Sytpeisan sett fra sør

Skal vi lykkes i nord, må vi slutte å slåss og gjemme sytpeisan og latsabban på loftet.

"Det er nøyaktig to måter å bli vis på. Den ene måten er å reise ut i verden og se så mye som mulig av Guds skaperverk. Den andre måten er å slå rot på ett bestemt sted og studere alt som skjer der så nøye som overhodet mulig. Problemet er at det er komplett umulig å gjøre begge deler på en gang."

Sitatet over er fra Jostein Gaarders" Julemysteriet", en herlig reise gjennom tid og juleevangeliet, og i boka var det Kaspar, en av de tre vise menn som fikk ytre disse kloke ordene.

Selv har jeg hittil i livet mest benyttet meg av metode II. Joda jeg har reist masse,  men jeg har alltid hatt postnummer som har begynt med 80. Og har foreldre og besteforeldre med solide røtter i landsdelen.

Alt formes av hvor du ser verden fra. Du ser det aldri så tydelig som når du skifter ståsted. Hver gang jeg har reist langt vekk, gjerne ut av Europa, føles det så smått å komme tilbake til den norske virkeligheten - ikke minst den vi møter i mediene. Det er trygt og deilig å leve i verdens rikeste land - det er beroligende å kunne omgi seg det vi flirende kan hashtagge med #ilandsproblem på sosiale medier. Men akk så smått og uviktig, det meste av det.

De siste fem månedene har jeg byttet ståsted hyppig.  Jeg hopper paradis mellom vismannens metode I og II. Jeg er blitt pendler. Oslo- Bodø, Bodø-Oslo. Ikke ukependler. Mer 14-dagerspendler. Og den siste måneden har omstendighetene gjort det slik at jeg kun har oppholdt meg i  sørområdene. Men med radaren vendt nordover - alltid mot nord.

Det er sunt å flytte på seg, se verden fra nye vinkler. Men du blir forvirret av det. For du endrer lynkjapt ståsted selv. Det er så lett å bli lat når det meste er innen rekkevidde, når du har kontor bare noen meter fra Stortinget. Det er lett å bli godt vant og forlange at andre skal oppsøke en - og ikke omvendt. At alt skal skje på dine premisser.  Det er sant at det er mye lenger å reise nordover enn sørover. Som om oppoverbakken på globusen er ekstra bratt i virkeligheten.

Men hva gjør man så med det? Hva er løsningen som hindrer at alt blir sett med hovedstadsøyne? Strategiene nordfra er mange og velbrukte. Utbrukte, vil mange si.

Her er noen av dem:

• SYTPEIS-STRATEGIEN - Fremhevet av alle mytene om sjarken og støa, sosialklienter og et evig hylekor etter subsidier. Godt hjulpet fram av Carl i Hagen som dundret løs med "latsabber" og "bortskjemte unger" for et par tiår siden. Fortsatt finnes spor av den når søringer skal beskrive nordlendingen. Kan aldri forenes med fornyelse.

• HOLD KJÆFT DOKKER ANDRE-STRATEGIEN - Kjennetegnes av den evige kranglingen mellom fylker, byer, tettsteder og folk. Lokalisering er stikkordet. En slags nordnorsk jantelov om at hvis ikke vi får det til, så ska i hvert fall ikke nabokommunen lykkes! Vanskelig å bli kvitt, men er egentlig landsdelens aller verste fiende.

• ROPE HØYEST-STRATEGIEN - nært beslektet med Hold kjæft dokker andre-strategien.  Men gjelder også i konkurransen med trøndere og vestlendinger om å karre til seg mest mulig av goder og gull. Være til stede der det skjer. Bidrar også til å underbygge myter - særlig den om storkjefta nordlendinger. (hm, det er vel ikke bare en myte, eller?)

• FELLES FIENDE-STRATEGIEN: Vi skal faen mæ vis dæm! Brukt mye i forbindelse med Tromsø-OL og Mandela-konsert. Kan lykkes hvis saken er god og favner bredt, men kan også underbygge mytene og i verste fall virke mot sin hensikt og skape splid i nord.

Nei, det er tydelig at verktøykassen må fornyes. Den inneholder  mye rustent gammelt skrap som kan kasseres. I stedet bør det bli plass til nye verktøy; samarbeid, kunnskap.  Og så kan vi beholde litt av Vi skal faen mæ vis dæm-gutsen. Verdien av å ha en felles fiende (iallefall kommunisert internt) skal man aldri undervurdere.

Jeg ser tegn til optimisme. Ting skjer. Det jobbes godt, tenkes nytt. Så hjelper det også med motreaksjoner på urbaniseringen. At unge folk bosetter seg i Steigen og på Senja. At ny teknologi ikke krever konstant tilstedeværelse i Oslo og Brussel og London. At oljenæringen byr på et større mangfold av arbeidsplasser. At fisk på få år er blitt det kuleste du kan spise og at skreien nå har inntatt kjøledisken på Harrods i London. At det satses på økt kunnskap om Nordområdene - som denne avisa er et resultat av. At Bodø og Tromsø og resten av landsdelen i alle fall prøver å sette samarbeid framfor splid.

Det er lett å se endringene når jeg beveger meg oppover globusen, krysser polarsirkelen og kommer hjem. Det er dessverre mye vanskeligere å få øye på utviklingen sett fra sør.