etter den samme målestokk som brukes på det sentrale Østlandet. Lønnsmidlene i offentlig sektor brukes på høye, pendlende lederlønninger, fri bolig og et nærmest ubegrenset antall hjemreiser.

I sum har ikke de statlige tiltakene virket.

Det skyldes en kombinasjon av manglende vilje og manglende forståelse.

Kanskje er det derfor på tide å be staten ta et steg tilbake og overlate mer av ansvaret til oss som bor i nord?

I stedet for tynnsmurte statlige støtteordninger uten noen som helst effekt, kunne staten gjøre det attraktivt å bo i nord ved å fjerne store deler av inntektsskatten i hele Nord-Norge.

Skatt en øyeblikkelig effekt

Det ville gi en nødvendig, og øyeblikkelig effekt.

Pendlerne innenfor helse og forsvar ville finne det mer attraktivt å flytte til nord enn å pendle til nord. For staten ville det med all sannsynlighet være et lønnsomt prosjekt, på tross av noen tapte skattekroner.

Å fjerne skatten ville gi øyeblikkelig virkning.

Nord-Norge ville kunne tiltrekke seg den kompetansen som det i dag er en skrikende mangel på. Kompetanse gjennom skattereduksjon ville i neste omgang kunne utløse innovasjon og næringsutvikling en stat aldri vil kunne være i nærheten av å oppnå.

Med et stigende folketall vil investering i egen bolig snu fra å være et rent tapsprosjekt til en lønnsom investering slik sentrale områder i Norge over tid opplever.

Et annet skatteregime vil tiltrekke seg privat kapital på en helt annen måte enn i dag, ikke minst fordi den riktige kompetansen vil følge etter investeringene.

Vår geografiske beliggenhet

Det er ikke første gang jeg foreslår skatt som virkemiddel. Men et slikt drastisk tiltak forutsetter en nasjonal forståelse av at den sikkerhetspolitiske utfordringen i nord er større enn på mange tiår, kanskje større enn noen gang.

Det forutsetter at vi i fellesskap tar inn over oss alvoret i vår geografiske beliggenhet. At den politiske dagsorden løftes forbi aksjespekulasjon og inhabilitet.

Det forutsetter at de som styrer landet tar inn over seg alvoret som er beskrevet først av Forsvarskommisjonen og i neste omgang av Totalberedskapskommisjonen.

Parkert utenfor Kimek i Kirkenes. (Foto: Arne O. Holm)

Dersom det er for krevende, er det nok å ta en titt på Statistisk Sentralbyrås befolkningsprognoser, og holde disse tallene opp mot de feststemte ambisjonene på vegne av oss nordlendinger.

Imens bæres kofferten som kan utløse atomvåpen noen mil fra grensa til Finnmark rundt i Kinas hovedstad. Det er nesten 6000 kilometer fra Beijing til Kirkenes i luftlinje.

Bryteren som skrur på atomvåpen er likevel bare noen sekunder unna.

Also read

Nøkkelord