Arne O. Holm mener Kanskje vi burde dyrke bananer i Øst-Finnmark?

Bananplantasje

Bananer er både grønt, sunt og bærekraftig. Men er det det vi skal satse på i nord? (Foto: Adobe Stock)

Kommentar: Norge skal gjenreises som industrinasjon. Men hvilken industri vi skal satse på, og hvorfor, er ikke helt lett å se. I jakten på grønne subsidier er det snart bare bananprodusentene som ikke har banket på døra til Finansdepartementet.

Read this commentary in English.

Og det på tross av at bananer skal være både sunt, godt og bærekraftig.

Slik må det kanskje bli i et land som flyter over av offentlig og privat kapital. Men kanskje må også Norge en dag prioritere sin offentlige subsidiering av privat kapital. Oljefondsjef Nicolai Tangen ga forleden et hint om det, når han fortalte at oljefondet ikke vil tjene penger de neste årene.

Statlige fond kollapser

Tradisjonelt har industrireising bygd på en kombinasjon av naturgitte fortrinn, kompetanse og infrastruktur. Russlands krig mot Ukraina har forsterket et ofte undervurdert element, industriens strategiske betydning.

Det siste er hovedgrunnen til at industribygging i dag har blitt et verdensmesterskap i statlige subsidier.

Den private kapitalen reiser med hurtigtogsfart fra Norge til Sveits. Barn av rikdommen skapt i et land hvor det skal være umulig å tjene penger i, flytter ut av landet med en håndbagasje det må være lett å bære når siste rest av skatteforpliktelser til Norge er erstattet av europeiske skatteparadis.

Reiser med hurtigtogsfart fra Norge til Sveits.

Alene i Norge sitter ensomme og etterlatte offentlige investeringsfond, kvalt av mangelen på privat kapital som skulle matche de offentlige kronene. Gang på gang tryner det offentlige i møtet med det private.

Seinest nå i revidert nasjonalbudsjett, med den lakoniske begrunnelse av det ikke lykkes å finne private investorer eller forvaltere til et investeringsfond for Nord-Norge hvor staten allerede hadde bevilget 200 millioner kroner.

Eiere med grønnfarge

Det betyr ikke at ropet om statlig finansiering og subsidiering av privat kapital stilner. Snarere tvert imot.

Eierne av industrien som pynter seg med grønnfarge, også disse som regel trygt bosatt utenfor Norges grenser, er grenseløs i sine krav til offentlig finansiering.Fremst i toget går batterifabrikkene og vindmøllene.

Staten lever opp til bibelens beskrivelse av Kanaan.

Det finnes grunner til statlige bidrag til begge bransjene, men gjennom svært gunstige strømavtaler, statlige lånegarantier, spesiallagde industristrategier og tilgang til land- og havarealer, er staten allerede tungt inne i begge bransjer.

Det er likevel ikke nok.

Et land av melk og honning

Men også en stat som lever opp til bibelens beskrivelse av Kanaan, landet som ifølge Moses utsendte speidere «flyter av melk og honning», kan som nevnt bli nødt til å prioritere i tråd med oljefondssjefens noe dystre spådom om framtida.

Regjeringens presisering av de norske sanksjonsbestemmelsene mot Russland, sendte forleden en rakett inn i grensekommunen Sør-Varanger.

Den gjenværende hjørnesteinsbedriften Kimek måtte sende permitteringsvarsel til sine ansatte. Arbeiderpartiet, som ganske urettmessig måtte bære ansvaret for det internasjonale sanksjonsregimet mot Russland, sendte sporenstreks «halve» regjeringa til Kirkenes.

Næringsminister Jan Christian Vestre og kommunalminister Sigbjørn Gjeldsvik tok med seg ekstra tyngde i form av LO-leder Peggy Hessen Følsvik, og dro rett til Kirkenes. Ganske sikkert med nødvendige fullmakter fra både forsvarsministeren og utenriksministeren i bagasjen.

Årevis med utarming

Alvoret i mange års utarming av en del av Norge som ligger i front mot et aggressivt Russland kunne ikke lenger ignoreres.

Jeg vet lite om hva som kom ut av møtene i Kirkenes dagen før nasjonaldagen. Ifølge Sør-Varanger Avis, som følger utviklingen tett, ønsker regjeringen å utforme en aktivitets- og utviklingspakke i tett samarbeid med lokalsamfunnet. Det skal ha blitt godt mottatt.

En reell vilje til å se på gjenåpning av gruva.

Og det er her spørsmålet om strategisk og naturgitt prioritering slår inn med full tyngde. Midt i kommunen ligger ei nedlagt og misbrukt jernmalmgruve, som like fullt inneholder jernmalm nok til flere tiår med produksjon. Men det koster å sette den i produksjon, slik det også vil koste staten enorme summer dersom den skal oppfylle sin ambisjon om annen grønn industri.

Gjenåpning av gruva

Men ei gruve kan ikke, i motsetning til for eksempel en batterifabrikk, flytte til USA når den amerikanske administrasjon overtar ledelsen i det globale subsidiekappløpet. Gruva ligger der den ligger, og er som gruver flest en avgjørende brikke i en grønnere framtid.

Så langt har det politiske svaret på Øst-Finnmarks utfordringer etter først en gruvekonkurs, så en pandemi og deretter sanksjoner mot Russland, vært såkalte omstillingspakker.

Men omstillingspakker åpner ikke ei gruve. Slike pakker klarer heller ikke å demme opp mot kompetanseflukten som følger av gruvenedleggelse eller nedstenging av skipsverftet Kimek. Arbeidsfolk vil jobbe for lønna, ikke sitte som offentlig betalte gisler i en grensekommune.

En reell statlig vilje til å se på gjenåpning av den historiske gruva i Kirkenes vil være et bidrag til å sikre bosetning og økonomi langs grensa mot Russland.

Meningsløst

Alternativet er, som nevnt, bananproduksjon. Men det vil være like meningsløst som all annen statlig støtte til industriproduksjon som ikke tilfredsstiller naturgitte forutsetninger, strategisk betydning, infrastruktur eller industriell kompetanse.

Kanskje har Norge råd til alt vi peker på.

Hvis ikke gjelder det å prioritere riktig.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord