Forskerportrettet: Sohvi (34) overvintrer i den grønlandske isen: – Sjøisen har sin egen handlekraft

Read in English.

– Sjøisen er alt annet enn passiv og død, den er svært levende og har sin egen handlekraft, sier forsker Sohvi Kangasluoma.

Sohvi Kangasluoma, postdoktor ved University of Laplands arktiske senter. (Foto: Mikko-Pekka Karlin)

Hun er fra Finland hvor hun studerte internasjonale relasjoner og statsvitenskap ved University of Lapland. Tiden ved universitetet ble starten på en stor interesse for Arktis, forteller hun. Hun tok doktorgraden sin ved University of Helsinki, hvor hun forsket på skjæringspunktene mellom fossilt brensel, kjønn, miljø og menneskelig sikkerhet i Arktis.

Nå er hun tilbake på University of Lapland og jobber som postdoktor ved universitetets arktiske senter. Men Sohvis arbeidsdager ligner ikke på forskeres flest. Hun jobber fra seilbåten sin og overvintrer for tiden i Grønland mens hun forsker på sjøisens handlekraft.

Utopisk forskning

Hun har bodd på båten med partneren sin i 4-5 år og sier at denne livsstilen har hatt innvirkning på forskningen hennes.

Hun jobber for tiden med et forskningsprosjekt under tittelen Rethinking International Relations in an Era of the Planetocene: Case Arctic Ocean Up to 2050. 

– Vi prøver å skape konseptet Planetocen. I kontrast til Antropocen, menneskets tidsalder, vil Planetocen være planetens tidsalder, sier hun og fortsetter:

– Tanken er at planetens velferd vil være i fokus i Planetocen og at alt ville blitt organisert i henhold til det.

Hun anerkjenner at dette er et utopisk konsept, men at slike ideer er nødvendige i klimakrisens tid.

– Vi trenger disse utopiske konseptene for å kunne skape verktøy for å tenke nytt om forholdet mellom mennesker og naturen.

Sjøisens handlekraft

Sohvi fokuserer på handlekraften til det 'mer enn menneskelige', og spesielt sjøisen.

– Det er svært viktig, spesielt med tanke på klimakrisen, tap av biologisk mangfold og så videre, at vi anerkjenner at vi ikke er alene her, forklarer Sohvi.

– Vi har vanligvis en veldig antropogen tenkemåte. Mennesker trenger et kunnskapsskifte. Mennesker er ikke alene her, det er så mange andre aktører, sier hun og legger til:

– Dette er selvfølgelig godt etablert kunnskap blant urfolk og deres levemåte og noe vi må begynne å lytte til.

Hun sier at det geopolitiske fokuset på Arktis, det politiske kaoset, stammer fra smeltingen av sjøisen som gjør regionen mer åpen og tilgjengelig. Men sjøisen blir ikke tatt med i diskusjonen som en nøkkelaktør. 

– Vi ser på det som noe som bare er og som smelter. Men den er alt annet enn passiv og død, den er svært levende og har sin egen handlekraft, forklarer Sohvi.

Seilas gjennom Nordvestpassasjen

I fjor sommer seilte Sohvi og partneren hennes gjennom Nordvestpassasjen. De startet i Alaska og endte opp i Grønland hvor de nå overvintrer. De ble den 410. registrerte båten som har seilt gjennom passasjen.

Å reise gjennom passasjen i seilbåt gjorde at forskeren selv fikk oppleve den håndfaste handlekraften til isen og hvordan den definerte hvert steg av seilasen. 

– Når man ser på isens handlekraft i en passasje som dette, så blir det helt tydelig. Isen er den aktøren som definerer all aktivitet der – om det er mulig å seile, hvordan, når, og så videre, sier hun og fortsetter:

– Isen oppfører seg ikke alltid som du forventer at den skal. Den utvikler seg ikke lineært.

Isen kan forandre seg og by på overraskelser, sier hun og refererer til en studie som viser at flerårig is flytter seg fra de nordlige delene til de sørlige delene av Nordvestpassasjen etter hvert som temperaturene øker. Dermed skaper den flaskehalser og reduserer lengden på skipsfartssesongen i Nordvestpassasjen.

En gjennomgripende læringsprosess

Sohvi understreker at å drive forskning fra en seilbåt i Arktis er en omfattende læringsprosess. Hun tror ikke hun kunne ha lært sjøisen å kjenne like godt hvis det ikke hadde vært for livsstilen hennes. Å studere sjøisen gjennom intervjuer og satellittbilder ville ikke kunne gitt henne den samme personlige innsikten i sjøisen.

– Privatlivet mitt har påvirket forskningen og forskningen har påvirket privatlivet mitt. Jeg er ikke her kun på grunn av forskningen, dette er også mitt og partneren min sitt liv. Og å leve som dette har lært meg mye om isen. Den forandrer seg hver dag.

– Jeg tror forskningen ville sett ganske annerledes ut hvis vi ikke hadde levd slik som vi gjør, sier hun.

I forskningen på isens handlekraft har Sohvi latt sjøisen definere og påvirke hennes eget liv og personlige sikkerhet. Hun bruker en autoetnografisk metode, hvor hennes egne subjektive opplevelser blir en del av forskningsgrunnlaget. 

I tillegg analyserer hun juridiske dokumenter, intervjuer lokale, og skriver feltdagbok som beskriver isens påvirkning på seilbåten. Dermed blir hennes personlige erfaringer sammenflettet med de lokales erfaringer som bor permanent langs isen.

Kjønn i Arktis

I doktorgraden sin fokuserte Sohvi på kjønnsroller i arktisk utvinning av naturressurser. Fremdeles fungerer feministiske og andre kritiske teorier som bakteppe og veileder i forskningsarbeidet hennes. Mange av forskerne hun leser og henter inspirasjon fra har en feministisk tankegang i arbeidet sitt, noe som også inkluderer forestillingen om at all forskning er situert og at det er viktig å anerkjenne dette, forklarer hun.

Utenom forskningen – som kvinne ombord i en seilbåt i krevende arktiske omgivelser – opplever hun ofte at hennes kompetanse blir stilt spørsmål ved fordi hun er kvinne. 

– Det er spesielt tydelig i havner og på slipp. Folk snakker til partneren min og ikke meg fordi de går utifra at jeg ikke vet noe om denne båten som også jeg eier, sier hun og legger til at menn ofte stiller seg tvilende til hennes evne til å vedlikeholde og gjøre oppgraderinger på båten.

Behov for handling

Hovedmålet for forskningen hennes er å bringe nye ideer til disiplinene og nye måter å tenke på havet på generelt, forklarer forskeren.

Hun bruker Polhavsavtalen som et eksempel:

– Hvordan kan vi omorganisere slike marine styringsverktøy, som allerede har stort potensiale men er svært menneskesentriske, fra en post-antropogen tilnærming til noe som gjør fisken selv til en aktør. Hvordan kan vi omorganisere disse arktiske marine styringsverktøyene slik at de ikke kun kommer fra et menneskelig perspektiv?

– Vi har så mye data om konsekvensene av klimaendringer og tapet av biologisk mangfold. Vi vet at dette ikke går bra. Vi trenger handling og derfor også nye måter å tenke på.

– Vi må forestille oss nye løsninger for å omorganisere hele forholdet mellom menneske og natur og bryte løs fra polariteten i dette forholdet, avslutter forskeren.