De første tegnene tyder på at kineserne vil behandle Pompeos tale som en "road damage"

- Jeg ser tegn på at hvis Kina føler at de blir ekskludert fra "klubben", i dette tilfellet Arktisk Råd og lignende organisasjoner, vil de simpelthen etablere sine egne, som stormakter ofte gjør, sier kinaekspert Marc Lanteigne. Han er usikker på om Arktisk Råd med sin nåværende organisering klarer å håndtere interessen fra ikke-arktiske stormakter. 

Marc Lanteigne er kinakjenner og førsteamanuensis ved fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning ved UiT, Norges Arktiske universitet. Han er ikke overrasket over de kinesiske reaksjonene etter USAs utenriksminister Mike Pompeos tordentale i Rovaniemi. 

- Nei, ikke i det hele tatt. Men jeg anser det offisielle svaret fra Beijing som veldig avmålt. Det kinesiske utenriksdepartementet velger å peke på fremdriften som landet har gjort når det gjelder utvikling av regionalt samarbeid innen både vitenskapelige spørsmål og miljøspørsmål, samt den økonomiske utviklingen. De første tegnene tyder på at kineserne vil behandle Pompeos tale som en "road damage" som bare skal manøvreres rundt, sier han til High North News. 

Fikk vist kontrastene

Han ser ingen tegn på at retorikken etter hendelsene i Rovaniemi har hardnet til.

- Det har ikke vært de store endringene i kinesisk arktisk politikk, men jeg tror det var god timing å legge konferansen Arctic Circle Forum i Shanghai rett i etterkant av ministermøtet i Arktisk Råd. Der fikk kineserne mulighet til å vise fram sine interesser i nordområdene og framsnakke ideen om partnerskap og feller innsats mot arktiske utfordringer. Dermed klarte de å skape en stor kontrast til Pompeos forsøk på å isolere Arktisk, argumenterer han. 

Lanteigne tror ikke Kina vil bli avskåret fra å samarbeide med arktiske stater, og da spesielt Russland, tross en hardere amerikansk politikk. 

Regler og normer

Men spørsmålet om hvem som har rett til hva og hvor, er mer problematisk, påpeker han. 

- Dette fordi det inkluderer både regler og uskrevne normer. Beijing har uttalt flere ganger, sist i sin Arktiske strategi fra januar 2018, at de ikke planlegger å utfordre verken de juridiske rammeverkene eller regionens suverenitet. Kina påbreroper seg heller ikke å være en arktisk stat, men har likevel deltatt med stor entusiasme i diverse arktiske forum, som for eksempel Arktisk Råd, UNCLOS og the Polar Code, sier han og fortsetter: 

- Men når det gjelder normene, de uskrevne reglene, er bildet mer komplisert. Kina er den største ikke-arktiske staten og spiller en viktig rolle i den vitenskapelige og økonomiske veksten i regionen. Dermed har de også mye de skulle ha sagt innen flere aspekter av arktisk næringsliv. Dette gjør at det er veldig sårt for Beijing å bli ekskludert fra dialogen som foregår i regionen.

I tillegg handler Kinas oppfatning av det å være en "nær-Arktisk-stat" ikke om bare om geografi:

- Det handler også om hvilke land som må leve med konsekvensene av for eksempel klimaendringene, som er blitt svært tydelige i Kina i form av forandringer i vær og økt forurensning. Og det handler om de store økonomiske prosjektene de har engasjert seg i, innen både energi, shipping og infrastruktur. 

"You can’t have your cake and eat it too"

Pompeo sa i sin tale at Kina ikke er en arktisk stat og derfor ikke har noe som helst de skal ha sagt. Men ønsket likevel investeringene deres velkommen. 

- Kinas umiddelbare respons til dette var "you can’t have your cake and eat it too", forklarer Lanteigne og utdyper:

- Dersom Kina skal bli en stor økonomisk motor i regionen, kan ikke deltakelsen deres i arktiske saker bli begrenset til kroner og øre. 

Balansegang

På spørsmål om talen til Pompeo vil endre på den diplomatiske og konservative tilnærmingen som Kina tidligere har tatt til Arktis, svarer han at Beijing balanserer på en knivsegg:

- De har vært nøye på å ikke bli oppfattet som en Arktisk ‘gate-crasher’, derfor uttrykker de stadig sin støtte til de eksisterende arktiske regler og regimer. Men Beijung vil heller ikke framstå som passive og dermed risikere at Arktisk til slutt blir delt mellom de åtte statene uten at det blir mer enn smuler igjen til andre, sier han og fortsetter: 

- Kinas strategi har vært å formidle ut hvilken verdi de kan være som partner. Og argumentere for at økonomisk utvikling av Arktis og miljømessige hensyn er internasjonale affærer, ikke bare regionale.

Ydmyke og skremme

Lanteigne antar at hovedpoenget til Pompeo var å tråkke kineserne på tærne. Og samtidig skremme andre stater fra å samarbeide med dem.  

- Men selv om det er USAs hovedmål, vil det være vanskelig å å få til. Koreansk-russiske partnerskap i regionen vokser seg bare sterkere, og både de nordiske landene og Canada har i stor grad vært positive til de kinesiske økonomiske interessene i Arktis, særlig på grunn av den generelle mangelen på amerikansk oppmerksomhet på presserende problemer som klimaendringer og menneskelig utvikling. 

Jeg ser tegn på at hvis Kina føler at de blir ekskludert fra "klubben", i dette tilfellet Arktisk Råd og lignende organisasjoner, vil de simpelthen etablere sine egne, som stormakter ofte gjør.
Marc Lanteigne

- Kina er den største ikke-arktiske staten med egen polarstrategi. Ser du noen potensielle konflikter i horisonten? 

- Jeg ser tegn på at hvis Kina føler at de blir ekskludert fra "klubben", i dette tilfellet Arktisk Råd og lignende organisasjoner, vil de simpelthen etablere sine egne, som stormakter ofte gjør. Et konkret og helt ferskt eksempel er avgjørelsen om å finansiere Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) av ren frustrasjon etter å ha blitt underrepresentert i IMF/World Bank og Asian Development Bank.Det er ikke utenkelig at noe lignende kan skje i Arktis, dersom kineserne føler at deres interesser ikke blir hensyntatt. De siste par årene har det vært mye snakk om Ice Silk Road (ISR) som kort forklart betyr utvikling av handelsruter gjennom Arktis. Og på konferansen i Shanghai, verserte det rykter om at alternative organisasjoner kan komme til å bli dannet i utviklingen av ISR-konseptet. Hvis det skjer, kan konsekvensen bli at Arktisk råd rett og slett blir forbigått av Kina. Dette scenariet er langt fra uunngåelig, men ikke umulig, dersom USA fortsetter å pushe på for å "lukke" arktisk og utelukke Kina fra arktiske affærer.

- Er de arktiske statene og Arktisk Råd for naive i sin tilnærming til og håndtering av arktiske og ikke-arktiske supermakter?

- Det er nok ikke er spørsmål om naivitet, men heller en litt treg tilnærming til en særdeles endret politisk atmosfære. De første ti årene av sin eksistens, hadde Arktisk Råd den luksusen at de slapp unna internasjonale bekymringer og lyktes med å holde geopolitikk og "hard security" utenfor dagsorden. Dette er svært mye vanskeligere i dag, ikke bare på grunn av det anspente forholdet mellom Vesten og Russland, men også på grunn av den økende interessen fra ikke-arktiske stater i regionens økonomiske potensial. Kina leder an her, men en rekke andre stater i både Europa og nordøst-Asia har også begynt å uttrykke arktiske interesser.

Det er nok ikke er spørsmål om naivitet, men heller en litt treg tilnærming til en særdeles endret politisk atmosfære.
Marc Lanteigne

Arktisk traktat?

Lanteigne spør seg om Arktisk Råd er sterke nok til stå opp mot såpass store interesser utenfra, eller om de er nødt til å omorganisere seg for å være rustet for framtiden. 

- Kanskje tiden er inne for å vurdere en arktisk traktat? En idé som ville vært helt uhørt for bare kort tid siden. Men dagens organisering av Arktisk Råd må revurderes i tråd med at Kinas investeringer i regionen fortsetter å øke, og andre store ikke-arktiske stater utvikler sine egne økonomiske partnerskap. 

Avslutningsvis peker han på mulige konsekvenser for urfolks-organisasjonene som er representert i rådet. 

- Dette er spørsmål som rådet må ta stilling til kjapt. Og Island kan ha to vanskelige år framfor seg, avslutter han. 

Tags