Det er tida for å kåre årets vinnere og tapere

Militærindustrien er den ubestridte vinneren i 2019. Illustrasjonsfoto: Nato
Militærindustrien er årets vinner. Ingen annen bransje kan vise til større vekst i goodwill og omsetning. Taperen er Sannheten. Ribbet for all ære og makt.

Vi er på tampen av årets medienasjonale kåring av årets vinnere og tapere. Når engler daler ned i skjul er konkurransen hvor deltakere på tvers av alle grener og retninger kan delta. Årets pinnekjøtt kjemper om oppmerksomheten med årets nordlending, som igjen prøver å stikke seg fram mellom beste film, juleakevitt eller årets Unge bonde.

Så står det likevel to kandidater igjen i hver sin ende av skalaen. Vinnere og tapere vi alle har et forhold til, uten at det påkaller et eneste velsignet klynk i juleklokkene.

Sannheten og krigsmaskinene

Militærindustrien er årets vinner.

Ingen annen bransje kan vise til større vekst i goodwill og omsetning.

Taperen er Sannheten.

Ribbet for all ære og makt.

På tampen av året møtes vinneren og taperen i en klam omfavnelse rundt en falsk fortelling om krigens og opprustningen fredsbevarende begrunnelse.

Amerikanske myndigheters gjennomgang av sin egen krigføring i Afghanistan avslørte en kontinuerlig strøm av løgner om krigens suksess, presset på det amerikanske folk av generaler og presidenter. Den blodige og mislykkede krigføringen ble sminket til det ugjenkjennelige for å begrunne sin egen fortsettelse.

Årets løgn

Omtrent samtidig som løgnene fra Afghanistan ble avslørt, ble president Donald Trump tildelt prisen for «Årets løgn». PolitiFact, som står bak denne alt annet enn ærefulle utmerkelsen, skriver det slik i sin begrunnelse:

- Det er en uttalelse som er mer enn latterlig og gal. Årets løgn - den eneste gangen PolitiFact bruker ordet «løgn», handler om en usannhet som viser seg å ha reelle konsekvenser, og som blir gjentatt i en kampanje for å undergrave en sann fortelling.

Sannheten er taperen, fradømt all ære og makt. Foto: Gage Skidmore

Det handler om Ukraina-saken, som akkurat nå går som riksrettssak i USA. Det handler om en president som ifølge Washington Post har framsatt 7.455 «falske eller villedende» påstander hittil i år.

Og det gjenstår fortsatt et par uker før 2019 får avslutning.

Når den offisielle løgnen begynner på toppen av et hierarki, risler den sakte, men sikkert ned over den politiske debatt. Ikke bare løgnen som er framsatt, men også løgnen som politisk metode blir en naturlig del av samtalen.

Manipulasjon og journalistikk

En verden under kuet av krigstrusler og opprustning møter historiefortellingene som forsterker troen på krig, trusler og sanksjoner som løsning på verdens internasjonale utfordringer.

Korreksjonene og nyansene blir borte når også deler av pressen velger seg manipulasjon framfor journalistikk som yrkesetikk. I USA er rike medieeieres kamp for egne skattelettelser og formue drivkraften bak kampanjene som kjøres. Ofrene finner vi i et stadig svekket velferdssystem. Men også her hjemme brukes både privat og offentlig kapital som virkemiddel for polarisering og fiendskap, som når staten bruker midler på å heie fram påstander om at VY, tidligere NSB, har malt sine tog grønne for å tilfredsstille en muslimsk befolkning.

Mer alvorlig er situasjonen for Norge som Nato-land og alliert med USA. Nærmest diskusjonsløst erstattes dialogen mellom øst og vest av militært press som virkemiddel. Vi holder selve krigen på armlengdes avstand, og lar den i stedet spille seg ut i Midtøsten.

Mens vi lurer på hvor stor smitteeffekten av det stormannsgale spillet er på det arktiske fellesskap.

Det arktiske samarbeidet

I en lengre kronikk her i avisen forleden, gir Timo Koivurova oss en titt bak kulissene i arbeidet med Arktisk Råd. Koivurova satt tett på smellen som oppstod under rådets møte i Rovaniemi tidligere i år. Vi som var tilhørere så hvordan USAs utenriksminister Mike Pompeo torpederte rådets forsøk på å samle seg om en uttalelse. Koivurava så i tillegg hvordan en stor arktisk stat var i stand til å tilsidesette mange års arbeid, som de selv har vært med på, fordi en president har satt klima, sosial velferd og internasjonalt samarbeid så grundig fast i egen hals at han ikke er i stand til å hoste det opp, selv under sine mest krakilske utbrudd.

Er dette slutten på Arktisk Råd, spør finnen Timo Koivurava, men klarer ikke selv å svare.

Det klarer ikke jeg heller, men ved utgangen av et år hvor militærindustrien vinner og Sannheten taper, velger jeg å tviholde på at det arktiske fellesskapet er sterkere enn kilene som forsøkes slått inn i samarbeidet.

At avtalene om samarbeid og dialog i Arktis er mer verdt enn papiret de er skrevet på.

God jul og godt år.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: