Arne O. Holm mener: Vi må ikke la mytene styre utviklingen i Nord-Norge

Sydvarenger gruve. (Foto: Arne O. Holm)

Det skapes hele tida nye arbeidsplasser i nord, som her ved verket til Sydvaranger gruve i Kirkenes. Utfordringen er å få flere til å flytte nordover. (Foto: Arne O. Holm)

Og når en påstand gjentas for ofte, blir den gjerne til en sannhet, og dermed retningsgivende for politikk og virkemiddelapparat.

Forleden la Jonas Gahr Støre og hans fremste tillitsmenn og kvinner i nord fram en storslått satsing på Nord-Norge. For tredje gang på kort tid retter Arbeiderpartiet sitt blikk mot nord.

Djerve forsøk

Det står det respekt av, for bak disse djerve forsøkene på å vedlikeholde den nordområdepolitikken Støre som utenriksminister la grunnlaget for, ligger et ekte politisk engasjement og ønske om fortsatt eierskap til en offensiv satsing i nord.

Et eget utvalg i Ap la først fram sitt eget nordområdeprogram, hvor deler av innholdet også ble tatt inn i partiprogram under Aps landsmøte.

For et par uker satte Ap seg på Nord-Norgebanen, et mer populistisk og mindre realistisk forsøk på å ikke bli igjen på perrongen i kampen om velgernes gunst i nord.

De forlater Nord-Norge fordi de får bedre betalt i andre deler av landet.

Og nå altså «En vekstplan for Nord-Norge».

En god plan, men likevel en plan som i for høy grad bygger på en foreldet historiefortelling om nord.

Utgangspunktet er en riktig forståelse av det jeg ville kalle «eksportbedriften Nord-Norge».

Eksportbedriften Nord-Norge

I et forrykende tempo eksporterer vi råstoff og kunnskap. Og det siste er mest alvorlig. Unge mennesker med høy utdannelse forlater landsdelen og etterlater et landskap med en stadig eldre befolkning. De er vår mest verdifulle eksportartikkel.

Men de forlater ikke Nord-Norge fordi vi mangler arbeidsplasser. De forlater Nord-Norge fordi de får bedre betalt for sin kunnskap i andre deler av landet. Verken offentlig eller privat sektor i nord har vært villig til å ta ansvar for å utjevne lønnsgapet mellom nord og sør.

De forlater Nord-Norge fordi de største byene i nord, de som oppleves som attraktiv, har latt eiendomsinvestorer legge til rette for en byutvikling som gjør at det koster like mye å kjøpe seg ei leilighet eller hus i Tromsø eller Bodø som i Oslo.

De forlater landsdelen for å slippe reisekostnadene som følger med en studieplass i de samme  byene.

For å nevne noe.

Vi har knapt arbeidsledighet i nord.

Hvor er folkene?

Men i fortellingen om Nord-Norge, også slik den framstår i Arbeiderpartiets nye satsing, er det behovet for gigantiske satsinger på batterifabrikker og annet luftig som blir toneangivende. Hvordan en batterifabrikk i Mo i Rana skal skaffe seg først 2.500 arbeidstakere, seinere riktignok nedjustert til 1.500, står det mindre om.

Nå er jeg blant de som mener slike satsinger har mer karakter av et luftslott enn en moderne batterifabrikk, men det er en annen historie.

Mer realistisk er gjenåpning av jernmalmgruva i Kirkenes, men også her vil utfordringa være å skaffe tilstrekkelig kompetent arbeidskraft. Det samme gjelder planene om en grønn hydrogenfabrikk og en industripark i Berlevåg.

Arbeiderpartiet beskriver en satsing i nord som allerede er i gang, og demonstrerer en politisk vilje til å underbygge denne satsingen. Det fortjener partiet og Jonas Gahr Støre honnør for.

Ingen ledighet

Men vi har knapt arbeidsledighet i nord. Vi har to solide universitet i landsdelen. Vi har et næringsliv som krever stadig høyere kompetanse og som skaper arbeidsplasser.

Den politiske oppgaven handler om lokke folk nordover. Det gjøres gjennom skatte- og avgiftspolitikken, gjennom en sosial boligpolitikk og en infrastruktur tilpasset et internasjonalt nord.

Det er her de politiske instrumentene kan spille en rolle.

Professor Victor Normann som ledet demografiutvalget peker på det samme.

At vi må satse på folk, for folk skaper både nye arbeidsplasser og bolyst.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord