Putins geopolitiske paradoks i Arktis

Vladimir Putin på talerstolen under Arktisk Forum i St. Petersburg.
Hjemlig press setter den russiske nordområdepolitikken opp mot ideen om en russisk nasjonal identitet.

Det hellige rommet som Russlands nordlige urbefolkning har hatt i Putins arktiske mytologi har i den senere tid blitt stadig mer marginalisert. Observatører uttrykker bekymring over de siste angrepene fra det russiske regimet, inkludert ferske forsøk på å stilne urbefolkningsorganisasjoner i Arktis.

Arktis utgjør en særegen del av den russiske identiteten og Putin har forsøkt å fremheve den i løpet av de to siste tiårene. Men ideene og forestillingene han har brukt for å selge denne visjonen inn til den russiske befolkningen kommer i stadig sterkere konflikt med hans tilnærming til utvikling i Arktis.

Det er ikke et juridisk spørsmål. Det er et politisk spørsmål. Det er en alvorlig konflikt mellom storselskapenes interesser og urbefolkningen.  
Rodion Sulyanziga

En av Russlands mektigste organisasjoner for urfolksrettigheter ble avviklet på grunn av en påstått formalfeil for bare litt over en måned siden. Rodion Sulyandziga, Direktør for organisasjonen Russian Indigenous Training Center forklarer:

- Det er ikke et juridisk spørsmål. Det er et politisk spørsmål. Det er stor konflikt mellom storselskapenes interesser og urbefolkningen.

Det har også vært slått ned på politiske protester, politiske rivaler og hele det sivile samfunnet. Disse aksjonene skjer ikke i et vakuum. Det er viktig å forstå at den eurasiske ideologien, som har vært kjernen i Putins arktiske visjon, i stadig større grad står i konflikt med press som er i ferd med å bygge seg opp mot Putins regime.

Selv om forestillingen om det eurasiske har vært en dominerende og mektig politisk filosofi i Russland i mer enn et tiår, blir det sjelden diskutert i de viktigste vestlige kulturene. Anti-vestlige uttalelser fra russiske ledere og politiske kommentatorer kommer ikke bare av avsky overfor Vesten eller hat mot liberale verdier. Antagelser om det eurasiske, som ofte tjener som ideologisk grunnlag for slike forestillinger, er mer nyansert enn det.

…Russland er ikke Europa, og at europeiske normer, verdier og prinsipper passer ikke for Russland, som går sin egen vei.

Akademiker Nadezhda Arbatova forklarer at forestillingen om det eurasiske «grunnleggende betyr at Russland ikke er Europa, og at europeiske normer, verdier og prinsipper passer ikke for Russland, som går sin egen vei

Arbatova skriver i en nylig publisert artikkel at konseptet oppsto tidlig på 1920-tallet som et svar på lidelsene under første verdenskrig og suksessen som bolsjevikene hadde i Sovjetunionen.

Forestillingen om det eurasiske svant hen gjennom Sovjet-perioden. Men i den siste tida før Sovjetunionens fall fikk den en vekkelse blant en håndfull politiske filosofer. En av de ledende post-sovjetiske tenkerne innenfor dette området er tidligere professor i sosiologi ved universitetet i Moskva, Alexander Dugin, som er en velkjent politisk kommentator.

Alexander Dugin. Foto fra Wikimedia Commons

Hans viktigste og mest betydningsfulle verk er utvilsomt ‘Foundations of Geopolitics’ [Geopolitikkens grunnlag], som ble publisert i 1997. Charles Clover skriver i sitt utdrag fra «The Unlikely Origins of Russia’s Manifest Destiny» at boka er «en av de mest bemerkelsesverdige, imponerende og skremmende bøkene som har kommet fra Russland gjennom hele post-Sovjet-tiden. Det er ei bok som vil bli stående som en veiviser for en rekke kompromissløse russere.» Dugins bok har sogar blitt brukt i en lærebok ved det russiske statsakademiet og andre russiske universiteter.

En kobling mellom det eurasiske og Arktis

Den arktiske regionen er viktig for Dugins ideer og spirituelle antakelser. Siden 1980-tallet har han uttalt seg høylytt om behovet for å bevare og knyttes tettere sammen med russiske nordområder.

Hans politiske filosofi er tett knyttet til Halford John Mackinders teori om et ‘hjerteland’, som sier at det viktigste og mest varige geopolitiske skillet går mellom Asia og Vesten, og at alle de viktigste konfliktene i fremtiden vil oppstå langs denne skillelinjen.

Denne måten å tenke på danner grunnlaget for Dugins støtte til det eurasiske. Denne viser til at dannelsen av allianser i hele det eurasiske området bygger på en forestilling om et felles overordnet opphav og et sterkt ønske om å kutte alle bånd med Vesten og vestlige verdier.

Dugin hevder at dette overordnede opphavet kom fra Arktis. Han skriver at Sibir er Russlands «geopolitiske reserve» og at det høye nord og «særlig det sibirske nord er Russlands geopolitiske reserve».

Dugan forklarer også at «det arkaiske ved folkene i Nord», som han beskriver som «underutviklet, tilbakestående, primitive, etc.» heller bør bli sett på som et «spirituelt pluss».

Noen viktige kjennetegn ved Dugins forestilling om det eurasiske er vektleggingen av de russiske nordområdenes geopolitiske og strategiske betydning for den russiske statens overlevelse, et ønske om å legge de arktiske nordområdene fullstendig under kontroll fra Moskva, samt en utopisk visjon om Arktisk som et område hvor de arktiske innbyggernes renhet kan kobles med globalt overlegen teknologi for å skape et symbol på eurasisk overlegenhet over et moralsk bankerott vestlig samfunn.

Statue som symboliserer det russiske ønsket om å utvikle nordområdene. Foto fra Wikimedia Commons

Det eurasiske, Arktis og den russiske regjeringen

Verken Arktis eller det eurasiske var en del av russisk politisk diskurs tidlig på 1990-tallet. Under Boris Jeltsins presidentskap var de nordlige regionene overlatt til seg selv. Som et resultat av dette utviklet det seg en rekke uavhengige og isolerte regionale styringssystemer.

Men den russiske presidenten Vladimir Putin interesserte seg tidlig for begge. Siden tidlig på 2000-tallet har Moskva sentralisert makten og lagt de arktiske regionene under seg.

 

I dag representerer Arktis en rekke strategiske fordeler for Russland. Det utgjør grunnlaget for et ideologisk krav på områder rundt og på Nordpolen, noe som igjen setter Russland i sentrum for et korstog for å danne en enhetlig eurasisk identitet. Det gir også  Russland en sterk forhandlingsposisjon som landet kan bruke til å engsjere andre arktiske land til avtaler som tjener til Russlands fordel.

Clover gir sogar æren til Putin for å ha trukket Mackinder inn i «de etablertes rekker», siden Dugins filosofi bygger på Mackinders teori. I 2014 gikk Breitbart News så langt som til å kalle Dugin for «Putin’s Rasputin». Kanalen hevdet at Putin fulgte Dugins eurasiske doktrine så nært at han riskerte krig med Ukraina for «å bygge en eurasisk union».

Putins krevende balansegang

Selv om Putin regelmessig har gjort dulgte hentydninger til eurasisk ideologi, vil det være naivt å tro at han er godt kjent med dens filosofi, enn si tro disse referansene er noe annet enn et kalkulert politisk trekk. Politisk ekspert Dmitry Shlapentokh kommenterer at Putin ofte går i «motstridende retninger» for å holde tritt med «den ambivalente posisjonen for regimet og landet generelt».

En betydelig forskjell mellom Dugins eurasiske filosofi og Putin-regimets arktiske strategi er hvordan målene blir prioritert. For Dugin er Arktis primært et sted for å fostre en kollektiv følelse av russisk identitet.

 

Men i praksis har den russiske føderasjonen primært vært interessert i de økonomiske mulighetene i Arktis

Alle filosofiens øvrige mål for Arktis, inkludert regional utvikling, styrking av relasjoner med urbefolkningssamfunn, samt miljøspørsmål, er bare relevante i den grad de spiller en rolle for Arktisk økonomisk utvikling.

Denne forskjellen er avgjørende for å forstå hvordan Putin har forsøkt å forme russisk identitet og holde på kontrollen over regimet. Det at han har omfavnet eurasisk, anti-vestlig ideologi som en kilde til nasjonal stolthet har vært et ledd i dette.

Den nesten hellige, arktiske mytologien har vært en annen del av dette. En tredje del er hans nære forbindelser til den ortodokse kirken, som er en sentral forkjemper for den eurasiske doktrinen. Begge disse handlingene er et forsøk på å samle etniske russere under en samlet identitet.

Men selv om disse tiltakene har bidratt til Putins forbløffende popularitet gjennom store deler av hans presidentskap, er støtten i ferd med å forsvinne. Putins popularitet er på nesten rekordlave 32 prosent. Årsakene til dette er mange, alt fra den vaklende økonomien til en økning av pensjonsalderen med fem år, sammen med «stadige beskyldninger om korrupsjon» og de brutale politiaksjonene mot demonstranter i Moskva i sommer.

Som om ikke det var nok, opplevde Putins parti Forent Russland en rekke tilbakeslag i det russiske valget nylig. Valget ble starten på det siste i en rekke tiltak for opposisjonen i Russland: smart stemming.

I en artikkel i engelske The Guardian av Marc Bennett nylig antydes det at byrådsvalgene i Russland, som ble avholdt for få måneder siden, bærer bud om at selv gamle og trofaste Forent Russland-politikere er i ferd med å distansere seg ytterligere fra Putin.

Kandidatene fra Forent Russland stilte denne gangen til valg som «uavhengige», tilsynelatende i et forsøk på å distanser seg fra sitt stadig mer upopulære parti.

Det er rapportert at Putin var både sint og svært bekymret over valgresultatet da han få dager etter valget angrep sin viktigste politiske rival, Alexei Navalny. Tusen politifolk over hele landet utførte minst 200 raid i rundt 40 store og små byer over hele landet, fra Murmansk i Arktis til Vladivostok på Stillehavskysten. Russiske myndigheter hevder at de etterforsker pengevaskingsbeskyldninger, men Navalny avviser dette som et forsøk på å stilne opposisjonen, og som et bevis på at den strategiske valgtaktikken hadde lyktes.

Alexei Navalny. Foto fra Wikimedia Commons

Det arktiske som kilde til håp og bekymring for Putin

For at Putin skal kunne beholde makten, er det nødvendig at det russiske folket tror at Kreml klarer å beholde kontrollen og at Russland kan lykkes i konkurranse med Vesten. Forestillingen om Arktis som et hellig sted med kraft i seg til å re-etablere tidligere tiders russisk storhet har blitt en nøkkel til å opprettholde denne troen.

For at Putin skal kunne beholde makta, er det nødvendig at det russiske folket tror at Kreml klarer å beholde kontrollen og at Russland kan lykkes i konkurranse med Vesten

I mellomtiden ser Putin på Arktis som en avgjørende kilde til naturressurser. Den nordlige sjøruten byr på store økonomiske muligheter, og den gir spesielt Russland mulighet til å diversifisere økonomien mer og være mindre avhengig av eksport av energi.

Men frykten for en vaklende økonomi, og den derav følgende uthulingen av presidentens velgerbase, har etterlat Putin på en stram line hvor han balansere det  å styrke Arktis som en nesten hellig kilde til nasjonal identitet på den ene siden må med å forsøke å utnytte de økonomiske mulighetene så raskt som mulig på den andre.

Det vil bli interessant å se hvordan Putin balanserer sin innsats for å gi inntrykk av makt med det å vise respekt for arktiske folkeslag som selve hjertet i den eurasiske sivilisasjonen når det etter hvert skal avholdes flere valg i Russland.

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og har blitt oversatt av HNNs Elisabeth Bergquist.

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: