Herfra er det bare ti minutter til en «alvorlig og langvarig trussel mot Norge» 

Statssekretær Audun Halvorsen i Utenriksdepartementet holdt en grundig gjennomgang av situasjonen i nordområdene på Kirkeneskonferansens første dag. (Foto: Jonas Karlsbakk, Barentssekretariatet). 
Kirkenes: Følelsen av å være midt inne i noe som er ute av kontroll trenger seg på i gatene i Kirkenes. Nøyaktig 14.8 kilometer fra hotellet jeg har sjekket inn på, ligger landet som beskrives som en effektiv krigsmaskin med vilje til drepende våpenkraft. 

I halvannen uke er trusselen fra Russland mot Vesten understreket i så kraftige ordelag, at den årlige Kirkeneskonferansens fortsatte insistering på et godt naboskap, fortoner seg som ei LP-plate med hakk i.  

Kirkenes-ordfører Rune Rafaelsen, den lokale klippen i den norsk-russiske samarbeidet, hilste konferansen på sedvanlig innbydende vis, når han minnet om at det viktigste var at «folk på begge sider av grensen kan møtes». 

Advarsler på løpende bånd 

Han har selvfølgelig rett, men virkeligheten er at elefanten har forlatt glasshuset. Glasshuset er et Nato som herjes av indre strid. Russland er elefanten som ikke lenger samarbeider med vesten. 

Den oppdaterte beskrivelsen av det gode naboskapet mellom Norge og Russland startet mandag i forrige uke. PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, fortalte oss at «det er de russiske sikkerhets- og etteretningstjenestene som vil representere de største utfordringene». Det Russland gjør, utdypet kontraetteretningssjef Hanne Blomberg, er å «stjele informasjon og påvirke norske beslutninger i en retning som tjener dem selv. De representerer en alvorlig og langsiktig trussel mot Norge». 

Det ble bare verre da Etterretningstjenesten ei uke seinere la fram sine analyser. Generalløyntnant Morten Haga Lunde fortalte oss som nye russiske våpen som gjør at «Norge kan havne bak russiske linjer og med økt kapasitet blir det vanskelig å forhindre noe slikt». 

Som om vi ikke var i ferd med å forstå alvoret fulgte forsvarsminister Frank Bakke Jensen opp med et brev til Stortinget, hvor han fortalte at «forsvaret har en begrenset evne til å skyte ned langtrekkende kryssermissiler, men ingen kapasitet til å skyte ned ballistiske missiler». 

Kanskje trodde Natos generalsekretær Jens Stoltenberg at ikke alle hadde fått med seg alvoret i situasjonen. Han følte uansett behov for bokstavelig talt å male et enda tydeligere bilde av situasjonen. 

Om du ser en slik rakett komme mot deg (langtrekkende missil, red), vet du ikke om det er et konvensjonelt våpen eller et atomvåpen. Det skaper usikkerhet og øker muligheten for feilvurderinger, misforståelser og gale beslutninger i en presset situasjon.  

Hva vil de fortelle oss? 

Det er drøyt ti minutters kjøretur fra Kirkenes til virkeligheten slik den beskrives av våre fremste eksperter. Inne i salen, foran deltakerne på Kirkeneskonferansen, holdt statssekretær Audun Halvorsen en av de mest komplette politiske gjennomgangene av nordområdene som jeg har hørt. 

Derfor var han selvfølgelig også innom de sikkerhetspolitiske utfordringene i sin tale. 

- Vi ser et Russland som fortsetter å styrke sin militære evne gjennom modernisering og utbygging av militære kapasiteter. Den oppbygningen foregår ikke minst på Kola-halvøya, ikke langt fra der vi står. Vi ser at Russland gjennomfører storstilte, komplekse militærøvelser på landjorda og til havs, og at en del av denne aktiviteten foregår tett på våre nærområder. 

Sittende på bakerste benk i en konferansesal prøver jeg å forstå hva det offisielle Norge prøver å fortelle oss. For mens kruttrøyken fra de sikkerhetspolitiske analysene fortsatt driver over oss, fortsetter diskusjonen om godt naboskap, klima, næringsutvikling, kulturens betydning, demografiske utfordringer, arktiske strategier, og i det hele tatt «business as usual». 

Krever to parter 

Selv alvoret i klimaendringene blir vanskelig å holde fokus på når militærindustrien er den næringen som vokser mest.  

For hvordan skal vi som lokale aktører kunne holde fokus på noe så marginalt som elektrifisering av ei ferge langs nordlandskysten, når våpenindustrien bokstavelig talt torpederer et hvert fornuftig klimaregnskap? 

Marginalt, men like fullt viktig, i det minste symbolsk, er det når Kirkeneskonferansens første dag avsluttes med prisutdeling i Thorvald Stoltenbergs navn. Stoltenberg-prisen deles ut til noen som har fremmet internasjonal dialog og kontakt i Barentsregionen. I år gikk prisen til Barents Press International, ei samling av frie og uavhengige journalister som jobber nettopp med å spre kunnskap og invitere til dialog på tvers av grensene i nord. 

Det er en fortjent pris, også fordi den oppfordrer til å stille kritiske spørsmål til begge sider i den pågående militære opptrappingen. 

For det kreves minst to parter for å lage både gode og dårlige naboskap. 

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: