Kronikk Her er Norges trumfkort i sikkerhetsrådet

Andreas Østhagen er seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt og forsker ved Nordområdesenteret. Foto: Malte Humpert, High North News.
Norge møter en mer urolig verden enn på lenge når vi nå inntar FNs sikkerhetsråd. Men vi har et viktig trumfkort.

Norske diplomater hadde neppe noen idé om hvordan verden kom til å se ut i 2020 da de for snart to år siden startet valgkampen om en plass ved bordet i FNs sikkerhetsråd. Siden da har stabler med vafler blitt stekt verden rundt og kronprins Haakon har vært DJ. Innsatsen har båret frukter: Nylig kom den ikke altfor overraskende nyheten om at Norge vant plassen.

Dermed skal Norge være med å styre global sikkerhetspolitikk. Hva blir utfordringene – og hvordan bør Norge spille kortene sine ved verdens kanskje aller mektigste bord?

Verden slår sprekker

La oss først se på noen av de store linjene i internasjonal politikk 2020. Skillelinjene og maktendringene mellom stater har blitt langt tydeligere med COVID-19-pandemien. Kinas fremvekst har blitt fremskyndet. Sprekker og utfordringer i Vesten har også skjøvet til overflaten.

Det mest åpenbare uromomentet er USA. Delvis handler dette om President Trumps inkonsekvente styring og tilfeldige utspill, som ofte ser ut til å ha som formål å skulle fremprovosere en reaksjon fremfor å lede til noe konstruktivt (for USA, eller verden).

I tillegg påvirkes USAs utenrikspolitikk av at det relative styrkeforholdet til andre land i verden, spesielt Kina, er i ferd med å endre seg. USA er fortsatt verdens mektigste, målt i økonomi, militær kapasitet og kulturell makt. Men landet herjes av dype, interne problemer som ekstrem ulikhet og rasisme, noe protestene knyttet til Black Lives Matter-bevegelsen tydelig viser.

Les også:

Snikende tiger

Kina blir sett på som «utfordreren» til USA. Dette en naturlig konsekvens av at verdens største land også er i ferd med også å bli verdens største økonomi. Samtidig har det blitt mer og mer tydelig at Kina spiller et spill som bryter med (vestlige) konvensjoner og normer knyttet til alt fra opphavsrett til handels- og valutaregler.

Kina pusher en form for makt som handler om å gå stille i dørene. Kall det gjerne geoøkonomi (bruk av økonomiske virkemidler for å oppnå politiske mål) eller «myk» makt, men Kina ser uansett ut til å ville heve landets internasjonale status og å fremme Kinas oppfatninger av hvilke regler og normer som skal gjelde.

En felles front mot Kina?

Derfor er det ikke bare USA som går i strupen på Kina. Det samme gjør også EU, og i Norge er det en gryende debatt om hvilket forhold vi skal ha til den nye supermakten: Aftenposten er bekymret og Trine Schei Grande vil avslutte forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina. Andre beskriver Norges linje som et «knefall for Kina».

Trump og USA er langt mindre diplomatiske i tonen og harde i klypa. Her handler det åpenbart ikke bare om å stagge Kina; det handler også om at dette vinner stemmer på hjemmebane. Kinas økende dominans og klinsj med Vesten er et tegn i tiden, uavhengig av den pågående pandemien. Men viruset har definitivt eskalert konflikten.

Hvor er EU-ropa?

Midt i denne stormaktspolitiske dansen står Europa, og Norge. Men hvor er EU? I Brussel høsten 2019 ble ideen om en «geopolitisk» Europakommisjon lansert. Dette var den nye EU-sjefen Ursula von der Leyens svar på hvordan EU skulle bli mer relevant i internasjonal (stormakts)politikk. EU forstod åpenbart hvor ting var på vei og ønsket å spille en relevant rolle.

Det er her vi må håndtere at USA og NATO møter Russland og i økende grad Kina

Samtidig er unionen plaget av anti-demokratiske tendenser i medlemsland som Polen og Ungarn, de evinnelige Brexit-forhandlingene og ikke minst økonomiske utfordringer i middelhavslandene (igjen). Etter at pandemien tiltok, har EU har respondert slik EU vanligvis gjør – tregt og ukoordinert.

Etter hvert har Kommisjonen riktignok fremstått noe mer tydelig og handlekraftig, men i internasjonal stormaktspolitikk sliter unionen fortsatt med å være relevant og å fremstå som samlet. Akkurat nå pågår det en heftig debatt i Brussel om hvordan EU skal håndtere Kina.

Norge har alt å tjene på en felles europeisk front. Vi har valgt å stå utenfor unionen, men vi kan kan høste fordelene av vårt nære forhold til EU ved å støtte opp under en felles tilnærming til stormaktene (er det ikke det EØS-avtalen i praksis betyr?).

Når EU utfordrer Kina eller Russland og setter pekefingeren på menneskerettighetsbrudd eller økonomiske overtramp, kan ikke Kinesiske myndigheter straffe alle EU-landene, slik de gjorde med Norge etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010.

Nordområdene i Sikkerhetsrådet

Så hva kan Norge gjøre, som lilleputt og nytt medlem av Sikkerhetsrådet? Ulike stemmer vil hevde ulike ting om Sikkerhetsrådets nytte og relevans (hør for eksempel NUPI-podden om dette tema). Uansett er Sikkerhetsrådet en viktig arena hvor Norge kan bygge opp under ideen om internasjonalt samarbeid som både vi og verden er tjent med.

I tillegg er det en anledning til å fremme våre særinteresser. Foruten de generelle målene om internasjonal rettsorden, samarbeid og menneskerettigheter, er Norges fremste utenrikspolitiske trumf-kort nordområdene.

Hvorfor? Fordi det er her vi må håndtere at USA og NATO møter Russland og i økende grad Kina. Det er her klimaendringene (som de fleste land bryr seg om) kommer til syne, men som paradoksalt nok også fører til nye muligheter. Og det er her Norge, i ett av få områder innen internasjonal politikk, kan regnes som en «stormakt».

Trumfkortet

Nordområdene har også vist seg å være en del av verden som innbyr til samarbeid knyttet til alt fra forskning til sjøfart. Og regionen skaper begeistring og interesse: Selv land som India og Brasil ønsker å være med i diskusjoner om Arktis.

Dette burde være toneangivende for den norske deltakelsen i Sikkerhetsrådet. Samarbeid i nord er i både Norges og det internasjonale samfunnets interesse, etter hvert som Norge skal spille kort med stormaktene i sikkerhetsrådet.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: