Arne O. Holm mener Det er på tide å skrote distriktspolitikken i nord

Kirkenes

Å styrke sikkerhet og beredskap i Kirkenes har ingen ting med distriktspolitikk å gjøre. (Foto: Arne O. Holm)

Kommentar: Mens den sikkerhetspolitiske spenningen øker i nord, svekkes det nasjonale ansvaret. Det er kanskje på tide å skrinlegge distriktspolitikk som virkemiddel i nord. – For det er alvor nå, som det heter i en rapport om beredskapen i nord.

Read in English

Den arktiske konferansesesongen er i gang igjen, og i ukene framover skal jeg sitte på «skolebenken» for å lære hvordan vi har det her i nord.

Men der jeg før hørte utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske visjoner om nordområdene, er virkemidlene flyttet over til Kommunal- og distriktsdepartementet.

Det skjer samtidig som Russland fortsetter sin krigføring mot et naboland, og den militære aktiviteten i nord øker nærmest for hver dag.

Et paradoks

Det er et paradoks. Den internasjonale situasjonen krever tydelige prioriteringer innenfor særlig helsesektoren, infrastruktur, energi, beredskap, demografi og militær tilstedeværelse. Disse utfordringene løses ikke gjennom tradisjonell distriktspolitikk.

Et tydelig eksempel på dette er striden rundt Helse Nord og forslaget om å svekke akuttberedskapen. Først etter massiv aksjonisme fra leger, helsepersonell og lokalbefolkning tok regjeringen grep å påla ledelsen i Helse Nord å opprettholde nødvendig helseberedskap i nord.

Uansett hvor du bor. Uansett hvem du er.

Distriktspolitiske virkemidler må gjerne brukes der de fungerer, på Innlandet eller Vestlandet. På grensa til Russland bør distriktspolitikken avskaffes og erstattes av det det egentlig handler om, norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Begrepet distriktspolitikk er meningsløst sett i forhold til de utfordringene Norge står overfor i nord. Enda mer meningsløst blir det når jeg dukker ned i de partipolitiske programmene på jakt etter en distriktspolitikk tilpasset dagens virkelighet.

Meningsløst

Regjeringens distriktspolitikk har som mål «at folk skal kunne leve et godt liv i hele Norge, at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling og verdiskaping, og at folketallet skal øke i distriktskommuner».

Regjeringspartiet Senterpartiet har, ikke uventet, den lengste lista over distriktspolitiske virkemidler.

– Vi vil utvikle hele Norge, lyder overskrifta på det som kalles «Distriktsløftet 2025».

Samfunnet skal bygges nedenfra, heter det i løftet fra Sp, som lover at «alle kan leve godt og bo godt uansett hvor de skulle ønske».

Nordområdene er sårbare ved uforutsette hendelser.

At flyttestrømmen fra nord til sør fortsetter, tyder på at ikke alle nordlendinger har fått dette med seg.

I Høyre handler det «om å bygge landet sammen, spre makt og slippe distriktene fri fra sentral overstyring». I et forsøk, antakelig, på å skille seg fra andre partier, understreker Høyre at partiet er opptatt «av konkrete tiltak som har reell betydning».

Miljøpartiet De Grønne vil at «det skal være godt og trygt å leve i det grønne Norge, uansett om du bor i by eller på bygda, og uansett hvem du er», mens Rødt «vil ha levende distrikter der folk kan bo».

Det finnes flere partier, men jeg gir opp jakten på en distriktspolitikk tilpasset alvoret i nord. Gjennomgangsmelodien er «hele Norge», ikke den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord.

Same shit

Elverum eller Kirkenes. Geilo eller Narvik. Same shit.

Virkemiddelbruken i nord handler ikke om distriktspolitikk.

Nordområdepolitikken har gradvis sprengt seg ut av Utenriksdepartementet og inn i Kommunal – og distriktsdepartementet. Det har vært en villet politikk.

Selv Barentssekretariatet er sparket ut av redet og inn i distriktspolitikken.

Et av argumentene som er brukt for denne dreiningen er at det vil gi økt nasjonal støtte til den innenrikspolitiske dimensjonen i nordområdepolitikken.

Sannheten er det motsatte.

Å insistere på at virkemiddelbruken i nord er distriktspolitikk og ikke nasjonal sikkerhetspolitikk, er å sause begrepene sammen.

Skulle man være i tvil om at det er forskjell på «distriktene» i Norge, kan man begynne med å lese forsvarssjef Eirik Kristoffersens fagmilitære råd fra i fjor. Her understrekes nordområdenes militære betydning gang på gang, som for eksempel her:

«Evne til kontinuerlig situasjonsforståelse i norske nærområder, med særlig vekt på nordområdene

Til sammenligning er Oslo knapt nevnt, bortsett fra å peke på at Forsvaret har kontorlokaler i Oslo.

Forsvarskommisjonen

Neste på leselista er Forsvarskommisjonens rapport, som også ble lagt fram i fjor.

Nordområdene er nevnt 63 ganger, som for eksempel når kommisjonen skriver at «Et lite forsvar med begrenset dybde betyr at Norges evne til å ivareta nasjonal handlefrihet i egne nærområder er begrenset og vår avhengighet av andre øker».

Sannheten er det motsatte.

Også denne kommisjonen sveiper innom Oslo, men da først og fremst som bostedsadresse for komiteens medlemmer, eller i oversikter over hvor møtene i kommisjonen er holdt.

Sist ut med beskrivelse av situasjonen i nord er Totalberedskapskommisjonen, som la fram sin rapport i juni i fjor. Om vi ikke hadde skjønt alvoret, sørger komiteens leder, tidligere forsvarssjef Harald Sunde, for å minne oss på det i hvert eneste foredrag han holder.

54 ganger omtales nordområdene i rapporten, blant annet ved å understreke at «god beredskap i nordområdene blir viktigere», og ved å vie et helt kapittel til nordområdene.

«Den demografiske utviklingen, de lange avstandene og områdets sikkerhetspolitiske betydning, gjør nordområdene sårbare ved utforutsette hendelser, og bidrar til at enkelte beredskapsutfordringer er tydeligere og mer presserende i denne regionen sammenliknet med resten av landet», heter det blant annet.

Noe helt annet

Jeg stopper der. Man skal være usedvanlig tungnem for ikke å skjønne at virkemiddelbruken i nord handler om noe helt annet enn distriktspolitikk. Det betyr ikke at «distriktspolitiske virkemidler» ikke kan ha betydning i nord.

Det betyr bare at de demografiske, beredskapsmessige og militære utfordringene i nord ikke handler om distrikter, men om nasjonens sikkerhet.

Da regjeringen i oktober varslet at den ville styrke innsatsen i nordområdene med «en ny modell for samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet», var en del av begrunnelsen at den geopolitiske utviklingen i nord krevde mer innsats fra UD for å ivareta Norges internasjonale interesser.

Det er en riktig analyse, men den bør også brukes for å ivareta våre nasjonale interesser. Derfor bør UD styrke, ikke svekke grepet rundt virkemiddelbruken i nord.

Nordområdene handler om nasjonal sikkerhet og beredskap. Ikke om distriktspolitikk.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord