– Internathistorien har vært en blindsone i fortellingen om Nord-Norge

Internatskole

Skoler og spesielt internatskoler var viktige fornorskingen av samiske og kvenske barn. Internatskolene varte i en periode på nesten hundre år, helt fram til slutten av 1990-tallet. (Foto: Åse Frøysadal, RDM – Sámiid Vuorká-Dávvirat/De Samiske Samlinger)

I nesten hundre år ble barn sendt på internatskoler i Nord-Norge. De måtte forlate mor og far, søsken, språk og kultur. Hvordan preget det barna? Søndag 11. juni åpner Norges arktiske universitetsmuseum utstillingen «Alltid en fremmed», som handler om nettopp disse barna og hvordan livet på internatskolene preget dem og familiene deres.

De fleste arktiske nasjoner har blitt påvirket av assimilering og undertrykkende internatskolepolitikk. Norge er intet unntak.

I nesten hundre år ble internatskolene i Nord-Norge ansett som en løsning for å gi skolegang til alle. Internatskolene var også det sterkeste verktøyet for fornorskningspolitikken av samiske og kvenske barn. Barna flyttet ikke bare fra familiene sine, men også fratatt språk, kultur og tradisjoner.

I Alaska, USA, ble internatskolepolitikken innført i 1879 og røsket opp tusenvis av urfolksbarn fra sitt lokalsamfunn under mottoet "Drep indianderen, redd mennesket". I Canada var slagordet "Drep indianeren i barnet".

"Alltid en fremmed"

Nå presenterer UiT Norges arktiske universitet utstillingen "Alltid en fremmed".

– Vi har valgt å kalle utstillingen «Alltid en fremmed». Det er vanskelig å oppsummere en praksis som strakk seg over hundre år. Likevel ser vi at dette går igjen; beskrivelsen av at barna flyttet inn på en skole som hadde lite til felles med livet hjemme, og at internatskolen aldri ble et hjem. Samtidig formet hverdagen og rutinene på skolen dem, og når de kom tilbake til familien følte de seg fremmed også der, sier Ketil Zachariassen, faglig ansvarlig for utstillingen og førsteamanuensis i historie, i en pressemelding.

Likevel finnes det i dag lite forskning og formidling om skoleinternatene.

Prosjektansvarlig Cathrine Paus ved UiT

Utstillingen skal reise spørsmål rundt hvordan det påvirket barna å vokse opp på institusjon, og hvordan praksisen har preget – og fortsetter å prege – det norske samfunnet. Museet ønsker å løfte fram internatbarnas egne stemmer, og la dem bli et anslag for alle de ubesvarte spørsmålene.

Cathrine Paus

Prosjektleder Cathrine Paus ved UiT Norges arktiske universitet. (Foto: UiT)

Prosjektleder Cathrine Paus ved UiT Norges arktiske universitet. (Foto: UiT)

En blindsone

– Internathistorien har vært en blindsone i fortellingen om Nord-Norge. Det finnes ikke et samlet svar på hvordan det var å bo på internat som barn. Samtidig er det et betydelig flertall som forteller at det å bo på internatskolen var vanskelig å håndtere, og at det har preget dem også i voksenlivet. Skoleinternatene er også sentrale for å forstå hvordan fornorskningspolitikken kunne bli så dyptgripende og få så store konsekvenser som den fikk. Likevel finnes det i dag lite forskning og formidling om skoleinternatene, sier prosjektansvarlig Cathrine Paus ved UiT.

Utstillingen presenterer også egne sitater fra barna:

"Det var mange som dro hjemmefra i en alder av 7 år – og de flyttet aldri hjem igjen", uttalte en tidligere elev ved navn Liv Inger, som bodde på Grensen internatskole i Karasjok.

"Det verste for meg var at jeg syntes jeg ble en fremmed for familien. Jeg led når jeg kom hjem, for alt og alle syntes forandret, men det var jeg som var forandret", sa en kvinne ved navn Dora. Hun bodde på Strand internatskole i Sør-Varanger.

Les også:

Generasjonstraume

«Alltid en fremmed» åpner knappe to uker etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen leverer sin rapport 1. juni. Kommisjonen har de siste fem årene gransket fornorskingen og uretten mot samer, kvener og skogfinner. Ketil Zachariassen er også medlem i kommisjonen.

Gunn-Britt Retter, leder for Samerådets Arktis- og miljøavdeling, sa i et tidligere intervju med HNN at samefolket i de nordiske landene opplevde den samme darwinismen.

– Det ble sagt at samene ikke var på samme utviklingsnivå som nordmenn og de ble derfor sendt til internatskoler for å bli fikset. Du begynner å se deg selv som mindre verdt enn andre. Det er et generasjonstraume, sa Retter.

Hun ser fram til å lære mer om urfolkshistorie i Norden når den Sannhets- og forsoningskommisjonen publiserer sin rapport i sommer, etterfulgt av Sverige og Finland.

– Da vil vi få vite mer om hva som skjedde.

Gunn-Britt Retter

Gunn-Britt Retter, head of the Arctic and environmental unit at the Saami Council of Norway during the Arctic Encounter debate. (Photo: Trine Jonassen)

Gunn-Britt Retter, leder for Samerådets Arktis- og miljøavdeling på konferansen Arctic Encounter i Alaska. (Foto: Trine Jonassen)

Fakta om skoleinternatene i Nord-Norge:

At alle barn i Norge skulle gå på skole og lære å lese og skrive ble et sentralt mål for myndighetene fra midten av 1800-tallet.

På begynnelsen av 1900-tallet ble de første statlige internatskolene bygd i Finnmark.

Internatskoler ble bygd i hele landet, men Nord-Norge var i en særstilling. Med store avstander, spredt bosetting, lav folketetthet og dårlig utbygde transportforbindelser ble internatskoler sett på som den eneste muligheten for å sikre utdanning og skole til alle.    

Internatkolene var det viktigste verktøyet i myndighetenes fornorskningspolitikk. Dette fikk store konsekvenser for samer og kvener i landsdelen.

Undervisning på samisk ble først vanlig på slutten av 1980-tallet.

For kvenene ble det åpnet for undervisning i eget språk på 1990-tallet. 

Den siste internatskolen i Finnmark ble lagt ned i 1999.

Kilde: UiT

Les også:

Nøkkelord