Hvorfor heter det «Spitsbergen» i Russland? Svaret inneholder både politikk og historie

Kanskje dette var det første Willem Barentsz så da han kom seilende til Svalbard i juni 1596? De spisse fjelltoppene på nordvestsiden av øygruppen – som senere ble opphavet til navnet Spitsbergen. Foto: Rita Willaert
Før øygruppen Svalbard ble norsk i 1925, het området Spitsbergen. For Russland er det fremdeles svært viktig å omtale øyene med sitt historiske navn, men det gjør også en rekke andre land. Vi forklarer deg de mange begrepene og konfliktene som inngår i den 100 år gamle Svalbardtraktaten.    

Russiske myndigheter brukte 100-årsdagen for signeringen av Svalbardtraktaten fra 1920 til å komme med kraftige angrep på hvordan Norge forvalter prinsippet om likebehandling av signatarstatene på øygruppen.

I et brev fra Russlands utenriksminister Sergej Lavrov til Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide omtales øygruppen utelukkende som «Spitsbergen» eller «øygruppen».

Ikke nok med det: I en skriftlig kommentar gitt til økonominettstedet E24 ber den russiske ambassaden også eksplisitt om at området omtales som Spitsbergen på trykk.

– Dette er ikke bare et navn, dette er også politikk, sier Jørgen Holten Jørgensen. Han jobber i dag som rådmann i Berlevåg kommune i Troms og Finnmark, men har bakgrunn som forsker og diplomat.

Han har også gitt ut boken Russisk svalbardpolitikk: Svalbard sett fra den andre siden.

– At russerne omtaler øygruppen som Spitsbergen er politisk begrunnet, men Spitsbergen var også det historiske navnet fra før 1925. Norge valgte å gi øygruppen navnet Svalbard, og viste da til sagaer fra 1300-tallet om at «Svalbard er funnet». Det finnes trolig ingen bevis for dette, og det som man eventuelt hadde funnet var nok iskanten. Nansen var en av de som brukte dette aktivt for å vise til en norsk historisk link til dette området, sier Jørgensen.

De fire «store» er samlet under fredsforhandlingene i Paris i 1919: David Lloyd George fra Storbritannia, Vittorio Orlando fra Italia, Georges Clemenceau fra Frankrike og Woodrow Wilson fra USA. Det var disse forhandlignene som første fram til at Norge fikk suvereniteten over Spitsbergen – som senere ble døpt om til Svalbard på norsk. Foto: Wikipedia

Ikke invitert til Paris-møtet

Spitsbergen var navnet på området Norge ble tildelt suverinitet over i fredsforhandlingene etter Den første verdenskrig. Den nye sovjetstaten var ikke invitert til 1920-møtet i Paris, og selv om den nye regjeringen i Moskva senere anerkjente båd enorsk suverinitet over øygruppen og sluttet seg til traktaten, er navnet Svalbard aldri noe som kommer til å bli brukt offisielt fra russisk side.

– Da Norge overtok suvereniteten over Svalbard, døpte man Spitsbergen om til Svalbard. Det skulle symbolisere at vi tok tilbake et område som hadde tilhørt Norge tidligere. Allerede den gangen kom russerne med sine historiske betraktninger om at russiske fangstmenn hadde seilt til Svalbard lenge før 1400-tallet. Ved å bytte navn naturaliserte Norge forestillingen om at det var vi som var her først, forteller Tora Hultgreen, sjef ved Svalbard museum. Hun har skrevet doktorgrad om den russiske fangsten på Svalbard.

Svalbard er 100 år etter traktatens signering tilbake i nordmenns bevissthet. High North News har forsøkt å rydde litt i begrepene som brukes når man snakker om Svalbard, og har derfor spurt noen av de fremste ekspertene på feltet om hjelp.

Hvor kommer navnet Spitsbergen fra?

Da Norge ble tildelt suverinitet over øygruppen i fredsforhandlingene etter Den første verdenskrig, het området Spitsbergen. Navnet kommer fra mannen som oppdaget øyene mot slutten av 1500-tallet, den nederlandske oppdageren og sjømannen Willem Barentsz.

Vestspitsbergen var opprinnelig navnet på Svalbards største øy, og betyr spisse fjell. Øya heter i dag Spitsbergen og er samme øy som Longyearbyen og den russiske bosettingen i Barentsburg er lokalisert. Det forklarer også hvorfor norske værmelderne bruker ordet Spitsbergen når man skal varsle været på Svalbard.

Hvem var først på Svalbard?

Fra slutten av 1970-tallet startet sovjetiske arkeologer med utgravinger i flere av de gamle russiske fangststasjonene på Svalbard. Målet var å finne bevis for at det var russiske fangst- og jaktmenn som først oppdaget Svalbard på tidlig 1500-tall.

– Man mente å finne bevis for at de eldste stasjonene var fra tidlig 1500-tall ved å datere drivtømmer som var brukt. Men dette gir ikke en reell datering for når bygget var i bruk, det har vært drivtømmer her oppe til all tid, sier Tora Hultgreen ved Svalbard museum.

Det finnes bevis for at nevnte Willem Barentsz kom til øygruppen i juni 1596.

– Av hans dagboknotater kommer det fram at han er kommet til et sted der ikke det har vært mennesker før. Dette var veldig reelt. Året tidligere hadde Barentsz gjennomført en ekspedisjon til Novaja Zemlja. I dagbøkene derifra er det beskrevet at man fant spor etter russiske fangstmenn, tufter og store ortodokse kors. Barentsz kartla vestkysten av Svalbard. Om det hadde vært spor av russiske fangstmenn, ville det vært beskrevet i hans dagbøker, sier Hultgreen.

Er det kun Russland som kaller øygruppen Spitsbergen?

Nei. Nederland bruker også Spitsbergen. Også i engelsk litteratur heter det Spitsbergen. Men i russisk litteratur refereres øygruppen til som Grumant, som er en russifisert variant av Grønland. Tidligere visste man ikke om disse øyene var en del av Grønland eller ikke. Det var mye is i området.

Man hørte om denne øyen lenge før man begynte å fangste her oppe fra hollandske sjømenn som kom til Arkhangelsk på sine handelsskuter. Derfor ble den første russiske kullbyen på Svalbard hetende Grumant.

Det finnes ingen indikasjoner på at russiske pomorer var her oppe før et sted mellom 1704 og 1710. Her vokter Lenin over den russiske bosettingen i Barentsburg. Foto: kudinov_dm

Når kom de første russerne til Svalbard?

Det finnes ingen indikasjoner på at russiske pomorer var på Svalbard før et sted mellom 1704 og 1710. De begynte sin fangst på Svalbard her oppe etter direkte ordre fra tsar Peter den store. Han ville at Russland også skulle delta i den lukrative hvalfangsten.

– Men russerne mestret ikke teknikken, og det var heller ikke mye hval i havet grunnet store uttak i årene før. Derfor startet russerne med jakt på vilt og startet også med overvintringer. Det var faktisk russiske pomorer som lærte opp nordmennene i hvordan overvintre på Svalbard, forteller museumssjef Hultgreen.

Hva er fiskevernsonen?

Fiskevernsonen strekker seg ut 200 nautiske mil rundt Svalbard og ble innført juli 1977. Det er ikke forbudt å fiske i denne sonen, som navnet kanskje kan gi inntrykk av. Men adgangen til å fiske i dette området er fastlagt på grunnlag av tradisjonelt fiske i området.

Områdene rundt Svalbard er gode farvann å fiske i. Her er det er rikt fiske. Men Sovjetunionen og senere Russland har alltid protestert mot at Norge ensidig innførte denne fiskevernsonen, der det er Norge som utøver jurisdiksjon og fører kontroll av fiskebåter.

Fiskeriet i fiskevernsonen er en del av den totale fiskeriforvaltningen i Barentshavet som Norge og Russland samarbeider om, og det utstedes derfor ikke egne kvoter for fiske i sonen. Det er russiske fiskefartøy som er mest aktive i området, forklarer forsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens institutt.

– Russiske fartøyer liker ikke at de blir oppbragt av norsk kystvakt dersom de fisker med ulovlige metoder eller tar opp beskyttede fiskearter. Derfor gjøres det en rekke formelle markeringer fra russisk side, ved at man for eksempel ikke signerer inspeksjonsprotokoller. Dette er den prinsipielle holdningen. Men Russland har også stor nytte av fiskevernsonen. Fordi den sikrer at båter fra tredjeland som ikke tradisjonelt har fisket i området fra før 1977, kan holdes utenfor, og kan kontrolleres dersom de har fått fiskekvoter fra Norge eller Russland. Om det russiske prinsipielle synet skulle gjennomføres, vil det gå ut over russiske fiskerier, sier Moe.

 

Opprettelsen av sonen var kontroversiell den gang, og er det fremdeles, forklarer Jørgen Holten Jørgensen.

– Norge forbeholder seg retten til å opprette en ordinær økonomisk sone rundt Svalbard, men av frykt for motstand internasjonalt valgte man å redusere betydningen av sonen en smule – og kalte den en fiskevernsone, sier Jørgensen.

Kystvaktskipet KV Svalbard gjennomfører her en fiskeriinspeksjon ombord på det russiske fiskemottaksfartøyet Arctic Princess i Recherchefjorden utenfor Svalbard i 2014. Foto: Torbjørn Kjosvold

Hvorfor er Russland uenig i utvidelsen av verneområdene på Svalbard?

Fra Moskva ser man på Norges innføring og utvidelse av verneområder av naturen på øygruppen som en trussel mot russisk næringsaktivitet. Det er spesielt gruvedrift, men også utvidelse av den til nå begrensede russiske turismen i de gamle gruvesamfunnene man frykter skal bli skadelidende av norske vernebestemmelser.

Russland har også protestert mot begrensninger på bruken av helikopter. I dag tillates bare helikopter til frakt av mannskaper og arbeidere til og fra Svalbard lufthavn til Barentsburg.

Det må hver gang søkes om tillatelse til øvrige flyvninger. Generelt har Russland alltid ment at de norske vernereglene er så strenge at de står i strid med traktatens regler om rett til å drive bergverksvirksomhet.

– Dette er også en gammel sak. Naturvernreglene og verneområdene på Svalbard er omfattende. For en del år tilbake mente Russland at deres planer for en ny gruve i Coles Bay, et stykke fra Barentsburg, ble forpurret av norske vernemyndigheter – da russerne ville bygge en vei ut dit. Man ønsker å markere at eventuelle utbyggingsplaner av gruver ikke skulle bli stoppet av naturvernregler. Fra norsk side understrekes det at traktaten kun gir rett til gruvedrift såfremt den retter seg etter stedlige lover og forskrifter. Dessuten pålegger traktaten Norge et spesielt ansvar for å bevare naturen. I virkeligheten har det nok ikke vært aktuelt for Russland å etablere nye gruver, av økonomiske grunner.

– I praksis har derfor ikke konflikten med vernepolitikken vært så stor. Men nå vokser en annen næring frem – turisme. Og turisttrafikk skjer ikke bare med helikopter, men også med båt. Det er en spenning mellom naturvernhensyn og økonomiske hensyn her, sier Arild Moe ved Fridtjof Nansens institutt.

Eksisterer det fremdeles en oppfatning i Russland om at de var først til å oppdage Svalbard?

– Om du drar til museet i Barentsburg, er dette synet tydelig. Der er det veldig viktig at man har en følelse med at «man var her først». Saken er nok ikke veldig viktig i Moskva i dag, men den blir framhevet med jevne mellomrom. Den historiske tradisjonen er forskjellig i de to landene, uten at dette er et viktig arkeologisk tema i Russland i dag. Dette var viktigere i Sovjet-tiden, forklarer Tora Hultgreen ved Svalbard museum.

Når startet den russiske kulldriften på Svalbard?

I 1912 startet den første russiske prospekteringen av kulldrift på Svalbard, i Grumant. Driften kom ikke skikkelig i gang før slutten av 30-tallet. I 1932 kjøpte Sovjetunionen Barentsburg fra Nederland. Det er derfor denne bosettingen heter nettopp Barentsburg, og ikke har et russisk navn. Kullforekomstene i Pyramiden ble kjøpt fra Sverige. Her kom man ikke skikkelig i gang med driften før etter Den andre verdenskrigen.

Russere fikk høre om Svalbard fra hollandske handelsmenn som seilte til Arkhangelsk. På den tiden trodde man øya hang sammen med Grønland. Derfor kalles øygruppen lenge for Grumant i russisk litteratur, en russifisering av det nederlandske ordet for Grønland. Her fra den første russiske gruvebosettingen: Grumant. Foto: Sigurd Rage

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: