Svalbardtraktaten: Livskraftig 100-åring eller en fot i grava?

Kalde gufs jager gjennom hovedstadens gater og utligner vårsolas varme, som for å gjøre det litt ekstra hjemmekoselig for de tilreisende fra nord denne onsdagen i mai.

Det markeres at det er 100 år siden Svalbardtraktaten tredde i kraft, og at Svalbard ble innlemmet i Kongeriket Norge.

Inne i varmen til Oslo gamle loge, et historisk bygg ved Akershus festning, høres livlig og høylydt summing. Varme håndtrykk og klemmer deles ut sammen med «takk for sist» og «nei, e det den karen».

Selv om det meste er nord, er det der det bor færrest folk. Og klisjeen om at "bor du i nord, da kjenner du vel..?" er ikke helt usann.

Topptung feiring

Justisdepartementet, som står bak arrangementet, har virkelig slått på stortromma og invitert både konge- og kronprinspar, sammen med statsministeren og justisministeren.

Det vanker også et festskrift til jubilantens ære når dagen feires på selveste Svalbarddagen i Longyearbyen 14. august.

Det er noe symboltungt over det celebre besøket, selv om de royale gjestene og statsministeren drar etter første del. Svalbard betyr mye for Norge.

De norske nordområdene var også et tema da statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) gjestet USA og president Donald Trump (R) i Det hvite hus nylig.

– Han spurte hvilke regler som egentlig gjelder i nord. Jeg svarte at regler absolutt gjelder i nord, ja, sier statsminister med en liten latter.

Så morsomt og litt absurd som det kan høres ut, lurer alvoret bak.

Terra nullius

Historisk og rettslig bidro traktaten en unik tidlig og rask avklaring av suverenitet over et territorium i Arktis som lenge ble oppfattet som et terra nullius.

– Altså et sted hvor regler ikke gjelder, sier Støre.

– Når jeg sier lenge, er det snakk om helt opp til vår tid. Jeg har møtt mange beslutningstakere man kunne forutsette hadde høyt kunnskapsnivå, men som også har tenkt at der oppe i Arktis så gjelder egentlig ikke regelverket som er, sier statsministeren.

– Og det ligger litt i den amerikanske presidentens spørsmål om hvilke regler gjelder i nord, en setning som nesten ikke uttales; «eller gjelder det noen regler der»? Og da er det viktig å kunne si at havretten, folkeretten gjelder, kyststatenes rettigheter og plikter gjelder. Det er ikke en rettsløs region.

Ubestridt suverenitet

Statsministeren påpeker at alle representanter for Norge må ha dette «i panna» i møte med andre nasjoner. De må snakke om Svalbard som Norges nordligste landsdel like mye som Østfold på fastlandet er en del av det sørøstlige Norge.

– Vi må gjenta at vi har full og ubestridt suverenitet over Svalbard og at vi har enerett til å utøve myndighet på øygruppa i tråd med folkerettslige prinsipper.

14. august 1925 ble det norske flagget heist i Longyearbyen på en flaggstang produsert av Store norske Spitsbergen kullkompani. Svalbard var offisielt en del av kongeriket Norge, og 100 år med ubestridt og uavbrutt suverenitet over øygruppa var i gang.

Slutt for kullgruva

1 ½ måned før 100-årsjubileet offisielt feires i Longyearbyen, legger Store norske ned den siste kullgruva i Norge, Gruve 7. Det er slutt på kullet i gruva, og på tide at også Longyearbyen, som er oppkalt etter amerikanske Arctic Coal Co sin stifter John Munroe Longyear, trer inn i det grønne skiftet med løsninger for fornybar energi.

Svalbardtraktaten er delt inn i artikler. Artikkel 3 handler om traktatens likhetsprinsipp:

«Alle de høie kontraherende parters undersåtter skal i farvannene, fjordene og havnene innen de områder som er nevnt i artikkel 1 (Slår fast Norges suverenitet) ha like rett til adgang og ophold – uten hensyn til grunn eller formål; de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot (...).

Fritt fram?

I dagens opphetede geopolitiske klima, hvor Trump truer med å overta både Grønland og Canada, Russlands aggresjon mot naboland og Kina hengende over det hele som en Joker i nord, er det betimelig å spørre om norske myndigheter har så god kontroll på Svalbard som de hevder.

Selv om det er fritt for kull i Norges siste kullgruve, er det ikke fritt for kull på Svalbard. Kan for eksempel Kina, som allerede har en egen forskningsstasjon på Svalbard, åpne gruvedrift under likhetsprinsippet?

– Nei, sier justisminister Astri Aas-Hansen (Ap).

Krever tillatelse

Hun minner om at det er Store norske som har besluttet å legge ned gruvedriften, en avgjørelse Stortinget og regjeringen sluttet seg til. Begrunnelsen er at det ikke lenger er grunnlag for videre drift. Gruve 7 er tom.

– Det er mulig å starte opp andre steder, men det krever tillatelse fra norske myndigheter. Så selv om noen har utmål for gruvedrift har en ikke dermed rett til å sette i gang. Det er det norske myndigheter som beslutter, klargjør Aas-Hansen til High North News.

Ble de nye, strenge endringene i Svalbardmiljøloven vedtatt med med dette som politiske bakteppe? Altså for å gjøre det vanskeligere å starte næringsvirksomhet som gruvedrift for andre nasjoner?

– Vi har forpliktelser knyttet til klima og miljø for å ha en fortsatt ivaretakelse av den spesielle naturen, fugl- og planteliv. Vi har derfor en streng regulering gjennom Svalbardmiljøloven og dermed en streng regulering av all aktivitet på Svalbard, sier Aas-Hansen.

Hun legger til at dette gjelder likt for alle som oppholder seg eller har aktivitet på Svalbard, uavhengig av nasjonalitet. Det betyr også strengere reguleringer for forskning.

Loven gjelder for alle borgere av Svalbard.

Samtidig som Svalbard ble norsk, endret norske myndigheter navnet. Da Svalbardtraktaten ble signert i1920 het den «Spitsbergen Treaty» i kortform, oppkalt etter en nederlandsk ekspedisjon ledet av Willem Barentsz som oppdaget landet i 1596.

"Nynorskes"

Spitsbergen betyr spisse fjell. Det ble lenge trodd at dette nye landet var en del av Grønland.

– Navnet skulle ikke bare fornorskes, men nynorskes og være på landsmål, forklarer historiker Thor Bjørn Arlov.

Lik lov for alle

Det ble opprettet en egen navnekomite i 1924, som foreslo omdøpingen av Spitsbergen til Svalbard.

– Det kunne jo sees på som en form for kulturell imperialisme, men i dette tilfellet var det snakk om å få laget et kartverk som skulle ligge til grunn for eiendomsordningen, forklarer Arlov.

Perioden fra traktaten ble signert i 1920 til den tredde i kraft fem år etter, betegner Arlov som en fornorskelsesprosess hvor det ble etablert en bergverksordning, lover og administrasjonsordninger, sikring av norske økonomiske interesser, opprydding i eiendomskrav og ikke minst sikre anerkjennelse fra Tyskland og Sovjet-Russland, som ikke var representert i forhandlingene.

Bruker gammelt navn

Sovjetunionen sluttet seg til avtalen ti år etter, i 1935.

I anledning jubileumsåret sier Russlands ambassadør til Norge, Nikolay Korchunov i et intervju med det statseide nyhetsbyrået TASS, at Russland støtter Svalbardtraktaten innhold og at alle parter, Norge inkludert, «oppfyller i god tro sine folkerettslige forpliktelser fastsatt i traktaten».

Korchunov understreker at Russland ønsker et konstruktivt samarbeid med norske myndigheter i samsvar med betingelsene i Svalbardtraktaten, og bevare Svalbard som en lavspenningssone i Arktis.

Men ambassadøren passer også på å nevne at Russland er bekymret over "forsøk på å trekke øygruppen inn i militære forberedelser av Norge og dets Nato-allierte."

Øya Spitsbergen

Historiker Arlov gjør et poeng av at Russland som regel bruker Spitsbergen om Svalbard, selv om øyriket byttet navn for 100 år siden.

– For 100 år siden byttet Christiania navn til Oslo, og Spitsbergen til Svalbard. Det er ingen som kaller St. Petersburg Leningrad lengre, sier Arlov.

I sin Facebook-post skriver den russiske ambassaden Svalbard, men i originalintervjuet på russisk, heter det fremdeles Spitsbergen. I dag er det bare en øy som heter Spitsbergen, hvor hele Svalbards befolkning bor, både den russiske og norske.

En for alle

Det den russiske ambassadøren sikter til, er Svalbardtraktatens artikkel 9, som forbyr militære baser og festningsverk, og bruk av Svalbard til krigsformål i fredstid. Ifølge historiker Arlov var det å forby baser i krigsøyemed ikke uvanlig da traktaten ble skrevet og må sees i lys av 1. verdenskrig.

Statsminister Støre bekrefter at Norge forholder seg til bestemmelsene i paragraf 9, men forsikrer samtidig at Natos sikkerhetsgarantier i høyeste grad gjelder for den norske øygruppa, til tross for gjentatte antagelser om det motsatte.

– Natos artikkel 5 gjelder på Svalbard. Svalbard er Norge og Norge er Nato, slår Støre fast.

Atlanterhavspakten artikkel 5 slår fast at et væpnet angrep mot en eller flere av de tilsluttede stater skal betraktes som et angrep mot dem alle og utløse kollektivt forsvar.

Men statsministeren virker ikke bekymret og tror fortsatt på lav spenning i nord.

– Jeg tror det er en russisk interesse også. Russlands strategiske våpen ligger ti mil fra den norske grensa, og det er i Russlands interesse å unngå turbulens så nært egen grense.

Mannsland

Da gruvedrift ble opprettet på Svalbard var det et samfunn beregnet for menn. Kvinnelige borgere skulle man helst ikke ha, og datidens legestand frarådet innfødte barn fordi de kunne "degenere i hardt klima og mørke".

Det sier litt om hvordan datiden så på folket lengst mot nord.

– De så nok ikke for seg, da de heiste flagget, at landet uten mennesker skulle ha er urbant samfunn på høyde med andre byer. Det er en bragd at vi har et familiesamfunn og eget lokalstyre under polarsirkelen, hvor vi ellers bare finner militærbaser og et og annet fangstsamfunn, sier Terje Aunevik (V), som er leder for Longyearbyen lokalstyre.

Arktisk supermakt

Han mener at dette familiesamfunnet er spesielt viktig i den urolige tiden vi lever i.

Aunevik vektlegger at det aldri har vært konflikt over Svalbard, som "fredelig og stødig ligger midt i en internasjonal hotspot i det mest artiske som finnes".

– Svalbard gjør Norge til en arktisk supermakt. Svalbardloven gir trygghet og stabilitet, og vi kan stolthet si "heis flagget"!

Misforståelser

Supermakt eller ikke. Det eksisterer en del misforståelser om hvilke rettigheter og begrensinger som faktisk gjelder på Svalbard.

Forsker ved Nordområdesenteret og Fridtjof Nansens institutt Andreas Østhagen, tar til orde for et sterkere politisk ordskifte om nettopp Norges suverenitet over Svalbard.

– Det må snakkes åpent om Svalbard. Norske myndigheter må informere om norsk suverenitet. Det er et kunnskapsbehov der ute, og en liten kamp om narrativet i nord. Russland har eget narrativ om havretten og Svalbard, og vi må komme med motsvar og legge fram kart over de norske områdene, mener Østhagen.

Uklare kanter

Statsministeren sier seg enig i at nordområdene kan fremstå som noe uklar i kantene for andre, til og med for våre allierte i Nato. Under debatten forteller Støre forteller om hans møte med kart og oversikt over Natos ansvarsområde hvor det er "litt uklart i ytterkantene". 

– Da er det vår jobb å informere om at dette må fylles ut på riktig måte, konstaterer Jonas Gahr Støre før han drar videre ut i den uvanlig kalde oslovinden.

Inne i Oslo gamle loge sitter "verdens minste fagforening", som forhenværende sysselmann Kjerstin Askholt kaller det, på scenen. Fem sysselmenn, hvorav to er kvinner, og en sysselmester er samlet for å dele, mimre og avslutte den offisielle delen av en innholdsrik dag.

Den rette mann

Sysselmesteren på Svalbard er Norges regjerings øverste representant på øygruppen Svalbard, med samme myndighet som en statsforvalter. Sysselmesteren er også politimester og notarius publicus og har dessuten andre offentlige funksjoner.

De seks forteller historier om den første kvinnelige sysselmannen fra 1995 til 1998, Ann-Kristin Olsen (80), som måtte håndtere den tragiske flyulykken på Operafjellet i 1996, hvor 141 russiske og ukrainske statsborgere mistet livet. Olsen beskriver tiden etterpå i det lille lokalsamfunnet som tung.

Minnene sitter i.

Det arktiske menneske

Morten Ruud (90), som var sysselmann fra 1998 til 2001, forteller om å være uønsket som sysselmann i gruvesamfunnet. Det var mye kjeft å få som Den norske stats mann på Svalbard.

Kjerstin Askholt (63), sysselmann fra 2015 til 2021, deler erfaringen hun fikk som fersk sysselmann da et skred tok to menneskeliv og totalskadet 11 hus i Longyearbyen bare to måneder etter at Askholt hadde startet i jobben.

– Det var godt å kjenne på at vi var ressurssterke når det gjaldt menneskeliv. At vi hadde et stort og robust lag i ryggen i eget departement. Vi klarte å samarbeide, Store norske, sysselmannen og Røde kors, sier "Sysla".

Prisgitt naturen

Hun legger til at naturen påvirker menneskene på Svalbard, enten de vil eller ikke.

– Den er vakker og nådeløs og bringer folk sammen fordi vi blir så små. Det er en unik liten by som på tvers av kulturer har et samhold som er unikt og sterkt. Det har formet meg som menneske, avslutter Kjerstin Askholt.

Lars Fause sier arven fra sysselmesterne fremdeles sitter i veggene.

– Men det er mye roligere nå, mer byråkrati, sier Fause, som mener at Svalbard blir enda viktigere i framtiden.

Vital 10-åring

 Mye har endret seg på 100 år, fra terra nullius til byråkrati.

Jeg spør justisminister Astri Aas-Hansen om Svalbardtrakten er en vital 100-åring eller har en fot i grava?

Det velger departementet å ikke svare på.

Så ingen behov for fornyelse?

– Det vi feirer i dag er Svalbards innlemmelse i Kongeriket Norge og grunnlaget er traktaten. Men suvereniteten hviler på andre ting, som 100 års ubestridt suverenitet. Traktaten er ikke noe man tar opp til reforhandling eller til diskusjon. Den ligger der, slår Aas-Hansen fast.