- Jeg kan knapt tro det - Alaskadrømmen ble virkelighet

- Jeg lengtet etter å dra til Alaska allerede tidlig på 90-tallet, sier Geir Idar Hjelvik (54), mannen med 14 Femundløp i minnebanken og i år en glitrende debut i verdens lengste hundeløp – Iditarod.

Nå gjør han det igjen, for tidlig torsdags morgen reiste Geir Idar Hjelvik til Alaska. Kofferten var fullpakket med vinterklær, de 19 hundene lånt vekk for vinteren og på nytt skal han trene hundene til elitekjører, rekordholder og fire ganger Iditarodvinner Dallas Seavey.

- Jeg var så heldig at mange ringte og spurte om de kunne låne hunder da de hørte at jeg skulle tilbake til Alaska, forteller en strålende fornøyd hundekjører. Men til tross for at drømmen om Alaska og verdens lengste hundeløp har blitt større enn han hadde våget å håpe på, er det også litt vemodig å reise fra egne trekkhunder. For en ting er å kjøre løp. Noe annet er å kjøre løp med hunder man kjenner, har avlet opp og kjenner godt.

- Det hadde vært artig og kjørt Iditarod egne hunder. Kanskje det blir Yucon Quest mellom Whitehorse, Yucon og Fairbanks en gang? Det er et løp som lokker og som minner meg veldig om Finnmarksløpet slik det var før i tiden, da det var uten bobiler, smiler Hjelvik.

Trene unghunder

Idet han ankommer Anchorage venter den alaskabaserte hundekjøreren Joar Leifseth Ulsom fra Mo i Rana på flyplassen. Det var han som tipset Seavy om Hjelvik, da han hjalp Ulsom å bygge opp hus og hundegård etter den tragiske brannen i Alaska i 2015.

- Seavey ringte meg noen dager etter jeg kom hjem fra Alaska nå sist og spurte om jeg ville komme tilbake for å trene 24 unghunder, kjøre dem i Iditarod en gang til. Og hva skal man si, humrer Hjelvik. Likevel måtte han tenke litt. Mange hadde stilt opp sist sesong, og det føltes vanskelig å spørre om hjelp en gang til, året etter. Men da hundene raskt fikk gode hjem å bo i sa Hjelvik ja. For slike tilbud vokser ikke på trær.

- Det er egentlig vanvittig uvirkelig å gjøre noe jeg har tenkt på og drømt om i så mange år. Jeg føler meg heldig, det er helt sikkert, sier Hjelvik. I teamet får han fire rutinerte lederhunder, en handler og i tillegg til å trene Seaveys unghunder og klargjøre dem til Iditarod, skal han hjelpe Otto Balogh fra Budapest i Ungarn som skal leie et spann hos Seavey for å kjøre Iditarod 2017.- Jeg var mentor for Balogh og hjalp han med spannet sist vinter, forteller Hjelvik. Og i november er det full fokus på hundene han skal kjøre i løp.

- Da skal jeg hjelpe Balogh med det han trenger og vise ham løypene i Willow slik at han finner fram, men fokuset blir mitt spann, sledebygging, reparasjoner og fiksing av liner og utstyr, sier Hjelvik.

Vinnersleden – ny læring

Ikke bare var Hjelvik med på trening og oppkjøring fram mot Iditarod, han var også med og finjusterte sleden som Seavey kjørte over målstreken da han tok en av de råeste seirene i Iditarods historie. Og slik får man kunnskap fra de beste.

- Vi justerte sleden Dallas vant med, og det er i utgangspunktet en slede han og faren Mitch Seavey har utviklet over tid. Jeg har bygget mange tresleder, men ikke karbonsleder. Det var noe nytt for meg, forteller Hjelvik.

Og sleden, den var laget av noe helt annet enn det vi i dag er vant med i Norge.

- Det har vel begynt å komme hit også, men denne sleden var bygget av hockeykøller av karbon. En ferdig sitteslede av denne typen veier bare 18 kilo, forteller Hjelvik.

Så enkel som mulig, men solid. For med løypene og føret som har vært på de siste Iditarodløpene, så skal sledene tåle litt juling. Og når hundekjørerne behøver en lite pause fra å stå på sledemeiene, kan de sette seg ned på en fastmontert kjølebag.

Iditarod, amerikansk sledehundløp i Alaska, som er arrangert årlig fra 1973. Hundeløpet er over 1600 km langt og dermed verdens lengste. 

Konkurransen har navn etter den fraflyttede gruvebyen Iditarod som ligger midtveis mellom Anchorage og Nome.

Nordmenn har hevdet seg sterkt i Iditarod. Roger Legaard ble beste førstegangskjører i 1983. Harald Tunheim ble beste førstegangskjører i 1999. Robert Sørlie vant i 2003 og 2005, og han ble rookie of the year (beste førstegangskjører) i 2002. Bjørnar Andersen ble beste førstegangskjører i 2005 med 4.-plass og samtidig beste rookie noen gang i løpets moderne historie. Ketil Reitan har kjørt Iditarod fire ganger. Sigrid Ekran ble Rookie of the Year med 20.-plass i 2007, og året etter tok hun 24.-plass. Joar Leifseth Ulsom tok 7. plass i 2013 som Rookie of the year, 4.-plass i 2014 og 6.-plass i 2015. Ralph Johannessen og Robert Sørlie deltok i 2014. Thomas Wærner tok 17.-plass (rookie of the year) og Yvonne Dåbakk ble nummer 50  i 2015.

Overrasket over hundetypen

En av flere ting som overrasket Hjelvik var hundene til Dallas Seavey.

- Det var ganske spesielt å se at mange av hundene lignet de jeg hadde på 90-tallet. Store robuste hunder med god pels. Litt grovere enn de vi er vant med å se i Norge i dag, sier Hjelvik.

Og hundene gikk godt. Og det neste som overrasket Hjelvik var hvilen hundene fikk.

- Hundene fikk mye mer hvile enn jeg hadde trodd. Og det ble definitivt ikke kjørt med hunder som var skadet eller hadde småplager. Det var massasje hele sesongen, og hundene sto til de var klar og skadefri uansett, forteller Hjelvik.

Han forteller at ingen av hundene i vinnerspannet til Seavey hadde den samme treningsmengden.

- Og den hunden som hadde minst trening, det var Reef, lederhunden han kom i mål med da han vant. Alt foregikk individuelt og det ble tatt hensyn til hver enkelt hund, sier Hjelvik.

Etter en treningsperiode hvor det ble kjørt seks turer på om lag 75 kilometer, var det flere som sto over treningspass.

- Vi hadde i utgangspunktet 40 iditarodhunder i trening. Og i treningsperiodene var det noen som gikk alle treningsturene, mens flere sto over hvis Seavey så at de hadde behov for det, forteller Hjelvik, som er imponert over hvor enkelt alt ble gjort, både foring og trening.

- Alt foregikk fort og enkelt. Ikke noe fiksfakseri. Vi trente i et tempo hundene kunne holde både i starten av Iditarod og i slutten av løpet. Det var aldri snakk om intervaller eller den slags. Det handlet om å lære hundene den jevne farta, forteller Hjelvik.