Kronikk: Nordområdene som lokal og global generasjonspolitikk

Det har vært noen interessante uker med nasjonal og internasjonal oppmerksomhet for Nordområdene/Arktis og nasjonal interesse for distrikts-Norge.

Først med Arbeiderpartiets programforslag med fornyet og forsterket satsing på Nordområdene og distrikts-Norge, deretter regjeringens Nordområdemelding og to regjeringsoppnevnte utvalg med vekt på henholdsvis norske distrikters næringsutvikling og demografi.

Det viktigste med Nordområdemeldingen slik jeg ser det, at man har brukt det  politiske- og administrative regjeringsapparatet til å lage omfattende analyser av utviklingen siden forgjengeren i 2011 som fra Stoltenberg II.

Det er videre etter mitt syn prisverdig at man har etablert et ungdomspanel som har spilt inn til og fått gode gjennomslag i teksten. Distriktsutvalgene på sin side presenterer menyer av forslag basert på analyser av status som det vel hersker bred consensus om.

Uenigheten i Norge sett under ett er stadig størst med hensyn til å si et ja eller nei til at landet har et problem med utviklingen. Arbeiderpartiet har med sitt Nordområdeutvalg ledet av Martin Henriksen fra den yngre generasjon, med god margin flest gode konkrete forslag og størst troverdighet i en helhetlig nordområdepolitikk.

Det er et viktig signal at arbeidet med partiets samlede partiprogram ledes av partileder Jonas Gahr Støre, partiets statsministerkandidat. Støre er best kjent som utenriksminsteren som omsatte forgjengerens melding i 2005 til engasjerende nasjonal og internasjonal politikk kjennetegnet av et ideforsprang.

Politikken som føres så langt i Stortinget og regionalt styrker meg i troen  på at både SP og SV vil være kompletterende i en ny regjering fra 2021 slik de var det 2005-2013 i flertallsregjeringen Stoltenberg II.

Aktivitet og tilstedeværelse i nord, med kunnskap som navet, har vært stikkord for skiftende regjeringers tilnærming til Nordområdene siden 2003. I noen sammenhenger blir også dette tydelig formulert som en viktig forutsetning for totalforsvaret av Norge.

Med vår geopolitiske beliggenhet og naboskap til en atomstormakt, vil ethvert lokalpolitisk tiltak i nord  ha en større eller mindre tilleggsdimensjon av internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk.

Det kommer til utrykk også nylig i forskningens verden ved at tidsskriftet "Internasjonal politikk" har viet hele desembernummeret 2020 til Nordområdene hvor det i følge tidsskriftet hersker en tilstand av sameksistens og konflikt.

Det formuleres av redaktørene for spesialnummeret godt på denne måten: Nordområdene/Arktis preges internasjonalt av maktbalanse, regionalt av fellesinteresser og nasjonalt for NATO landet Norge av avskrekking og beroligelse.

EU vil nå arbeide med å revidere sin  Arktiske strategi med begrunnelse større stormaktsinteresser for Arktis og sterkere konfliktlinjer mellom USA, Kina og Russland økonomisk, politisk og militært.

Professor Rasmus Gjedssø Bertelsen fra UiT Norges arktiske universitet har sammen med medarbeidere publisert sine synspunkter 9. desember 2020 på Alltinget.dk.

De skriver at Russland er interessert i samarbeid med EU om spesifikke saker i Arktis, men at et godt forhold krever nye avtaler som er vanskeliggjort av politisk konflikt.

Det er en god påminnelse om betydningen av EU og  forholdet til våre nordiske naboer og EU medlemmer Finland ,Sverige og Danmark/Grønland. Sikkerhetssamarbeid i Norden har fått økt betydning med Stoltenberg II og solbergregjeringene.

Innenfor denne rammen gir det god mening å minne om at Arbeiderpartiets programforslag kaller Nordområdesatsingen for Norges viktigste fredsprosjekt.

All politikk er lokal, heter det. Og samtidig utgangspunktet for både regional, nasjonal og internasjonal politikk. Lokal politikk i Kirkenes i 2020 er daglig samarbeid med russere og stormakten Russland.

Kirkenes og Nord-Norge var sentral i stormaktskampen mot Nazi-Tyskland der seierherrene USA, Storbritannia og Sovjetunionen i dag er å oppfatte som antagonister med de to førstnevnte i militærallianse og med et mer selvhevdende Russland på den andre siden.

Våre eminente forskere på UiT Norges arktiske universitet har sammen med russiske og norske kolleger skrevet et standardverk om Norge/Russland 1814-2014.

Utgivelsen ble et år forsinket, men ikke forhindret av Ukraina-hendelsene i 2014. Det er en  fascinerende fortelling i to tykke bind om 200 års tillit og naboskap mellom venner i nord, samtidig med mistenksomhet og potensielt uvennskap mellom hovedstedene Oslo og Moskva.

Jeg forundres over hvor alene ordfører Rafaelsen i Kirkenes er i dagens ordskifte når han viser til at det må nye initiativ til for å bedre forholdet til vår store nabo i øst.

I vårt eget nabolag i nord har det ikke vært krigshandlinger mellom russere og nordmenn siden 1326 i følge sittende russiske utenriksminister Sergej Lavrov. Meget snart er det 700 år siden.

Lokal politikk i Tromsø, arktisk hovedstad, preges også av den nasjonale, norske rammen som er avskrekking og beroligelse. Gitt at vi som bor i Nord-Norge er en sentral del av totalforsvaret, er det ikke da rimelig å lytte til våre tanker og følelser?

Hvor mye skal vi delta i avskrekking? Hvor mye i beroligelse? Og hvem gjør hva? Atomdrevne ubåter er et hovedmiddel i avskrekking. Er det så sikkert at det er lurt å la atomdrevne ubåter bruke Tønsnes havn sentralt i Tromsø som base?

Er det sikkert at det er det beste  politiske signalet nå? Vi er største og viktigste by i den landsdelen som historisk og kulturelt har troverdighet i Russland som ikke-truende, men vennligsinnet.

For ordens skyld, jeg er tilhenger av et velfungerende NATO. Med det mener jeg blant annet et NATO som har respekt for  stormaktenes historiske interesser også i forholdet til naboland.

Utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk er Regjeringens og Stortingets ansvar. Men våre folkevalgte i Oslo må ha impulser av alle slag for å kunne oppdatere vår nasjonale politikk.

Vi her nord har et spesielt ansvar for å fremme beroligelse slik det fremgår av det nevnte historieverket. Hvis ikke vi gjør dette, hvem gjør det da? Driverne i retorikk og politikk på Nordområdene/Arktis har jeg fulgt siden 2005.

Det tilkommer nye drivere og noen drivere får større vekt enn de hadde i starten. Disse er klima og miljø, pandemier og forholdet mellom vekst og vern i Arktis.

EU har lenge vært på den siste ballen og siste uken kom påtroppende president i USA, Joe Biden på banen. Jeg har lenge i ulike roller etterlyst større vekt på infrastruktur for å styrke næringer i nord. Dette er i langsom bedring.

Likeså var vi i ekspertutvalget for Nordområdene opptatt av demografi helt fra starten i 2006. Det har i disse dager heldigvis  topp oppmerksomhet. Boligpolitikk for distriktene er en høyst kjærkommen tilvekst i det offentlige ordskiftet.

Sterk, statlig satsing i nord på grønn omstilling i næringslivet slik det formuleres i Arbeiderpartiets programforslag, er etter mitt syn helt nødvendig. Arbeiderpartiet med en statsminister Støre er i mine øyne også klart det beste valg for en helhetlig satsing.

Etter å ha arbeidet tett med den rødgrønne regjeringen Stoltenberg i åtte år med AP,SP og SV og kjent på grunnfjellet i de tre partiene, er jeg overbevist om at en slik sammensatt regjering er best for Norge, distrikts-Norge og Nordområdene.

Et betydelig press fra MDG og Venstre for klima og miljø er nødvendig i kabalen. Og fred der vi bor er viktigst, uten det er vi hjelpeløse. Nordområdepolitikken er Arbeiderpartiets viktigste fredsprosjekt.