Svensk klimahistoriker: - To av de mest uheldige globale fenomenene synes å være på en paradoksal kollisjonskurs

Den 62 år gamle svenske ide- og klimahistorikeren Sverker Sörlin, professor ved Den Kongelige Tekniske Høgskole (KTH) i Stockholm, har vært opptatt av sammenhengen mellom klima og populisme i en årrekke. Foto: KTH
Nøyaktig på det tidspunktet klimakrisen krever godt samordnet internasjonalt samarbeid, blåser det en innadrettet nasjonalistisk og populistisk vind over hele verden. Er det en forbindelse? Og hvordan håndteres dette paradokset? 

STOCKHOLM: To av de mest uheldige globale fenomenene synes å være på en paradoksal kollisjonsjonskurs. På den ene siden, klimakrisen, som krever velkoordinert, internasjonal innsats.

På den andre siden har vi krisens flerhodede motstykke; utilslørte nasjonalistiske og populistiske bevegelser, regjeringer, partier, presidenter og andre som unndrar seg eller direkte undergraver de internasjonale avtalene og initiativene som søkes i kampen mot global oppvarming. 

Alarmsignaler fra klimaforskere, meteorologer, FNs klimapanel og andre med innsikt sendes ut med stadig kortere intervaller. Ifølge de siste rapportene kan Svalbard se fram til temperaturøkninger på ti grader.

Polar-isen var i desember mindre enn i nesten alle tidligere målinger. Hele små samfunn i Alaska skylles gradvis i havet, fordi sjø-isen ikke lenger beskytter kysten fra havets krefter. I Nord-Russland kollapser veier, oljerørledninger og boligblokker fordi permafrosten tiner.

Arktis fører an, men trenden er global. I boka "The Uninhabitable Earth - Life After Warming", utgitt i februar, sammenfatter redaktør David Wallace-Wells i New York Magazine et tjuetalls av profesjonelle analyser og forskningsresultater i en dyster «tour-de-force» gjennom flom, flyktningstrømmer og hungersnød som klimaendringene vil forårsake om vi fortsetter med «business as usual».

"32 land, fra Haiti til Filippinene, India til Kambodsja, som er svært avhengig av landbruket, står overfor ekstrem risiko for konflikter og sivil urolighet på grunn av klimaet de neste 30 årene" skriver han.

Samtidig forklarte den canadiske professoren Jama Saghir under den årige klimakonferansen i Haag hvordan IS og andre terroristgrupper rekrutterer blant fattige bønder i Midtøsten, godt hjulpet av en tiårig tørke som har drevet folk fra hus og land – parallelt med at populismen og nasjonalismen vokste i Europa og USA.

Klimakrisen intensiverer populismen

Den 62 år gamle svenske ide- og klimahistorikeren Sverker Sörlin, professor ved Den Kongelige Tekniske Høgskole (KTH) i Stockholm, har vært opptatt av sammenhengen mellom klima og populisme i en årrekke. Han er medlem av den svenske regjeringens klimapolitiske råd og er internasjonalt anerkjent for å utforske miljø- og klimatenkingens historiske røtter.

I 2018 advarte han i boken «Competing Arctic Futures» mot å bli fristet til å redusere klimaendringene til kun et naturvitenskapelig fenomen. 

Når vi møter ham på hans egen forskningsavdeling i femte etasje, med utsikt over en høy, blå vinterhimmel over Stockholm, beskriver han isen i Arktis som «en sosial institusjon».

-  Det er vi som skaper problemene, ikke smeltende is, monsunregn eller tørken i Midtøsten, sier han.

Sörlin skriver hyppige debattinnlegg i både svensk presse og internasjonal fagtidsskrifter for å understreke poenget sitt:

- Klimaendringene krever klassisk politikk basert på kunnskap og verdier. Forholdet til demokrati er den viktigste faktoren i kampen mot global oppvarming. Vitenskap og teknologi vil aldri være tilstrekkelig alene, mener han.

Som hovedtaler for 600 kolleger på Nordisk Historikermøde i Aalborg i 2017 snakket han om behovet for en ny type kunnskapsproduksjon for å klare å møte de komplekse utfordringene i tiden.

- Populismens fremmarsj forsterkes av klimakrisen, men klimaet faller også sammen med den økende lokale og globale ulikheten, som er globaliseringens medaljebakside; sjokket etter finanskrisen i 2008-2009 og de økende flyktning- og migrasjonsstrømmene som kulminerte i flyktningkrisene i Europa i 2015.

- Hele den geopolitiske situasjonen er påvirket av at folk er mer nervøse enn før. Livet er blitt usikkert, og det man burde gjøre, er nettopp det man ikke har lyst til å gjøre. Så ender man opp med å gjøre alt det man ikke burde, og blåse i resten, sier han.

- Før ba mange om at vi skulle se verden som koordinert og åpen, et sted der vi kunne øke velstanden vår dersom vi samarbeidet bedre. Vi så Europa som et åpent marked hvor alle skulle kunne bevege seg fritt. Men den typen kollektive tenkning har vi gått bort fra igjen, fordi truslene har kommet nærmere. Nå handler det først og fremst om å redde seg, sier han.

Ressursnasjonalisme

I sin siste bok «Anthropocene - et essay om menneskets alder», kaller han regjeringer som den polske, australske, indiske, amerikanske, russiske og norske for "ressursnasjonalistiske" og "ressurspopulistiske", som mot bedre vitende fører kloden ut i ukjente og farlige farvann.

- Jeg spør meg om hvordan dette paradokset kan fortsette å vokse. Suger de nasjonalistiske og populistiske politiske strømningene likeså godt næringen fra varskuropene om den globale oppvarmingen? Hvordan har «America first» blitt  millioner av amerikaneres svar og Brexit britenes? Hvordan får president Viktor Orban i Ungarn stadig bredere oppslutning blant folket til sitt populistiske, EU- og innvandringsfiendtlige politiske prosjekt, som ikke gir noen svar på den globale oppvarmingen? Hvordan kan den polske regjeringen, som konsekvent motsetter seg store europeiske klimainitiativer, mobilisere millioner? Og hvordan ble de gule vestene i Frankrike en kraftig politisk bevegelse i protest mot klimaskatter på diesel og bensin?

Hvordan har «America first» blitt  millioner av amerikaneres svar, og Brexit britenes?
Sverker Sörlin

-  Det handler ikke minst om frykten for å miste, tror  Sverker Sörlin og utdyper:

- En ressurspolitikk har oppstått som går hånd i hånd med nasjonalisme i et ideologisk konglomerat. Du ser folk som plutselig våkner og roper «We vote Trump, we vote coal»

- I Arktis kan man peke på Russland og Norge, som begge er avhengige av fossile råvarer som olje og gass. De liker å gå på verdensscenen med budskap som virker annerledes, men som alle er dypt knyttet til deres naturressurser. Russland er blant dem som viser mest motstand når det kommer til endring. Norge er mer retorisk, men i praksis har nordmenn alltid vært ganske trege. De har hele tiden søkt løsninger som gjør at de kan fortsette å utnytte fossile brensler, og det er ikke unikt. Mange land har bygget opp nasjonale historier om sine naturressurser, sier han.

En PhD-student fra Sverkers forskningsavdeling tilbrakte et år i Schleswig i Polen for å studere kullsamfunnet. Her var folk brune av kull, etter at de i generasjoner har innrettet livene sine rundt kullet. De jobber i kullgruvene, fyrer med kull i hjemmene og reiser til sanatorier og klinikker når det blir for ille.

- I Polen ser du ressursnasjonalismen fullt utviklet, sier Sörlin.

- Alle vet veldig godt at kullet er skadelig for dem, men hvis du prøver å fjerne kullet fra dem, oppstår det en desperasjon lik den du ser om du tar leketøyet fra et barn. Denne desperasjonen bruker den polske regjeringen til å føre en klar ressursnasjonalistisk politikk som gjør kullet til kjernen av folkets sikkerhet og velstand. Når den polske regjeringen så legger fram forslag som resten av Europa oppfatter som reaksjonære og virkelighetsfjerne, lyder det som søt musikk i polske ører, fordi det knyttes til tradisjoner og kultur. Klimaforandringene, energien og naturressursene knyttes til politikk og religion. Vi har sett det før i historien, men den globale oppvarmingen får det til å framstå langt mer åpenbart. 

Nostalgisk respons

I sin bok om "antropocen", ideen om mennesket som verdens dominerende geologiske kraft, setter Sverker Sörlin paradoksene i historisk sammenheng:

"De nasjonalistiske og populistiske opprørene som vi har sett i Europa og Nord-Amerika i det siste kan tolkes som en tidlig og i utgangspunktet nostalgisk respons til den nye staten. De signaliserer ønsket om en retur til den klassiske moderniteten, der naturen blir referert til som en stille og passiv leverandør av jordiske gaver, som menneksene er i sin rett til å hente ut av moder jord. Det er i utgangspunktet en trygg fordeling mellom det jordiske og det menneskelige, som minimerer menneskers og samfunnets krav om å tilpasse seg jordens forhold", skriver han.

I Polen ser du ressursnasjonalismen fullt utviklet. Alle vet veldig godt at kullet er skadelig for dem, men hvis du prøver å fjerne kullet fra dem, oppstår det en desperasjon lik den du ser om du tar leketøyet fra et barn.
Sverker Sörlin

Tiden er snudd opp-ned. Den gamle troen på opplysningens og teknologiens kraft har ikke lengre styrke til å nøre opp under forestillingen om en permanent voksende velstand, og mens melankolien brer seg, forenes fortiden med sin glans og håp om fortidens gjenfødsel. 

- Denne tendensen akselererer med klimaforandringene, fordi det blir stadig tydeligere at vi må slutte å gjøre de tingene vi har gjort tidligere. Kan vi for eksempel å spise kjøtt? For folk som opplever det å kunne spise kjøtt som et tegn på velstand, reiser det spørsmålet: «Har jeg nå fått et dårligere liv?». Og ja, umiddelbart virker det jo sånn, sier Sörlin.

Klimaforandringenes krav om berøvelse om omstilling gjør det som tidligere kun var nødvendig i en nødstilfelle til en ny norm:

- En tilstand vi hittil kun har hatt i forbindelse med dype kriser eller kriger, spiser oss i lav intensitet, og reaksjonen er populistisk, nihilistisk protest: Nei, det kan ikke være riktig! Du står på torget og hevder at solen skinner, selv om alle kan se at det regner, sier Sverker Sörlin.

#Vimåstaprata

I det sentrale Stockholm, på vei til intervjuet, vandrer jeg forbi det brede kommunale andeforingsanlegget i kanalen overfor slottet. Gråender hopper på isflakene og på land vandrer menn i frakker og polerte sko. Stockholm utstråler fredelig borgerlighet, men alt er ikke ved det gamle.

Sverker Sörlin skriver opprop i avisene om svensk klimafornektelse, og i 2018 var han med å stifte en ny bevegelse til forsvar for demokratiet: #vimåstaprata.

"Vi ser foruroligende paralleller til historien der demokratiet fort ble erstattet av undertrykkelse,” skrev han og de øvrige stifterne i Svenske Dagbladet.

I august oppfordret han i Dagens Nyheter Riksdagen om å forby den nynazistiske organisasjonen Nordiska Motståndsrörelsen.

Men er utestenging og marginalisering svaret på populisme? spør jeg. 

De innvandringskritiske og til dels klimafornektende Sverigedemokratene fikk ved valget i Sverige i september 17,6 prosent av stemmene. Det resulterte i en fire måneders politisk krise, der de øvrige partiene alle avviste SD som en mulig alliansepartner. Avler ikke det bare mer frustrasjon og populisme?

Sörlin avviser premisset. De fire månedene det tok før den borgerlige alliansen i Riksdagen brøt sammen og et flertall kunne stille seg bak sosialdemokraten Stefan Löfven som statsminister, avspeiler nettopp at SD har fått parlamentarisk innflytelse, mener han.

-  Dessuten diskuteres jo deres fanesaker, og især innvandringspolitikken, ganske åpent i Sverige i dag, argumenterer han videre. 

Sörlins frykt for demokratisk svekkelse i Sverige har andre årsaker. I Antropocen-boken beskriver han hvordan klimakrisens tid reiser nye spørsmål om moral, etikk og ikke minst følelser i hele Europa.

“De nasjonalistiske og populistiske bevegelsene har et langt rikere og mer tiltalende språk enn det som ble brukt i den nå uttømte fortellingen om internasjonalt samarbeid og globalisering, noe som skaper stadig mer velstand og vekst", skriver han. 

-  Følelser har plutselig blitt en politisk faktor. Den tradisjonelle velferdsstatens følelsesregister har vært svært begrenset. Vi har snakket om en ny bil, et nytt hus, bedre infrastruktur. Ingen kan hevde at det er en særlig velartikulert presentasjon av prosjektet. Man bruker begreper som «prestasjoner», «fremgang» eller «vekst», men følelsene er nærmest fraværende. Nå handler alt om «tap» og språket i tapet er langt mer forbudet med følelser. Her brukes ord som «bortfall», «sorg» og «død», og den blinde og brutale responsen på utfordringene har fått gehør. Det engasjerer. Og det er disse følelsene som får folk til å ta på seg gule vester og protestere, sier han.

Sverker Sörlin, professor ved Den Kongelige Tekniske Høgskole (KTH) i Stockholm ser håp i ungdommen, i den 16 år gamle Greta Thunberg, som skulker skolen i protest mot politikernes vage klimainnsats, og også har inspirert unge i andre land. Foto: KTH
Vi har snakket om en ny bil, et nytt hus, bedre infrastruktur. Ingen kan hevde at det er en særlig velartikulert presentasjon av prosjektet. 
Sverker Sörlin

Sivil splittelse

Han ser håp i ungdommen, i den 16 år gamle Greta Thunberg, som skulker skolen i protest mot politikernes vage klimainnsats, og også har inspirert unge i andre land.

Han gleder seg over den voksende mistilliten til markedskreftenes ufeilbarlighet og Paris-avtalen fra 2015, men han pendler, sier han, mellom optimisme og pessimisme.

Han er først og fremst optimistisk i sin analyse av den historiske utviklingen som de siste århundrene har gitt oss institusjoner som ytringsfrihet, sosiale rettigheter og demokrati. Han forventer at denne utviklingen vil fortsette - i økende grad med forholdet mellom menneske og natur i sentrum, men han snakker om "generasjonell" tid:

- En nye forståelse for planeten, en ny Weltanschauung, kommer jo ikke gjennom å knipse med fingrene. Hele samfunnet må endres, og den enorme kraften som er i populismen skyldes nettopp det at mange ikke ønsker et slikt nytt verdenssyn, sier han og avslutter:

-  I debatten om Europas fremtid, er det viktig å forstå at det er snakk om en utrolig sterkt polarisering, en sivil splittelse. Bare se på debatten i USA, hvor høy temperaturen er blitt i det offentlige ordskiftet, Det er regelrett hat mellom folk i landet, som inntil nylig håndterte politiske uenigheter gjennom alminnelige samtaler. Den populistiske reaksjonen skyldes at «den privilegerte hvite mann» i Vesten stadig går rundt og tror at han kan bli boende i gårsdagens verden. Han har ennå ikke godtatt at morgendagens verden vil bli mye bedre - eller at den i den minste vil være et reelt alternativ. 

"Den privilegerte hvite mann" i Vesten har ennå ikke godtatt at morgendagens verden vil bli mye bedre - eller at den i det minste vil være et reelt alternativ. 
Sverker Sörlin

Tags