Forskerportrettet: Manumina forsker på båndet mellom grønlandske jegere og sledehunder: – De måtte elskes som mennesker

Read in English.

Mange mente at historiene om grønlandshunden og hvordan den ble krysset med ulver måtte være en myte. Men nå har historiene vist seg å være sanne, ifølge forskeren Manumina Lund Jensen. Hun har brukt de siste åtte årene på å forske på grønlandshunden eller qimmeq, som den heter på grønlandsk.

Manumina fullførte nylig doktorgraden sin ved Ilisimatusarfik, Grønlands universitet, og delte funnene sine under Greenland Science Week tidligere denne måneden.

High North News møtte Manumina i Grønlands hovedstad, Nuuk, for å snakke om qimmeq, og dens betydning for det grønlandske folket, deres identitet og kultur.

– Jeg har alltid elsket hunder, sier hun om hvordan hun endte opp i dette forskningsfeltet, og legger til at hun også er lidenskapelig opptatt av jakt og klimaendringer.

– Jeg ønsket å forstå hundesledekulturen som den er nå og den moderne måten å bruke hundene på. Mesteparten av kunnskapen vi har om disse hundene kommer fra historiefortelling og har ikke blitt skrevet om på et vitenskapelig vis.

Et personlig forhold

Forskeren ble født i Danmark, men har bodd i Nuuk, Sisimiut og Qaanaaq, før hun flyttet til Danmark, og til slutt endte opp igjen i Nuuk. Der bor hun med ektefellen og deres fire barn.

Hun er opprinnelig kulturhistoriker med en mastergrad fra Grønlands universitet. Før hun satte i gang med doktorgraden sin jobbet hun på Grønlands nasjonalmuseum, samt Grønlands Tourism & Business Council hvor hun jobbet med prosjekter og kommunikasjon.

En rød tråd gjennom livet hennes har imidlertid vært det nære forholdet til hunder. I dag har hun to hunder, en Rhodesian ridgeback og blandingsrasen cavapoo, men da hun var to år bodde hun i Sisimiut med familiens grønlandshund Kiinaki. 

Hunden ble med da familien flyttet til Qaanaaq og der fikk den åtte valper med en av de lokale jegernes hunder. Manumina fikk en av disse valpene – den rampete – og kalte den Naalanngi.

Faren til Manuminas rampete valp skal ha hatt ulvegener og slik har historiene om krysningshunder fulgt Manumina fra hun var svært ung.

Kryssavlet med ville ulver

Alle hunder er etterkommere av ulver, men etter tusenvis av år blant mennesker har naturligvis noen av de mer ville egenskapene gått tapt.

Inuitt-jegere ønsket derimot å gjeninnføre flere av disse egenskapene i sine hunder for å gjøre dem til bedre isbjørnjegere. Noen av Manuminas kilder var usikre på om kryssavling virkelig hadde skjedd og hun innså at dette var urfolkskunnskap som var i ferd med å gå tapt.

Hun tok til med feltarbeid og intervjuer på grønlandsk (Kalaallisut), dansk og den grønlandske dialekten Inuktun, avhengig av hva informanten var komfortabel med, i søken etter å bevare urfolkskunnskapen om sledehunder i Grønland. 

– Kryssavling mellom Grønlandshunder og arktiske ulver var en bevisst handling, sier Manumina og fortsetter:

– Det var gambling. De visste at hundene potensielt sett kunne bli farlige, men de ville at hundene skulle få ulveegenskaper som var praktiske for overlevelse i Arktis.

Når tisper hadde løpetid ble de bundet fast i områder hvor det befant seg arktiske ulver. Der ble de enten drept og spist av ulvetisper eller så paret en hannulv seg med henne.

– Krysningshundene var fryktløse, sterke, vakre, svært intelligente og hadde forsterkede sanser. Dette gjorde dem til utmerkede isbjørnjegere, men de sørget også for ekstra sikkerhet i mørketiden.

Må elskes som mennesker

Men selv om krysningshundenes ville egenskaper gjorde dem til gode isbjørnjegere, så kan man kanskje forestille seg at de var vanskelig å trene og hanskes med når de ikke var på jakt. Men Manumina kan fortelle om svært lojale hunder.

– Det var et virkelig sterkt kjærlighetsbånd mellom menneskene og hundene, sier Manumina.

En av informantene hennes hadde en bestefar og en oldefar som pleide å kryssavle hundene sine med ulver. De elsket hundene så høyt at de ble lydige og kjærlige, kunne han fortelle forskeren. 

– Noen av jegerne sa at hundene måtte elskes som mennesker for at de skulle bli lydige, men også for å bygge tillit, forklarer Manumina.

Hva har dette lært deg om forholdet mellom mennesker og dyr i Arktis?

– Det er et forhold som er formet gjennom å leve sammen i et ekstremt miljø som er både kaldt og tidvis farlig. Båndet mellom jeger og hund er basert på tillit, svarer forskeren og legger til:

– Hundene er også ekstremt viktige for den grønlandske identiteten. Det er ikke bare en jaktpartner, men en del av historien vår og noe som vi er stolt av å ha i lokalsamfunnene våre. Noen sa til meg at man kan ikke være jeger uten sledehunder, det er en gjensidig avhengighet.

Fra jakt til turisme

Manumina har derimot blitt vitne til store forandringer i symbiosen mellom mennesker og hund i Grønland. Selv om grønlandshunden spiller en stor rolle i grønlandske lokalsamfunn, er rasen i nedgang over hele landet. Dette skyldes til dels klimaendringer, urbanisering og moderne teknologi.

– Levende kulturer forandrer seg hele tiden, sier Manumina, og forklarer at snøscootere tar stadig mer over for sledehunder. Det er rett og slett enklere.

– Folk har de hundene de klarer å fôre. Ett år frøs ikke havisen skikkelig til og jegerne fikk ikke fisket mat til hundene sine. Mange av hundene ble dermed avlivet og flere har foretrukket snøscootere i ettertid.

Som kjent påvirker klimaendringene havisen, selve infrastrukturen for hundekjøring, og hundene blir mindre og mindre brukt til jakt. Hundeløp og turisme har hatt større fremvekst og understreker dermed kulturens stadige forandring. 

Hvordan kan man fortsatt sikre at Grønlandshunden og kulturen rundt overlever?

– Vi må ta hensyn til hunden når politikk skal uformes. Vi må også fortsette å beskytte hunden, slik som vi gjør i sledehundsamfunn over polarsirkelen, hvor det ikke er tillatt med andre raser.

– I tillegg må vi være åpne for andre måter å bruke hundene på, slik som når vi har gått fra jakt og fiske til rekreasjonsformål, konkluderer Manumina.