Arne O. Holm mener Som nordlending setter jeg pris på tenkepauser, også når Europa brenner

Vardø radar

I Nato er Norges rolle først og fremst å være en lyttepost mot den russiske atomflåten, som her i Vardø. (Foto: Arne O. Holm)

Kommentar: Statsminister Jonas Gahr Støre anklages for sendrektighet i sine sanksjoner mot Russland. Våre havner stenges ikke fort nok for russiske fiskebåter, og våpenhjelpen fra Norge til Ukraina kommer for seint og for svakt. Det kan det være gode grunner til. Som nordlending setter jeg pris på tenkepauser også når det brenner i Europa.

Norge var raskt ute med å stanse det institusjonaliserte forskningssamarbeidet mellom Russland og Norge.

Uten diskusjon

Allerede 4. mars ble forskningssamarbeidet frosset, nærmest uten noen form for saksbehandling, for ikke å snakke om konsekvensutredning. Vi rakk aldri å diskutere forskningens betydning for en mulig russisk opposisjon, eller konsekvensene av at flere tiår med eksempelvis klimaforskning plutselig var bortkastet.

Like raskt ble kultursamarbeidet mellom Norge og Russland frosset, om enn ikke like formelt. Rent faktisk stoppet det likevel opp.

Det var en tilsynelatende enkel prosess, hvor ingen norske økonomiske verdier stod på spill. Vi lente oss ganske enkelt til en prinsipiell holdning uten en forutgående prinsipiell diskusjon.

Vi var heller ikke spesielt plaget med russiske oligarker i våre småbåthavner.

En prinsipiell holdning uten en forutgående prinsipiell diskusjon.

Så ble det mer komplisert etter hvert som EU utvidet sine sanksjoner. Særlig komplisert ble spørsmålet om russiske fiskebåters adgang til norske havner og norsk våpenhjelp. Når beslutningene om dette dro ut og drar ut i tid, kom kritikken mot regjeringen.

Den «norske modellen»

Men det kan være gode grunner til å bruke tid på å finne den «norske modellen» på disse to områdene.

Med grense til Russland er Norge som Nato-land i en spesiell situasjon, også når det gjelder direkte våpenstøtte til Ukraina. Det er forskjell på å sende våpen fra USA til Ukraina for å nedkjempe Russland og det å sende våpen fra et land med fiendens atomvåpen lagret bare noen mil fra grensa. Norges rolle i Nato har primært vært å være en lyttepost nettopp mot den russiske atomflåten, i tillegg til å være en arktisk treningsleir for Nato-styrker.

Det har vært mulig fordi Norge har kombinert fasthet og forutsigbarhet med dialog over grensa.

Hvilke konsekvenser vår beliggenhet har når det kommer til våpenleveranser til et land som angripes av Russland, var med nødvendighet ikke ferdig analysert den dagen Russland invaderte Ukraina. Det har i det minste Nato stor forståelse for, ikke minst, altså, fordi Norges rolle i Nato skiller seg ut fra de øvrige Nato-landene.

Kimek Kirkenes.

Kimek er avhengig av fiskeflåten fra Russland. Verftet ligger midt i Kirkenes sentrum. (Foto: Arne O. Holm)

Kimek er avhengig av fiskeflåten fra Russland. Verftet ligger midt i Kirkenes sentrum. (Foto: Arne O. Holm)

Etter hvert som krigen mot Ukraina eskalerte ble også Norge en aktiv leverandør av våpen, selv om vi ikke sto først i køa.

Økonomiske interesser

Spørsmålet om fiskerihavner er annerledes, men likevel mer komplisert enn det kritikerne kanskje vil ha det til.

Kritikerne har rett i at det her handler om økonomiske interesser.

Også om økonomiske interesser.

Ikke minst gjelder det allerede sårbare Kirkenes, hvor hjørnesteinsbedrifter som eksempelvis Kimek, er økonomisk avhengig av den russiske fiskeriflåten, og derfor innstendig oppfordrer norske myndigheter til ikke å stenge norske havner for russiske båter.

Det er likevel ikke en større utfordring enn at den kan løses over et statsbudsjett som, i mangel på mer overordnede og strategiske virkemidler, for tida virker usedvanlig villig til å betale seg ut av det økonomiske uføret i Øst-Finnmark.

Virker vitenskapelige sanksjoner nedbrytende på autoritære regimer.

Men spørsmålet om å stenge havnene handler om langt mer enn økonomiske og demografiske utfordringer. Det handler også om det norsk-russiske fiskerisamarbeidet.

Sør-Afrika

Det handler altså om forvaltningen av et av verdens viktigste spiskammer, og om et samarbeid som har overlevd alle tidligere kriser mellom øst og vest.

Det har det gjort fordi både Norge og Russland har felles interesser, men også egeninteresse i både ressursforvaltning og dialog.

Derfor er det gode grunner til at regjeringen bruker tid på å meisle ut en «norsk» sanksjonsmodell på områder hvor vi står i en særstilling i forhold til Russland.

Under sanksjonene mot apartheidregimet i Sør-Afrika på 70- og 80-tallet brøt norske redere kontinuerlig den internasjonale boikotten ved å frakte olje til det rasistiske regimet.

Mot den kulturelle og vitenskapelige boikotten var vi derimot lydige. Vi var det fordi vi ble oppfordret til det av det opposisjonelle Sør-Afrika, ikke fordi vi trodde det skulle være avgjørende i kampen mot apartheid.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne gode argumenter for at kulturelle og vitenskapelige sanksjoner virker nedbrytende på autoritære regimer.

En kanskje forhastet beslutning om å stanse forsknings- og kultursamarbeidet er uansett ikke et argument for forhastede beslutninger på mer krevende områder.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord