Kommentar: Med utsikt fra gutterommet gikk de til angrep på «vanlige folk»

Utsikt over Bodø sett fra Ramnflåget. (Foto: Trine Jonassen)
Arbeidspendling er avgjørende for at Nord-Norge skal gå rundt. Men med utsikt fra gutterommet er de økonomiske rammene for pendlere strammet brutalt til under den sittende regjering. (Foto av Bodø: Trine Jonassen)
Kommentar: Det handler ikke bare om at våre pendlende politikere skattemanipulerer seg til en gullkantet privatøkonomi. Verre om mulig, er det at et politisk flertall samtidig forsøker å ta kvelertak på økonomien til de pendlerne som ikke sitter på Stortinget eller i regjeringen.

Eller oss "vanlige folk", som vi ble hetende i en valgkamp, hvor vi skulle overbevises om at noen brydde seg om oss.

For hva vet vel en statsråd, som fortsatt bor på gutterommet hos sine foreldre, om hvordan "vanlige folk" har det?

Hva vet de?

Og hva vet vel en stortingsrepresentant som leier ut sin egen leilighet for å kunne flytte inn i ei naboleilighet betalt av Stortinget, om hvordan pendlere landet rundt har det?

Kanskje vet de at mange av landets innbyggere pendler, men vet de noe om hvordan de som politikere systematisk og med lovs makt har tatt et strupetak på pendlernes privatøkonomi? Disse vanlige folkene, som var så populær i valgkampen?

Å bo i nord innebærer ofte pendling. Enten ut av landsdelen eller inn i landsdelen. Det er en helt nødvendig mobil arbeidskraft, hyllet av våre politikere. Uten pendlere hadde økonomien brutt sammen. Vi snakker om flere tusen mennesker som hver dag innretter seg etter et arbeidsmarked i en nødvendig utakt med arbeidstakernes kompetanse eller bosted.

Derfor trør pendlerne til, og sørger for at hjulene går rundt, selv om pendling betyr en betydelig økonomisk merbelastning for hver enkelt arbeidstaker.

Med et pennestrøk ble fradragene for pendlere fjernet.

Å være pendler i Norge

Å bo gratis på gutterommet, uten å skatte av fordelen, i ei stortingsleilighet hvor arbeidsgiveren også betaler reisen til og fra jobb, gir ikke nødvendigvis den dypeste innsikt i pendlerøkonomien. Skjønt, den skattepolitiske tilpasningen som er avslørt de siste ukene tyder på at en del av våre folkevalgte er mildt sagt svært opptatt av privatøkonomi.

Sin egen.

Det burde uansett være ganske åpenbart at det gir betydelige ekstrakostnader å eie eller leie to i stedet for ei leilighet, slik pendlere ofte gjør. Og at to husholdninger er dyrere enn en. At det koster å reise mellom hjemsted og arbeid.

Derfor har våre politikere laget regler for hvordan slike ekstrautgifter bør gi seg utslag i redusert skatt, eller skattefradrag om man vil.

Det skal lønne seg å arbeide, selv for pendlere. Og det er bedre for samfunnsøkonomien at arbeidstakere pendler, enn at de blir gående hjemme på trygd.

Men det får åpenbart være grenser, og grensa går lenge før reglene rammer en stortingsrepresentant.

I 2018 vedtok Stortinget å fjerne pendlernes rett til et kostfradrag, dersom de hadde kokemuligheter på hybelen. At det fortsatt dreide seg om utgifter til to husholdninger spilte ingen rolle. Med et pennestrøk fjernet politikerne et fradrag i størrelsesorden 50.000 kroner for dem de i dagligtalen kalles vanlige mennesker.

Rettighetene forsvant

Et par år seinere så de samme politikerne sitt snitt til å hente enda flere kroner ut av lomma på pendlerne. For fortsatt var det sånn, etter at kostfradraget var fjernet, at pendlere hadde lov å trekke fra ekstrakostnader til losji i forbindelse med pendlerboligen.

Fra 2020 opphørte pendlerstatusen etter 24 måneders pendling, og dermed også alle rettighetene. To år er bare halvveis inn i en stortingsperiode, men likevel for lenge til at det gir noen rettigheter.

Det jeg sliter mest med, er den innsikt jeg har fått.

Rettighetene forsvant, som dugg for sola. Ikke utgiftene. Bare rettighetene.

Og bare for vanlige folk.

Ikke for stortingsrepresentanter.

Jeg bor i en landsdel hvor pendling er en del av hverdagen. Hvor pendling er pendling enten det varer i ett eller fem år. Hvor ekstrautgiftene til kost og losji er like høye enten Stortinget anerkjenner pendling som en del av et velfungerende arbeidsmarked eller ikke.

En ubehagelig innsikt

Derfor er ikke nødvendigvis den største skandalen at det drives skatteplanlegging på høyt politisk nivå, eller at myndighetene verken kjenner skattereglene eller forsøker å etterleve dem.

Det jeg sliter alle mest med, er den innsikt jeg har fått i et politisk system som målrettet strammer inn på sine borgeres rettigheter, mens de holder seg selv med et eget sett av regler.

For hvordan er det mulig samtidig å pendle gratis fra gutterommet, eller bo gratis mens du leier ut ditt eget hus, samtidig som du påfører «vanlige» pendlere ekstrakostnader på flerfoldige titusener av kroner i året?

Nøkkelord