Ukrainakrisen og nordområdende: Konsekvens eller farlig feighet?

Programkoordinator Andreas Østhagens innlegg fra 2. mai skisserer opp konsekvensene av sanksjoner mot Russland for samarbeidet i nord. Alternativet er forsoning.

Denne kontrasten er feilaktig og den tilslører hva saken egentlig dreier seg om.

Han nevner Georgiakrisen, krig er vel riktigere, som et eksempel på at samarbeidet i Arktis var upåvirket og tjente som en arena for å normalisere forholdet til Russland. Snarere var begge parter interessert i å skjerme det for raskest å fortsette uforstyrret med prosjekter som innebar store økonomiske konsekvenser for begge. 

Det var altså ingen normalisering men mere business-as-usual. Og, noe Østhagen unnlater å nevne, russerne intensiverte sin militære aktivitet i Nord så lenge krigen pågikk. Å betegne det som normalisering er, for å si det høflig, noe misvisende.

At Russland er interessert i å unngå noen form for straffetiltak sier seg selv. At det også gjelder norske næringsinteresser er kommet tydelig frem i den støtten Østhagen fikk umiddelbart fra NHOs regiondirektør i Troms, Trond Skrotvold.

Dette er ikke noe særsyn, i alle vestlige land der sanksjoner er blitt iverksatt har motstanden fra næringslivsledere vært unison. Men det står viktigere ting på spill her enn bunnlinjen.

Russland har invadert og innlemmet en del av et naboland, egentlig en repetisjon av krigen mot Georgia. Den gangen var Vestens svar svakt, ukoordinert og virkningsløst. Ikke minst tyske energiselskaper og politikere som sammen klarte å forhindre en felles reaksjon utover de vanlige kommunikeene.

Det hjalp at Georgia var så langt borte at det var vanskelig å se hvordan det berørte oss.

Ukraina er annerledes. Geografisk nærmere, og russisk aggresjon har umiddelbare konsekvenser for europeisk stabilitet, inkludert norsk. Vesten har få midler til rådighet, men sanksjoner og boikott er blant dem. Alternativet er bekymrede uttalelser fra norsk UD og et stilltiende håp om at de andre landene tar byrden med å iverksette straffetiltak. At det er den foretrukne løsningen sett fra Arktisk Råd er godt mulig, men særlig rasjonell er den ikke.

Svekkes vestens svar, vil den russiske ledelsen fortsette med sin egenrådige politikk. Å tro at det ikke vil smitte over på russisk nordområdepolitikk er mildest talt naivt.

Det Østhagen her plederer for, minner i stor grad om den norske holdningen til Apartheidregimet. Vi var med på alle former for boikott og støtte så lenge det ikke rammet norske rederier. Først kort tid før rasistregimet kollapset, sluttet norske tankere å anløpe sørafrikanske havner.

Ikke akkurat vårt stolteste øyeblikk.  

Innlegget er et svar på Andreas Østhagens kronikk Ukrainakrisen og nordområdene: Straff eller forsoning? som ble publisert i High North News 2. mai.