Du må’kke komme her og komme her

- Et av områdene der vi skal satse er havrommet, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Linda Storholm)
Miljøorganisasjonene har tatt kjærlighetsmonopol på kysten. Det ødelegger den viktige debatten om fremtiden i nord.

Miljøorganisasjonene har tatt kjærlighetsmonopol på kysten. Det ødelegger den viktige debatten om fremtiden i nord.

Det er jeg som er dørvakt her på kroa
Det er jeg som er sjefen her
Du slepper ikke inn med de skoa,
samma hvem du sier at du er.

Nei, du må'kke komme her og komme her
Nei, du må'kke komme her og komme her
Det er jeg som faktisk eier denne døra her,
så du må'kke komme her og komme her

- Øystein Sunde, 1994

 

Hei, æ hete Pia, og æ længte hjæm. Ikke bare til min fødeby i Trøndelag, men til Senja og farfars egenbygde hytte på Hofsøya. Det er ikke det at Oslo ikke er noe trivelig sted (eller jo, det er faktisk ikke trivelig her som i Trondheim), men jeg blir litt mer kortpustet i hovedstaden. Folk er litt mer reserverte. Livet tilsynelatende litt mer travelt – selv om jeg må innrømme jeg tror travelheten bare er blitt en ukultur. En måte å fremstå viktig på.

Uansett, det er den klassiske historien: Arbeidslivet tok meg til Oslo, her møtte jeg en mann, og her ser jeg ut til å bli værende.  Men den skikkelige pusten, hvilepulsen og tilfredsheten, den ligger spredt fra midten og oppover gitarhalsen vi kaller Nord-Norge.

Heldigvis får jeg pusten tilbake ganske ofte. Siden jeg begynte i Norsk olje og gass i august i fjor har jeg reist over hele landet – mye til Nord-Norge. Til Svolvær, Bodø, Finnsnes, Hammerfest og Tromsø. Fellesnevneren for folk jeg treffer, enten det er fiskere, politikere, miljøorganisasjoner eller folk som jobber i oljå som meg, er kjærlighet og tilhørighet til kysten. Til kulturen, til naturen, friheten, mangfoldet og rausheten. Men ikke alle er like rause. Og med det er vi kommet til Øystein Sunde, min barndoms helt.

For når man jobber i oljå, og når man jobber sørpå – da er det slett ikke greit å elske kysten. Nordnorsk blod eller ikke. Kysten, den elsker nemlig vi. Den er det vi som forvalter. Det er vi som vet dens beste.

Vi er i all hovedsak enkelte miljøorganisasjoner, ofte også østlendinger, med fasitsvar på hva som er kystens beste. Og det er i alle fall ikke oljå.

Må’kke komme her. Så hvis jeg, oljeansatt og fandens oldemor, skulle mene at oljeaktivitet i nord kan være positivt for kysten – da er dét kun et kynisk ønske om mer penger i kassa. Men det er jo ikke det. Jeg har integriteten i god behold når jeg mener at oljeaktivitet vil gi jobber, ringvirkninger, kunne samspille godt med andre næringer og samtidig være bærekraftig og et viktig tilskudd til energimarkedet i Europa. Et positivt bidrag til lokalsamfunnet - som vi jo har sett i Hammerfest. Aller viktigst mener jeg, etter å ha lest rapporter fra både FNs klimapanel og Det Internasjonale Energibyrået, at aktivitet på norsk sokkel faktisk kan ha et viktig og riktig rom innenfor et togradersmål, der også utfordringen knyttet til energibehov skal løses.

Jeg forventer ikke at alle er enige i dette – tvert i mot kan vi godt krangle litt. Konstruktiv meningsbryting skjemmer ingen. Poenget mitt er at jeg ikke bare mener disse tingene fordi jeg jobber i Norsk olje og gass. Jeg mener det også fordi jeg er oppvokst langs kysten og har mine røtter i nord. Av kjærlighet til en landsdel som står foran utfordrende og spennende utvikling i årene vi står overfor.

De som mener mine meninger om næringsutvikling i nord betyr at jeg er hjerteløs, tar dermed ikke bare feil, de tar seg til rette. Det blir nesten noe religiøst over det hele. Det er fristende å trekke en parallell til konservative krefter i Den Norske Kirke som i 2014 fortsatt tar monopol på hvilken type kjærlighet som er akseptabel.

Min konklusjon er følgende: Jeg håper på flere debatter i året som kommer. Jeg håper vi som deltar i debattene kan demonisere hverandre mindre og lytte mer.  Og hvis vi ikke klarer det, skal jeg sende en stille tanke til Øystein Sunde:

Det er så mange som står sånn med nesa i været
og vet hvordan allting sku' vært:
"Hadderem hørt på meg, så hadde saken vært grei,
her trenger vi ingen ekspert."
Så derfor håper vi ting går galt,
og at nytenking ikke går lett,
og det hjelper vi til med så godt som vi kan,
for det viktigste er å få rett.

 

 

Nøkkelord