30.000 nye arbeidsplasser i nord: NHO: – Vi må gjøre det økonomisk interessant for folk å bo i nord

LO Nordland og NHO Arktis, Nordland og Nord-Norge har inngått et partnerskap med et felles mål: 30.000 nye arbeidsplasser i privatsektor i nord, hvor minimum 15.000 arbeidsplasser skal inkludere mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet.

Målet er klart; flere arbeidsplasser kan stoppe fraflytting, øke bolyst og gi nytt liv til døende bygder i Nord-Norge.

Så langt har oppgaven vist seg umulig å løse.

Bestikk folket til å flytte

Men; det er ikke bare arbeidsplasser Nord-Norge trenger, det er folk til å bemanne dem- Det er budskapet fra NHO og LO etter et et webinar for å sparke i gang samarbeidet om flere arbeidsplasser i distriktene.

Espen Haaland. NHO. (Foto: Arne Finne)

For styreleder NHO Nordland, Espen Haaland, er dog ikke svaret mer av det samme.

– Forslagene må være mer radikale enn det vi har til nå. Og da trenger vi kapital. Så er det et paradoks at bankene er mer restriktive mot bygd enn mot by.

Han sier rett ut av bestikkelser er en del av svaret. Litt som i «gamle dager».

– Vi må bestikke folket og gjøre det ekstra interessant økonomisk med skatte- og avgiftsordninger som lokker folk hit. Som den gamle  lærerordningen i Finnmark. Se mot Bø kommune i Vesterålen, der de har etablert en egen sone for formueskatt, sier Haaland.

Han snakker også om utdanning som må være lett tilgjengelig for alle.

–  Ikke trekk 15-åringene ut av bygda. Og gjør det lett å trekke inn mot byer som Tromsø og Bodø for å få tilfredsstilt sin urbane sult, for så returnere til bare et par timer unna.

Ikke nok folk

– Problemet er ikke mangel på arbeidsplasser, men mangel på folk. Vi trenger flere mennesker som er villige til å prøve seg i distriktet, sier tidligere Høyre-statsråd og økonomiprofessor, Victor Norman.

Norman er leder for Demografiutvalget som lanserte en rapport i desember i fjor, som handler om demografiutfordringer i distriktene.

Kan ikke reprodusere seg selv

Men alt er ikke bekmørkt i nord. Norman har én god nyhet: Fraflyttingen fra distriktene flater endelig ut, etter flere år med negativ trend.

– Men det er bare fordi de som er igjen er for gamle til å flytte på seg, legger økonomiprofessoren til.

Folk i distriktene er i ferd med å bli så gamle at de ikke kan reprodusere seg selv.

– Vi dør ut. Det er en ny virkelighet som forandrer et hundre år gammelt bilde der distriktene har forsynt byene med unge. Utfordringen så langt har vært å bremse fraflyttingen ved å gi unge arbeidsplasser i bygda. Men nå fødes det ikke nok unge på bygda til å forsyne selv distriktene med arbeidskraft, forklarer Norman.

Kan ikke være nesten like bra

Så hvordan skal vi sørge for at det blir så attraktivt å bosette seg i distriktet at unge mennesker i byene vil prøve livet på bygda, om så bare for en stund?

– Vi kan fortsatt ha et Norge slik vi kjenner det, med spredt, tett, variert og mangfoldig bosetting. Men da må vi tenke nytt. Hvis vi fortsetter i det sporet vi har nå vil vi kunne få et todelt samfunn, et Distrikts-Norge som ligner på et gamlehjem og et urbant Norge som dominerer samfunnsutvikling og samfunnsdebatten, sier Victor Norman. (Foto: Norges handelshøyskole). 

– Aldringen må løses nasjonalt, for den skjer i hele landet. Vi må ha innovasjon, økt kapasitet og smartere organisering. Det krever et helt nytt tankesett. Det holder ikke med tilbud som er nesten like gode som i de store byene. Målet for utviklingen bør ikke være vekst i seg selv, men å skape gode samfunn, presiserer Norman.

Små og gode samfunn må henge sammen. Det må være lett å ferdes.

– Infrastruktur for samvirke mellom småstedene og bredbånd av topp kvalitet, som Staten må ta ansvar for. Dette kan ikke settes bort til private, da faller det sammen. Bedre veier mellom tuneller og bruer og ferger som går ofte. Og kutt bompenger, sier økonomen og fortsetter:

- Bedre og billigere flyreiser, flytte flere statlige arbeidsplasser ut av Oslo og legge til rette for konkurranse i luftarten. Det er avgjørende for at transport skal fungere.

Boligfellen

Norman ønsker i tillegg at utdanning blir gjort tilgjengelig overalt, og at folk får brukt utdannelsen sin der de bor.

Han går videre til boligmarkedet;

– Boligmarkedet i distriktene er så tynt at man blir innelåst i boligen man har. Verdien faller kjapt og folk blir innelånt. Det er en felle. Husbanken må inn for å bygge, leie ut og finansiere boliger.

Bygda som bedrift

Økonomiprofessoren mener den ideelle rådmann må tenke som en småkapitalist, en drivende god bedriftsleder som forvalter kommunen som en bedrift for innbyggerne.

– Folk liker å bo variert og spredt. Vi må gi unge mennesker som er innelåst på Grünerløkka mulighet til å oppdage det spennende livet i et smått format.

Det meste av sysselsettingen i distriktene er lokal etterspørsel. Statlig sysselsetting har steget mer enn privat i Norge, men ikke i distriktene.

Når antallet unge voksne faller med 10–20 prosent, vil enkelt sagt også utflyttingen falle med 10–20 prosent. De nærmeste 10 årene vil antall ungdommer mellom 15 og 19 år falle med ytterligere 10 prosent i distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. I mer sentrale kommuner vil derimot antallet unge som potensielt kan flytte desentralt til distriktskommuner, holde seg mer stabilt de kommende årene.

70 av 80 nordnorske kommuner ligger på sentralitet fem eller seks (se graf). Å skape nye arbeidsplasser er altså ikke nok for å unngå at nordnorske bygder blir til kirkegårder om 20 år.

Førsteamanuensis i statsvitenskap Jonas Stein ved UiT- Norges arktiske universitet er med i demografiutvalget. (Foto: Stig Brøndbo). 

– Til og med østeuropeerne har sluttet å komme, sier medlem av demografiutvalget og samfunnsforsker ved UiT Norges arktiske universitet, Jonas Stein.

– I Nord-Norge er man god på å klage på at han Stat skal ordne opp. Men han Stat kommer ikke og redder oss. Hvem som vinner valget, betyr ikke mye om ikke lokalsamfunnet selv tar tak. Vi har ikke drevet innovasjon og nytenking i distriktspolitikken på mange år, sier Stein.

Gi damene jobb!

For Merete Nygaard Kristiansen, medlem av distriktsnæringsutvalget og siviløkonom, handler det om å legge til rette for kvinner.

– Statlige arbeidsplasser er ekstremt viktig for distriktet. Og vi må gi damer med høy utdanning en jobb å gå til. Lokalt i distriktene er det flere arbeidsplasser for menn. Derfor blir de igjen, sier Kristiansen.

Siden 2010 har det blitt opprettet 40.000 flere arbeidsplasser i Staten. 15.000 av disse er i Oslo.

– Vi må satse på klynger, det har vi lært er viktig.

De sterkeste skyves ut

Fylkesrådsleder i Nordland, Tomas Norvoll (Ap), nærer ikke stort håp om at målet om 30.000 nye arbeidsplasser i distriktene vil bli oppnådd.

Fylkesrådsleder i Nordland fylkeskommune, Tomas Norvoll. Foto: Peter Bakkemo Danilov

– Men vi er nødt til å få det til. Selv om vi har lavere arbeidsledighet, er det mange arbeidsplasser som forsvinner og unge menn rammes hardt. Fire prosent av disse står utenfor arbeidslivet i Nordland. Det er de sterkeste blant oss som skyves ut, kanskje for alltid. Hvordan vi får dem tilbake? spør Norvoll.

To tredjedeler av gutter velger yrkesfag, muligens på grunn av de siste års kampanjer.

– Men er yrkesfag den eneste kompetansen næringslivet i Nordland trenger framover? Jeg har ikke sett et eneste fakkeltog eller initiativ som fremmer studiespesialisering, slår fylkesrådslederen fast.

Sats på studiespesialisering

– Flere og flere jobber krever høyere kompetanse. Vi må sette våre unge i stand til å møte framtiden hvor vi trenger leger, sykepleiere, ingeniører og lærere i nord.

Og får å få disse unge til å bli, må man etablere nye verdikjeder i nord.

– Vi har tre spennende prosjekter i Nordland nå; Romfart på Andøya, ny by i Bodø og ny industri i Mo i Rana. Vi må utnytte disse investeringene for å skape nye verdikjeder. Andøya vil generere ny aktivitet, en type industri vi i dag ikke har. Dette må vi få på plass, sier Norvoll.

Han har også en høne å plukke med virkemiddelapparatet, som er i ubalanse.

– Det er et paradoks. I fjor gikk halvparten av all støtte fra Innovasjon Norge til de store byene. Det er en systematisk ubalanse der virkemiddelapparatet virker sentraliserende. Vi må gripe tak i dette også, avslutter Norvoll.