Vi anmelder sesong 4 av «Jonas i Nordområdene»

Når sesong 4 i serien «Jonas Gahr Støre» lanseres, står hovedpersonen på en talerstol på UiT og er opposisjonspolitiker. (Foto: David Jensen/UiT)
Torsdag ble sesong 4 i serien «Jonas Gahr Støre i nordområdene» lansert. Allerede i første episode dukket en helt ny aktør opp, noe som kan skape alvorlig trøbbel for hovedpersonen. Det gjenstår å se om serien tåler en ny sesong, uten at tempoet og handlingen skrus opp noen hakk. 

High North News anmeldelse av «Jonas Gahr Støre i nordområdene» er basert på første episode av sesong 4. Serien fortsetter fram til stortingsvalget i 2021.

Gamle kjente

For alle som har fulgt serien siden starten i 2005, er flere av aktørene gamle kjente. Men de som tidligere spilte hovedrollen, er nå henvist til mer beskjedne biroller, og risikerer å bli skrevet helt ut av serien før den avsluttes.

Eventuelle nye seere kan trøste seg med at første episode, som i sin helhet foregår på Universitetet i Tromsø, starter med et grundig, men selektivt resymé av episodene som ble sendt i 2005, i 2010 og i 2013.

Det gjør det lettere, om enn ikke enkelt, også for nye generasjoner å henge med på intrigene i, og ambisjonene for, nordområdene.

15 år med sosialdemokratisk nordområdepolitikk er en historie som svinger fra sesong til sesong. I går var det opposisjonspolitikeren Jonas Gahr Støre som debuterte i sitt fjerde forsøk på å sette Arbeiderpartiets nordområdepolitikk inn i ei ny tid. Sesongen starter, det har blitt en tradisjon, på en talerstol på UiT Norges Arktiske Universitet.

Får bare biroller

Rammene er med andre ord de samme, og dermed også i all hovedsak referansene. Urfolk er bare en av mange nordnorske aktører og institusjoner som ikke får plass i den nesten 50 minutter lange episoden.

Urfolk er bare en av mange nordnorske aktører og institusjoner som ikke får plass i den nesten 50 minutter lange episoden.

Om dette er et bevisst valg for å forsterke aktørene som likevel får plass, eller en ren forglemmelse, er vanskelig å mene noe sikkert om. Mange vil nok savne en større bredde.

Drivere som har skapt forventninger og cliffhangere i tidligere sesonger, som for eksempel olje- og gassindustrien, får i sesong fire bare biroller. Nærmest som overgangsfenomen til ei ny tid.

Det samme gjelder Russland, som helt fra første til og med tredje sesong av «Jonas Gahr Støre i nordområdene», kanskje var det største trekkplasteret. Etter tredje sesong gikk Russland over grensen til Ukraina. I årets sesong får dermed allierte i vesten en forsterket posisjon. Det mobiliseres på begge sider av grensen, for uansett hvor anstrengt det politiske klimaet er, så er og forblir Russland en mektig nabo i øst.

Eller som Jonas Gahr Støre sier det halvveis ute i første episode:

- På den ene siden har vi våre allierte og partnere for å balansere en stor nabo. Men den andre hånden er naboskapshånden. Og naboer kommer vi til å være i gode og onde dager.

Havrommet er kulere

Denne balansegangen kommer utvilsomt til å prege de neste episodene i serien.

Når oljenæringen og Russland presses over i biroller og erstattes av andre aktører, skyldes det ytre faktorer som sanksjoner og klima.

Når oljenæringen og Russland presses over i biroller og erstattes av andre aktører, skyldes det ytre faktorer som sanksjoner og klima.

Selv det store «Havrommet», som altså er en politisk beskrivelse av det mer tradisjonelle havet, og dermed «kulere» ifølge Jonas Gahr Støre, får i denne sesongen konkurranse fra land.

I den nye serien løftes den landbaserte industrien fram som en motor og location for arbeidsplasser, økonomisk vekst og et bedre klima. At det satses på landbasert industri, er utvilsomt et grep mange seere vil sette pris på. I tidligere sesonger har industrien manglet tydelige støttespillere, og i stedet langt på vei blitt sett på som en trussel mot det gode liv i nord.

Hentes inn for å lage konflikt

Men den helt nye aktøren i Støres nordområdepolitikk vises knapt nok i første episode, og nevnes heller ikke ved navn. For seerne blir det likevel nærmest overtydelig at Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum kommer på banen som en mulig alliansepartner i kampen for det gode.

Dels ser vi det ved at hovedpersonen, Jonas Gahr Støre, knapt nok nevner betydningen av internasjonale avtaler og organisasjoner. Senterpartiet er som kjent motstander av både EU og EØS.

Dels merker vi det ved bruken av eksempler og i retorikken. Det handler om lys «i husan», trygghet, nærhet og kamp mot sentralisering.

Hvem seirer til slutt

En slik twist i manuskriptet, eller endring av nordområdepolitikken om man vil, er helt nødvendig for at Jonas Gahr Støre skal gå seirende ut i siste episode. I det politiske spillet er han avhengig av støtte fra Senterpartiet.

Og kanskje lykkes hovedpersonen med en slik halvveis politisk snuoperasjon. Han framstår fortsatt med setninger og formuleringer, retorikk om man vil, som er egnet til å begeistre og skape troverdighet.

Når så den sittende regjeringen, som skal sende sin egen versjon av nordområdene høsten 2020, er i full oppløsning samtidig som Støre står på talerstolen i Tromsø, ja, da kan undre skje. – Grå og intetsigende, kaller de borgerlige sin egen regjering.

I seriens første episode tones internasjonale spørsmål ned til fordel for innenrikspolitiske prioriteringer.

Da er det kanskje mulig å tenke seg et samarbeid mellom Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum om internasjonale avtaler og i utenrikspolitikken.

For i seriens første episode tones internasjonale spørsmål, det tradisjonelle navet i nordområdepolitikken, ned til fordel for innenrikspolitiske prioriteringer.

Eller som hovedpersonen Jonas Gahr Støre sier det i slutten av første episode, i det rulleteksten leses av rektor Anne Husebekk ved UiT:

- Ambisjonen bør være større og nærmere, og derfor bør kanskje, i større grad enn for ti år siden, innenrikspolitikken være en større del av utenrikspolitikken.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: