Arne O. Holm mener Nå bestemmes framtida på Svalbard av et statlig hjemmekontor på fastlandet

Longyearbyen er i endring både fysisk og samfunnsmessig
Nok en gang skal innbyggere og næringsliv i Longyearbyen omstilles. Denne gangen vet ingen til hva. (Foto: Line Nagell Ylvisåker)

Det er mange statlige departement og etater som har meninger og innflytelse på norsk svalbardpolitikk. Mens næringslivet på Svalbard har sultet seg gjennom en pandemi, som i lange perioder stengte dette arktiske samfunnet på 78 grader nord, har byråkratene på fastlandet brukt sine hjemmekontor til å finsikte angrepene som skal sikre en ytterligere fornorskning av Longyearbyen.

Samfunn i konstant omstilling

Nå når turismen gradvis vender tilbake til det egentlige Arktis, drysses regelendringene ut over innbyggerne i Longyearbyen med raus hånd.

Vi må tilbake noen tiår for å forstå hva som skjer på Svalbard. 1. januar 2002 ble det innført lokaldemokrati i Longyearbyen. Ved å la innbyggerne få større innflytelse på sin egen hverdag, skulle man lokke flere til å bosette seg der. Ikke minst var målet å styrke det norske familiesamfunnet, og på det meste var tre barnehager i drift i byen.

Et halvt år tidligere fikk Svalbard også sin egen miljølov.

Parallelt med dette pågikk den en kontinuerlig kamp for og mot gruvedrift.

Endringene føyde seg inn i en nesten hundre, ja strengt tatt enda lengre tradisjon som handler om en evne til omstilling.

Longyearbyen, og dermed også de russiske bosetningene på Svalbard, har vært under kontinuerlig omstilling. Fordi de fleste som flytter til Svalbard bare blir der i en kortere periode, blir betydningen av dette ofte redusert.

Både innbyggere, næringsliv og politikere tok ansvar.

For de som over tid har fulgt skiftende regjeringers oppfordringer om å føde barn og starte næringsvirksomhet, blir det desto mer merkbart.

Alle tok ansvar

Da gruvevirksomheten ble lagt ned - nå er også dato for nedleggelse av den siste gruva, Gruve 7 bestemt - ble reiselivet oppfordret til å ta ansvar.

Alle tok ansvar. Lokale politikere tok demokratisk ansvar, folketallet vokste og reiselivsnæringa satset tungt.

Så vellykket var disse initiativene at staten nå i full fart ønsker å reversere det den selv satte i gang. Annerledes kan ikke strømmen av nye regler og løsninger tolkes.

Reiselivsnæringa skal på kort tid innrette seg etter et sett nye regler som fjerner det som måtte være av forutsigbarhet. Forslagene legges fram nesten uten dialog med aktørene.

Lokaldemokratiet begrenses i praksis til den norske delen av svalbardbefolkningen. Utenlandske innbyggere mister over natta sin innflytelse over egen hverdag dersom de ikke kan vise til tre års botid i en norsk kommune.

Tidligere tiders oppfordring til privat boligbygging møtes med konsekvente statlig oppkjøp dersom en bolig kommer for salg. Slik sørger man for at statlig arbeidskraft vinner over privat næringsliv.

Barnehagetilbudet begrenses og familier med barn som krever ekstra innsats i skole og hverdag får beskjed om at slik hjelp avskaffes.

Hensikten er åpenbar. Det handler om å stramme det norske grepet om samfunnet.

Ingen truer suvereniteten

Ingen land utfordrer i dag den norske suvereniteten over Svalbard. Heller ikke Russland, slik mange feilaktig tror. Den mer enn hundre år gamle Svalbardtraktaten har, på tross av sine hull og mangler, en nesten ekstrem overlevelsesevne. I et internasjonalt strategisk bilde blir Svalbards geopolitiske rolle tydeligere enn noen gang, og det er dette den avgåtte regjeringen forsøker å møte gjennom sine forslag til innstramming.

Pandemien har økt avstanden mellom Svalbard og fastlandet.

Så gjenstår spørsmålet om tiltakene vil virke etter sin hensikt.

Jeg tviler på det.

Å svekke allerede begrensede velferdsordninger i kombinasjon med nedbygging av lokaldemokratiet, jager neppe de utenlandske innbyggerne vekk fra øya. Heller ikke betydelige endringer i retten til å ferdes i naturen, enten du gjør det på egen hånd, eller i regi av et reiseselskap.

Med stor sannsynlighet er det nordmenn som avslutter sine forretninger og liv på Svalbard til fordel for reelle lokaldemokrati og en reell velferd på fastlandet. Eller lar være å flytte til Longyearbyen. For mange av de utenlandske innbyggerne er offentlig velferd et ukjent begrep i de land de har reist fra, og dermed ingen konkurrent til et svekket demokrati og velferd i Longyearbyen.

For andre utenlandske aktører, enten de er forskere ved universitet eller driver virksomhet innenfor reiseliv, må det føles som et slag i trynet hvis de med et pennestrøk blir fratatt demokratiske rettigheter.

Hva vil staten egentlig?

Å tro at det sitter norske investorer klar til å kaste sine penger etter politiske system som med korte mellomrom endrer spillereglene, er naivt.

Spørsmålet er til syvende og sist ikke bare om tiltakene vil virke etter sin hensikt, men om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard.

Uansett bør forslagene i sin nåværende form trekkes tilbake, slik de aller fleste næringsinteresser i Longyearbyen krever.

Pandemien har snudd opp ned på det meste innenfor Svalbards næringsliv, og avstanden mellom norske myndigheter og lokalbefolkningen i Arktis har ikke blitt mindre under pandemien.

Ikke så rart, kanskje, når Arktis analyseres med utsikt fra et statlig hjemmekontor.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord