Bearbeidingsplikten suspendert inntil videre: Vekker sterke reaksjoner på kysten

Pliktsystemet for torsketrålere som ble innført i Norge på 1980 og 90-tallet skal bidra til å sikre aktivitet ved fiskeriindustrianlegg på land, sysselsetting og aktivitet langs den nordnorske kysten. 

Bearbeidingsplikten, innført i 2006, er et pålegg til fiskeindustribedrifter om å bearbeide 70 prosent av torsken som er kjøpt under tilbudpliktordningen, før fisken videreselges. Også leveringsplikten, senere omgjort til tilbudsplikt, og aktivitetsplikten er deler av pliktsystemet. 

Pliktsystemet har gjennom flere år vært utsatt for endringer og diskusjon. I 2017 fikk Per Sandberg stor motstand da han forsøkte å oppheve pliktsystemet for torsketrålere, og måtte tilslutt trekke stortingsmeldingen. 

Nyheten gikk heller ikke kysten forbi da Odd Emil Ingebrigtsen (H) 14. mars, dagen etter han tiltrådte som fiskeri- og sjømatminister, inntil videre suspenderte bearbeidingsplikten i regelverket for tilbudsplikt for torsketrålere. 

Ingebrigtsen forklarte i en radiosending til NRK Nordland at coronakrisen har medført at markedet for ferskfisk har blitt usikkert. Nærings- og fiskeridepartementet valgte å gjøre en endring slik at trålerfangsten kunne gå dit det var økt etterspørsel for frossenprodukter i dagligvaremarkedet. 

Han påpeker at de valgte en midlertidig endring for å sikre avsetning til dagligvaremarkedet og at kystflåten skulle være sikret og få levert sin ferske fangst. 

Steinar Eliassen, styreleder i Fiskekjøpernes Forening og daglig leder i Norfra AS, mener opphevingen av bearbeidingplikten gjør at trålerselskapene nå i større grad konkurrerer ut kystflåten, mindre fartøy som opererer nærmere land og som kun leverer ferskfisk til landanleggene.

Han er også bekymret over de langsiktige konsekvensene hvis politikken videreføres og at trålerselskaper ikke lenger trenger å ta hensyn til at det blir arbeidsplasser i kystsamfunnene.

- Det som ministeren foretok seg er helt uhørt, sier han og legger til at nyheten vakte sterke reaksjoner på kysten da den kom.   

Ikke riktig tidspunkt

Eliassen sier at den midlertidige opphevingen av bearbeidingsplikten først og fremst skaper større konkurranse for kystflåten som er inne i en utfordrende periode under coronakrisen.

Ifølge han er bearbeidingsplikten mer på sin plass nå enn noen gang.

- Ministeren kom med en absurd unnskyldning om at eventuell bearbeiding av ferskfisk ikke skulle komme i veien for bearbeiding av frossenfisk. Denne ferskfisken fra trålere som det egentlig var bearbeidingsplikt på kommer nå ut i markedet og konkurrerer med kystflåten som bare leverer ferskfisk, og som var midt i den tøffeste sesongen sin, sier han. 

Han forteller om et labert ferskfiskmarked i forbindelse med coronasituasjonen og sier at det nå var særlig behov for å produsere trålfisken og å kunne legge den på lager. 

- I perioden dette skjedde falt ferskfiskmarkedet kraftig sammen fordi restauranter og storhusholdning stengte ned på grunn av coronakrisen. Da burde man definitivt ha bearbeidet mer av fisken på landanleggene i Norge. Eventuelt kunne frysetrålerne lagt det på lager. Fersk fisk kan produseres til frosne og salte varer som kan legges på lager, sier han. 

- At Ingebrigtsen opphevet bearbeidingsplikten med et pennestrøk medførte at trålerselskapene kunne sende ferskfisk rett ut i markedet i konkurranse med kystflåten. De som eventuelt ville konkurrere med å kjøpe denne for produksjon i Norge blir effektivt satt på sidelinja. Store moderselskaper får heller hånd om råstoffet selv og behøver ikke å tilby til de anleggene der de har tilbudsplikt. De kan kjøpe fisken og sende ut i markedet uten problem, legger han til.   

Skal bidra til aktivitet langs kysten

Selv om opphevingen er midlertidig er Eliassen bekymret for de langsiktige konsekvensene for sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene dersom politikken videreføres. 

Bearbeidingsplikten har vært et av tiltakene for å sikre arbeidsplasser i landindustrien i nord og sysselsetting langs kysten. 

Hensikten med blant annet leveringsplikten var å sikre stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten til anleggene som bearbeider fisk. Eiere av fartøy med torsketråltillatelser skulle levere fangst til anlegg som driver bearbeiding av fisk i den nordnorske regionen. 

- Tidligere måtte trålere levere til bestemte fiskeindustrianlegg fordi de hadde fått konsesjonen for å skaffe råstoff til anleggene slik at industrien hadde arbeid til sine ansatte. Det skapte grunnlag for bosetting i kommunene og samfunnene langs kysten, sier Eliassen.  

I 2003 ble leveringsplikten omgjort til en tilbudsplikt der det holdt å tilby råstoffet til bedriften, et tiltak av mange ble sett i sammenheng med en «uthuling» av pliktsystemet innenfor fiskerinæringa. 

- Det er slik at store moderselskaper både eier fiskeribedrifter og trålerselskaper. Hvis bedriften takker nei til tilbudet om råstoffet, takker bedriften egentlig nei til seg selv og selskapet står fritt til å sende fisken ut av landet, legger Eliassen til. 

Han sier at landindustrien i Norge er avhengig av ferskt kvalitetsråstoff hvis den skal kunne drive lønnsomt. 

- Da kan man bruke maskiner, ha en effektiv produksjon, og varen får lang holdbarhet. Da får man en relativt god pris ute i markedet.

Han forteller at frossenfisk derimot er lite lønnsom å bearbeide i Norge og at bare en liten del av frossenfisken bearbeides i landet. 

- Frossen fisk klarer vi ikke å bearbeide lønnsomt her i landet av to grunner. Det er for det første relativt høye arbeidskostnader. For det andre kan man i Vest-Europa selge såkalt «re-freshed» fisk, forfriska frossenfisk. Det produktet får så kort holdbarhet at produsenter som ligger nært konsumenter i for eksempel Frankrike og England kan selge dette som opptint fersk vare, mens produsenter i Norge som har to-tre døgn lengre transporttid ikke har sjanse til å konkurrere i det segmentet. Da blir holdbarheten så kort at supermarkedet heller kjøper produktet med lengre holdbarhet fra produsent som ligger nærmere. 

- Hele bearbeidingsplikten er på sett og vis en illusjon siden en så liten andel av trålfisken blir bearbeidet i landet, sier han. 

Hva mener du er konsekvensen hvis opphevingen av bearbeidingsplikten blir stående? 

- Det er at trålerselskapene står fritt til å eksportere fisken hvor de vil, den fisken som var ment å gi arbeidsplasser langs kysten. De kan eksportere råstoffet og ikke behøve å ta hensyn til at det blir arbeidsplasser i kystsamfunnene. Det vil dessuten være en enorm overføring av verdier til trålselskaper. Med lønnsomheten som trålerne har dersom de ikke trenger å ta hensyn, stiger verdien for rederne med det seks- til tidobbelte. For Lerøy og Nergård vil det være snakk om at de kan «melke» oss andre for ti til femten milliarder kroner, hevder Eliassen overfor High North News.  

Tommy Torvanger, daglig leder i Nergård AS, stiller seg uforstående til denne påstanden.

- Det er feil at vi kan eksportere råstoff og ikke ta hensyn til at det blir arbeidsplasser i kystsamfunn. Hele grunnlaget for at vi kan ha trålkvoter er at vi driver industri her. Vi har flere hundre arbeidsplasser langs kysten. 

Han påpeker også at tilbudsplikten ikke er opphevet og sier at alle anlegg langs kysten som tidligere har fått tilbud om fisk også får det i dag.

- Endringen er at de som kjøper fisk under tilbudsplikten ikke lenger er pålagt å bearbeide fisken, sier han. 

- Vi har tilbudsplikt både til anlegg og områder utenfor konsernet. De anleggene kan nå kjøpe fisk fra oss på de regionale auksjonene og gjøre hva de vil med fisken etterpå. Det er ikke sånn at vi kan bestemme hvem som skal få tak i fisken. 

Torvanger legger til at Nergård ikke har eksportert ett eneste kilo ubearbeidet fersk trålfisk i 2020.

- At vi skal konkurrere ut kystflåten faller på sin egen urimelighet. 

I en e-post til High North News skriver Krister Hoaas, samfunnskontakt i Lerøy Seafood Group ASA at "så sent som i dagens utgave av Fiskeribladet, kan Eliassen og alle andre lese om fullt trøkk i vår produksjon i Båtsfjord, og trålråstoffet har vært viktig i perioden siden koronatiltakene kom." 

"Lerøy er størst på bearbeiding og foredling i Norge. Vi har en langsiktig strategi om økt bearbeiding her til lands og vi har investert mange hundre millioner i fabrikkene og mottakene våre de siste årene," skriver Hoaas. 

En midlertidig løsning

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen har påpekt at bearbeidingsplikten ikke er opphevet permanent, men at det bare er gjort en midlertidig endring. 

Odd Emil Ingebrigtsen (H), Fiskeri- og sjømatminister. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen / Flickr. 

«Dette gir bedriftene et større mulighetsrom for å sikre at trålfanget torsk blir anvendt på en måte som ikke gjør avviklingen av fisket for mindre fartøy vanskeligere, samtidig som trålfanget fisk kan gå inn i en produksjon som også er viktig for etterfylling av matvarer til butikkene,» står det i pressemeldingen fra Nærings- og fiskeridepartementet. 

- Det var en konkret situasjon som lå bak at vi midlertidig opphevet bearbeidingsplikten. Dette gjaldt fangst som var kjøpt inn til Lerøys anlegg i Hammerfest (Forsøl), som der ikke kunne produseres som fryste fiskeprodukter. Lerøy ønsket å overføre fangsten til sitt anlegg i Båtsfjord, som kan levere både ferske og fryste produkter. Dagligvaremarkedet etterspurte mer fryste produkter. I tillegg ønsket vi med dette å sikre at kystflåten ville få levert sin fangst av fersk fisk, skriver han i et innlegg på sin offisielle Facebook-side.